Å få barn eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år nå (kvinne) og har "aldri" hatt lyst på barn. Jeg tror jeg mangler litt av dette morsinstinktet mange ser ut til å ha.. Jeg synes unger kan være søte selvsagt, men så fort de begynner å skrike og lage trøbbel kan de veldig gjerne forsvinne fra mitt nærvær. Tanken på å bruke masse tid og penger på å kjøre unger rundt på diverse treninger og ting, og aldri ha tid til meg selv og mine egne hobbier, eller å ikke kunne dra på ferie uten unger (ihvertfall ikke på mange år), får meg til å føle meg helt klaustrofobisk og stressa. Jeg er ikke klar for å "gi opp" mitt eget liv, og jeg trenger mye alenetid.

 

MEN. Jeg føler noe mangler.

 

Jeg er ensom, mye lei meg, og jeg føler en tomhet som jeg ikke vet hva skyldes. Jeg har nesten ingen venner, så kanskje det er det? Men folk i mine alder har jo alle barn, og de lever og ånder for disse, så det ikke så lett å skaffe seg nye venner. Selv de vennene jeg har allerede har knapt tid til meg, med småbarn og og alt som hører med. Jeg har samboer, men er usikker på om jeg faktisk elsker ham. Har egentlig aldri vært i et forhold hvor jeg har disse enorme "du er alt for meg" type følelsene, selv om jeg ser at enkelte av mine bekjente ser ut til å faktisk føle slikt for sine kjærester. Jeg tror kanskje jeg er litt kald, og ikke helt istand til å føle sånt? Eller kanskje jeg bare er med feil mann.

 

Og før noen begynner å anklage meg for å skaffe meg unger for å kurere depresjon eller noe i den duren:  Jeg har ikke tenkt til å få barn nå, jeg vet at en unge ikke vil kunne erstatte venner eller en kjæreste jeg elsker, det er åpenbart helt forskjellige ting.

Men jeg lurer på om kanskje ikke EN DEL av tomheten og sorgen jeg føler skyldes at en liten del av meg kanskje vil ha barn (i fremtiden, en eller annen gang, når jeg ikke lenger er deppa, og hvis jeg en eller annen gang slår meg til ro med samboeren min, evt. finner en jeg føler sterkere for)?

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare lufte disse tankene for noen. Har ingen å snakke om slikt med ellers...

 

Jeg tror jeg avslutter med et spørsmål: Dere som har barn, kan dere med hånden på hjertet si at livet deres ble rikere/dere ble lykkeligere av å få barn?

 

 

Hele 20-årene var jeg deprimert, og før det også, og jeg har alltid følt at noe mangler. Jeg begynner å bli veldig sliten av denne tomheten ..    

Anonymous poster hash: a56fa...87d

[fjellogvidde]

Får du hjelp til depresjonen og tomheten? Tror du bør starte der. Barn høres det jo egentlig ut som du har bestemt deg for å ikke få for lenge siden.

 

Å høre fra mennesker med barn som er lykkelig eller ikke, tror jeg ikke er til hjelp for deg nå.

[Tvist]

Tror kanskje det kan hjelpe med en hobby som du virkelig brenner for. Frivillig arbeid eller en sport? Dans?

[AnonymBruker]

Kjære TS, litt utenfor det du vil ha svar på, men jeg tror det du skal gjøre aller først og så fort som mulig er å ta tak i depresjonen din. Det er noe veldig galt dersom du har slitt så lenge med depresjon. Ikke vent til det smeller skikkelig. Gå nå til fastlege først, be om henvisning til full utredning på en psykosomatisk avdeling på sykehus eller hos en psykiater som kan rekvirere diverse prøver og snakke med deg! 

 

Når du er i psykisk balanse/ikke så deprimert, er det lettere for deg å vite hva som er hva; om du har lyst på barn eller ei, elsker eller ikke elsker samboer etc etc.

Anonymous poster hash: be3a1...9cc

[AnonymBruker]

Jeg kan jo fortelle en kirt-versjon av min historie.

Jeg har vært deprimert store deler av livet mitt. Kan ikke huske å ha vært lykkelig etter jeg ble 12 år.

Hadde aldri noe ønsker om barn, for hva kunne jeg tilføre deres liv? Jeg var jo bare deprimert, asosial, kunne ingenting og var kjedelig.

Så søkte jeg hjelp i midten av 20-årene da jeg hadde ett forhold som tok slutt pga problemene mine. Noen år gikk og min store kjærlighet kom tilbake. Jeg ble gravid og etter det gikk det slag i slag. Det var ikke planlagt men veldig velkomment.

Etter det virker det på en måte som at alt ordnet seg av seg selv. Men tomrommet ble fylt og jeg hadde noe å være glad for og noen som virkelig trengte meg.

Jeg sier absolutt ikke at barn er løsningen, men jeg kan med hånda på hjerte si at livet mitt hadde vært tomt uten disse kopiene av mammaen og pappaen sin. Livet får ett helt annet perspektiv og en helt annen mening. Man er ikke i fokus, selvsentreringen blir borte og man strekker seg langt for at andre skal ha det bra.

Uansett, man er sin egen lykkes smed, selv om jeg der har litt problemer 😃 Men er redd for at om det ikke hadde vært for barna mine tror jeg ikke jeg hadde kommet særlig langt i livet.

Anonymous poster hash: adbdb...876

[Melodiana]

Selv om jeg vet lite om depresjon og kjenner ikke folk som er deprimerte (snakker høyt om det) så vil jeg tro at alle vi kan ha en periode hvor vi har ikke nok gledestunder i hverdagen.

Jeg tror du bør sette et viktig livsmål som kan nåes om noen få år. Jeg selv følte meg veldig målløs i en periode. Før var det altid noe jeg holdt på med: skole, utdaning, førerkort. Så kom perioden hvor alle mine mål var oppnådd. Jeg var 27, hadde mastergrad, hadde førerkort, hadde fått fast jobb og kjøpt en leilighet rett etter det. Så begynte hverdagen: jobb - hjem. "Hva skal jeg nå?" tenkte jeg. Heldigvis, så traff jeg en flott gutt på det tidspunktet.

Nå er jeg 32 og har to barn, gift og vi har byttet leiligheten min til et hus. Nå er ikke "arbeid-hjem" hverdagen så vanskelig da det er altid noen som venter på meg hjemme og jeg arbeider for å kunne gi hele familien en bedre hverdag og gode opplevelser.

Etter jeg har fått barn så forstår jeg andre foreldre bedre. Andre sine barn kan du tenke deg å være søte eller slitsome til tider. Mine barna elsker jeg like mye uansett om de er snille eller krangler. De har lært meg å være så tolmodig som jeg aldri kunne tenkt meg å kunne være.

Barna gir så mye glede i hverdagen. Og nærhet. Samtidlig så tror jeg at jeg er veidig glad jeg har noen å dele denne gleden med -- mannen min.

Ditt ønske om barn er helt naturlig. Når du får barn så skal livet ditt få en helt annen menning.

Lykke til!