Hunden vår er veldig nervøs, hjelp!

[AnonymBruker]

Hei

Håper dere er snille med meg, har skikkelig vondt i magen og gruer meg for å skrive innlegget.

Vi har en stor hund (mer enn 50 kg). Bare så vi har det avklart fra begynnelsen av så veier hun mer enn meg... 

Hun har siden hun var ca 4 mnd gammel vært ekstremt nervøs av seg. Hun er redd for barn, menn, en del damer, folk med hatt, folk med briller, ta heis, noen hunder, fugler, alle som kommer på besøk til oss, babyer, barnevogner, kofferter, rullestoler, negre (spesielt negre dessverre..). 

Hennes "forsvar" er å brumle (høres litt ut som en løve) og noen ganger gjør hun utfall mot ting - fordi hun er stor er hun jo vant med at folk løper avgårde når hun gjør det - og da får hun jo hele tiden den responsen at "åja, dette fungerer jo bra for å skremme vekk folk". Noen ganger kan hun knurre (f. eks. på fulle folk i mørket) eller flekke tenner. Hun har gjort dette en gang når et barn kom hjem til oss. 

Hun har aldri vist tegn til å ville gå på noen, altså bite eller skade noen, hun trekker seg med en gang de kommer nærmere. Løper helst ned eller i et annet rom dersom det kommer noen hit hun ikke kjenner (de hun kjenner ELSKER hun). 

Det var min mann som ønsket seg denne rasen, jeg var veldig skeptisk - nettopp pga jeg var redd for at noe som dette kunne skje. Han skulle ta alt ansvar osv. Det har ikke skjedd. Jeg går 2-3 turer alene om dagen, utenom i helgene, da går vi sammen. Jeg har gjort alt med trening, tar henne til veterinær når nødvendig etc. 

Hun er veldig godt sosialisert, vi har gått på mange kurs innenfor alt mulig, hun er veldig lydig og vi har gjort alt "etter boken". Det høres kanskje rart ut å si, men jeg syns vi er veldig flinke hundeeiere (har hatt hund tidligere uten problemer). 

Her om dagen gikk vi forbi naboen som er neger og hun KLIKKET. Sånn skikkelig. Det var ikke noe problem for meg å holde igjen og hun gir seg når jeg ber henne kutte ut og roer seg etterhvert, men han var veldig langt unna. 

Etter det har jeg ikke klart å tenke annet enn "hva skjer den dagen det kommer et lite barn løpende og hylende mot henne og hun ikke har noe sted å trekke seg?". Jeg tror ikke hun biter, men det er ikke noe jeg føler meg sikker på. Vi bor i et nabolag og har ikke råd til å kjøpe enebolig (vi har litt begrensninger ifht hvor vi kan bo, men det er en annen sak) som ligger sånn til at vi slipper alt hun er redd for. 

Når dette er sagt har hun også gode perioder der hun ikke reagerer på noe og bare er supersnill og kan la barn klappe henne og alt mulig.

Men etter sånne hendelser som med negeren her om dagen, og vi har hatt andre episoder før også (bl. a. der hun gjorde det samme mot en full dame for ca en mnd siden) så er det blitt til at jeg ikke føler meg trygg på å gå med henne. Jeg gruer meg ofte til turer (jeg er veldig obs på å ikke vise hunden det og går inn i en annen rolle når vi er ute der jeg viser tydelig at jeg er sjef og passer på henne). Men det er vondt å grue seg. Jeg syns også veldig synd på henne, for jeg har selv hatt panikkangst i barndommen og det som skjer med henne ligner på de anfallene jeg hadde. Hun kan skjelve, få hjertebank, puste kjempefort etc. 

Vi har vært hos veterinær og sjekket ALT, vi har vært hos atferdsterapeuter etc. De sier at det sannsynligvis er linjene det er noe i veien med. Flere hunder i familien hennes er likedan. 

Hun er ca 4 år.

Tanken om å avlive har slått meg, altså før noe evt skulle skje, men samtidig så er det jo det med at "hva hvis det aldri hadde skjedd noe" som kommer til å være der resten av mitt liv. Jeg elsker hunden vår over alt på jord og jeg hadde hoppet foran en buss for henne. Men det er så vondt. Og jeg er så redd for at hun skal skade noen en gang. Men samtidig så klarer jeg bare ikke å tro at hun er i stand til det, for hun er verdens snilleste hund. Det er bare den redselen.

Det har vært situasjoner der det har kommet barn bort til henne, dratt henne i halen etc eller noe uten at vi har hatt mulighet for å forhindre det - og da har det alltid gått bra. 

Men jeg vet ikke jeg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen råd? Jeg håper noen evt har NOE annet enn å avlive.

Og ja, vi har vurdert munnkurv og halti, men hun er utrolig sensitiv jeg tror at det vil gjøre henne enda mer engstelig...

Eksponering har vi også gjort masse av og gjør selvfølgelig så ofte vi føler hun er i "modus" til det, men atferdsterapeuten sa at for mye eksponering også kan gjøre henne til en tikkende bombe. Altså hvis vi presser henne. Så det gjør vi ikke. Hun får ta ting i sitt eget tempo, men det er jo noe begrensede muligheter for å drive med eksponering samt. at det virker ikke til å ha særlig effekt..

Anonymous poster hash: dc0fc...17c

[Tabris]

Jeg skal ikke si om dere bør avlive henne eller ikke, det valget er deres alene. Men det er verd å vurdere ikke bare faren for at hun kan skade noen, men også hennes egen livskvalitet når hun er redd så mye som dere beskriver.

 

Enten det er dårlige linjer, dårlig avl eller "bare" et dårlig individ, så er det enkelte hunder som er født redde og nervøse uansett hva man gjør. Dere skal vite at da er det ikke eiers feil. Man kan gjøre alt riktig og "etter boka", og fortsatt få en nervøs hund om utgangspunktet er dårlig.

 

Du sier dere har allerede hatt en atferdsspesialist til å se på henne. For det var hva jeg tenkte på som mitt råd da jeg leste innlegget deres. Jeg har selv en nervøs og utrygg hund, og ikke så "ekstrem" som deres høres ut til å være. Jeg har jobbet, og jobber fortsatt, mye med det. Det vil aldri forsvinne, men blir gradvis - og veldig sakte - bedre.

 

Hvis dere skal gjøre noe selv uten å blande inn andre så ville jeg anbefalt følgende:

 

1. Hold alle fremmede og alle barn borte fra henne. Både for hennes egen del og for deres del. Selv om det noen ganger går bra, så virker det som om dette er noe hun ikke er komfortabel med, og da vil det å "lide seg gjennom det" ikke være gunstig for henne, selv om det går bra.

 

2. Tren mye kontakt. Ha med godbiter på hver tur, og belønn kontakt. For alle folk, hunder og annet dere passerer som hun synes er skummelt, tren kindereggmetoden. Den gir hunden a) en alternativ og trygg måte å takle skumle ting på, b) gir fokus på dere fremfor det som er skummelt og c) kan over tid endre hundens assosiasjon fra "Uæh, det er skummelt og må bjeffes på!" til "Åh, folk/hunder/kyr - det betyr godbit hos eier!".

 

3. Med metoden nevnt ovenfor, jobb med å være i forkant fremfor å forsøke å avverge når hunden først har blitt redd og utagerer.

 

Dette er hva jeg gjør med egen hund. Han vil alltid være en utrygg hund, men med hjelp av dette har vi funnet et verktøy som gjør at vi begge kan takle det før det sklir ut i utagering de fleste gangene.

[AnonymBruker]

Tusen takk for respons.

1. Vi holder henne alltid unna barn og babyer. Hvis noen spør om barnet kan klappe henne eller lignende sier vi alltid "nei, beklager, hun er litt nervøs av seg". 

2. Kontakt trener vi veldig mye på, og det er hun god på. Kindereggmetoden har vi også brukt en god del, og det fungerer greit, utenom at hun ikke virker til å bli "permanent" mindre redd, vi må gjøre det hver dag for plutselig har hun en dårlig dag og er redd alt hun ikke var redd dagen før. Men det er forsåvidt greit.

3. Vi prøver å alltid være i forkant, har jeg mulighet pleier jeg å ta henne så langt unna det møtende problemet som mulig å be henne om å sitte/ligge. Hun virker tryggere da, for jeg stiller meg da mellom henne og "faren", så hun skal kjenne at jeg er en "barriere". Men noen ting står jo stille... Så da må vi jo gå forbi. Det virker som hun føler seg mer "sårbar" når hun er den som beveger seg. Sitter hun kan noen sikkert skyte en rakett fordi og hun bryr seg ikke så lenge jeg er foran henne eller hun ser på meg. 

Vi er også alltid veldig nøye på å være observante. Vi kan f. eks. aldri høre på musikk når vi går tur Vi ser forover, bakover og til begge sider, vi holder henne alltid godt surret rundt hånden og hun blir surret inne med en gang noe nærmer seg. Det er jo på en måte litt dumt, for det sies jo at hvis man strammer båndet så spenner hunden seg, men samtidig virker hun som hun til tider "snapper" ut av redselen hvis hun blir forstyrret i den. Noen ganger begynner jeg for eksempel å synge "banannanananan" høyt og da er det akkurat som hun bare hører på syngingen og driter i alt annet. Men da må jeg altså gjøre det fra en god stund før "faren" kommer nærmere, ellers blir hun sannsynligvis bare mer oppjaget/enser meg ikke. Å få kontakt når hun først bikker er nesten umulig. Ender jo med at jeg må holde henne i halsbåndet og se på henne, og da er det akkurat som hun "våkner". Virker som hun går helt i transe, for når hun bare ser meg i øynene er det akkurat som hele saken er glemt og hun tripper bare videre som om ingenting har skjedd...

Anonymous poster hash: dc0fc...17c

[Tabris]

Det høres ut som om dere gjør mye riktig. Ja, når hunden først bikker over i utagering så er stressnivået som regel så høyt at det er lite rom for læring. Det er derfor det alltid er best å være i forkant, men noen ganger klarer man bare ikke det.

 

Eneste rådet jeg har igjen da er å oppsøke en ny (positiv trener) atferdsspesialist som evt kan gi dere flere innspill. 

 

Har dere forresten prøvd DAP?

Endret 6. september 2015 av Tabris

[Jeane]

Jeg føler med dere, og det høres ut som dere har jobbet mye med dette, og søkt hjelp. Det er faktisk sånn at noen kull eller individer blir nervøse av seg. Tabris kommer med fine tips og råd som vanlig, men jeg ønsket bare å si at dersom du får negative kommentarer om oppdragelse og at det ikke finnes dårlige hunder, bare dårlige eiere, så må du ikke ta det til deg. Det er nemlig tull, og de som sier sånt har ikke satt seg inn i dette i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dere gjør mye riktig. Ja, når hunden først bikker over i utagering så er stressnivået som regel så høyt at det er lite rom for læring. Det er derfor det alltid er best å være i forkant, men noen ganger klarer man bare ikke det.

 

Eneste rådet jeg har igjen da er å oppsøke en ny (positiv trener) atferdsspesialist som evt kan gi dere flere innspill. 

 

Har dere forresten prøvd DAP?

Ja, er vel verdt et forsøk til. Alt for bikkja :-)

Nei, det har vi ikke prøvd. Er det det beroligende greiene?

 

Jeg føler med dere, og det høres ut som dere har jobbet mye med dette, og søkt hjelp. Det er faktisk sånn at noen kull eller individer blir nervøse av seg. Tabris kommer med fine tips og råd som vanlig, men jeg ønsket bare å si at dersom du får negative kommentarer om oppdragelse og at det ikke finnes dårlige hunder, bare dårlige eiere, så må du ikke ta det til deg. Det er nemlig tull, og de som sier sånt har ikke satt seg inn i dette i det hele tatt.

 

Takk skal du ha, trengte å høre det litt. Mange som slenger dritt ute i den virkelige verden iallefall.. :/

Blir så lei meg, mest pga hunden egentlig, for VI vet jo hvor snill og fantastisk hun er..

Anonymous poster hash: dc0fc...17c

[The Kitten]

Jeg er IKKE ekspert på dette, bare så det er sagt. Men jeg har et tips som fungerte på min bror og svigersøster sin hund. 

 

Når dere får besøk, så møt besøket utenfor sammen med hunden. Dere kan gjerne stå og snakke litt eller dere kan gå en liten tur sammen. 

 

For deres hund fungerte akkurat det veldig bra. Da føler hunden at den inviterer noen inn til seg. og da er det ok..

 

Hvis dette rådet er helt idiotisk så håper jeg noen sier i fra!

Endret 7. september 2015 av The Kitten

[Majott]

Jeg må spørre om rase. Jeg har Cane Corso selv, og de er ikke de enkleste. Mye kan forklares i forhold til det som er typiske raseegenskaper. Er hun i tillegg nervøs, så har dere det i tillegg.

 

Om dere har en lignende rase, så kan jeg si mye om hvordan det er å ha en hund med slike egenskaper, og hva en må forholde seg til da. Hva som kan trenes bort og ikke, f.eks. Ettersom du sier at hunden er stor og veier mer enn 50 kilo, og i tillegg har vakt/vokteregenskaper, så kan jeg kjenne igjen mye der i de hundene jeg har (og har hatt).

Endret 7. september 2015 av Majott

[AnonymBruker]

Jeg er IKKE ekspert på dette, bare så det er sagt. Men jeg har et tips som fungerte på min bror og svigersøster sin hund. 

 

Når dere får besøk, så møt besøket utenfor sammen med hunden. Dere kan gjerne stå og snakke litt eller dere kan gå en liten tur sammen. 

 

For deres hund fungerte akkurat det veldig bra. Da føler hunden at den inviterer noen inn til seg. og da er det ok..

 

Hvis dette rådet er helt idiotisk så håper jeg noen sier i fra!

 

Vi har prøvd det. Møtes på nøytral grunn. Det funker med hunder, men ikke så godt med mennesker for oss. Hun tør ikke gå bort til de ute likevel..

 

Jeg må spørre om rase. Jeg har Cane Corso selv, og de er ikke de enkleste. Mye kan forklares i forhold til det som er typiske raseegenskaper. Er hun i tillegg nervøs, så har dere det i tillegg.

 

Om dere har en lignende rase, så kan jeg si mye om hvordan det er å ha en hund med slike egenskaper, og hva en må forholde seg til da. Hva som kan trenes bort og ikke, f.eks. Ettersom du sier at hunden er stor og veier mer enn 50 kilo, og i tillegg har vakt/vokteregenskaper, så kan jeg kjenne igjen mye der i de hundene jeg har (og har hatt).

 

Jeg ønsker ikke å dele rase her pga faren for gjenkjennelse. Kan sende deg en pm med svaret. 

Anonymous poster hash: dc0fc...17c

[AnonymBruker]

Noen flere som kanskje har tips?

Anonymous poster hash: dc0fc...17c