Familie som ikke bryr seg.

[AnonymBruker]

Jeg er voksen nå,men allikevel er det ganske sårt for meg.

Har samboer nå,og ser hvordan hans familie bryr seg om han og oss for den del.

De er alltid interessert i oss,ringer og sender sms og selv om det ikke er noe jeg forventer så får jeg alltid en liten gave til bursdag. Det viser en omsorg og en føler seg sett.

Min familie har egentlig aldri brydd seg noe særlig. Jeg var et barn som trengte litt ekstra oppfølging,men ble overlatt til meg selv og ble kjeftet mye på og fikk kritikk for måten jeg var på.

De forskjellsbehandlet meg og mine søsken. Noe de fortsatt gjør.

Jeg lurte ofte på om de var glad i meg i det hele tatt. De gav meg ofte følelsen av å ikke være god nok og at det var noe galt med meg. Den følelsen har jeg hatt med meg i store deler av voksenlivet,men nå skjønner jeg jo at jeg er god nok.

Er jeg på besøk så blir jeg ofte oversett,og de får meg til å føle meg dum når jeg forteller ting. Jeg synes ikke at jeg kan fortelle om ting hvis jeg sliter med noe eller noe er vanskelig,så jeg sier bare at det går bra uansett. Har jo prøvd å fortelle om ting før hvis noe var vanskelig,men de orker aldri å høre om ting som er vanskelig. Alt skal bare være fint og bra.

Det siste året har jeg hatt det litt vanskelig,så jeg har ikke orket å besøke dem siden jeg blir så tappet for energi og føler at jeg må holde en fasade om at alt er bra.

Jeg har ikke tatt noe særlig kontakt med dem,for helt ærlig så virker det unaturlig for meg å ta kontakt med dem når forholdet vårt er overfladisk og falskt. De tar jo også sjeldent kontakt.

Allikevel klarer de å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke har besøkt dem på en stund,men ingen av dem har besøkt meg eller gitt uttrykk for at de ønsker meg eller oss på besøk.

Så nå tenker jeg jo at jeg burde besøke dem,men gruer meg. Jeg er litt redd for at det blir akkurat som før,og at jeg skal la meg påvirke for mye av dem. Kanskje jeg bryr meg litt for mye og ønsker meg litt for mye? Kanskje jeg burde godta at det er som det er?

Jeg kommer ikke til å forandre meg og bli slik de ønsker,og de kommer jo ikke til å forandre på seg.

Men det er utrolig vanskelig for det at vi skal ha et godt forhold er noe jeg alltid har ønsket meg.

Beklager hvis dette ble langt og rotete,men kanskje andre kjenner seg igjen.

Anonymous poster hash: d1cb6...bf4

[AnonymBruker]

Sånn umiddelbart tenker jeg at noe har blitt skjevt her. Med det mener jeg at du hele livet har ønsket noe dine foreldre ikke har klart å gi deg. Det er ikke din feil, du var et barn og det er de voksne sitt ansvar. Når det er sagt, så er det veldig vanskelig hvis det ligger et bevisst/ubevisst ønske/krav der som ingen riktig klarer å gripe fatt i. Jeg har kjent litt på det selv, en følelse av at uansett hvor mye jeg prøvde så var det ikke bra nok, det ble ønsket mer om du forstår.
Det er leit at dine foreldre ikke evnet å se deg, men de er som du sier, som de er, og jeg tror heller ikke det er så mye å gjøre med det. Jeg vet ikke om du har snakket med dem om dette, eller om det er noe du vurderer. Det kan gå begge veier, noen ville nok blitt glade for en slik samtale, andre vil gå i forsvar.
Det beste for din del er nok å akseptere at de ikke evnet den gang eller nå å gi deg det du ønsker, og prøve å få til en relasjon med dem ut i fra det stå stedet.  Det er en vanskelig situasjon for alle parter dette. Men ønsker deg lykke til og håper du kommer foreldrene dine nærmere på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 64b1a...1f5