Ville du egentlig ha flere barn?

[AnonymBruker]

Vi har et barn, på fem år. Vil egentlig ha en til, men vi utsetter og utsetter fordi vi syns det er så deilig med mer frihet og selvstendig unge. Vi må vel bare hoppe i det, ellers ombestemmer vi oss kanskje, og ikke orker å starte på nytt med spedbarn. Flere som har vært i denne situasjonen?

Anonymous poster hash: 4f961...88a

[ViljaH]

Ja, men jeg liker barn så godt jeg tror jeg alltid vil ønske 1 til

[AnonymBruker]

Vi hoppet i det da jenta vår var 2,5år. Man blir klar under graviditeten, og vi er glad ikke aldersforskjellen blir så mye større. Nettopp for å slippe å starte heeelt på nytt.

Anonymous poster hash: 48650...273

[AnonymBruker]

Vi valgte to tette, fordi vi uansett skulle ha minst to. Om nr tre kommer er rimelig uvisst, tviler egentlig.

Anonymous poster hash: 13b7a...9b4

[AnonymBruker]

Fikk to tette. Planen var egentlig tre relativt tette, men like etter at nr to ble født skjedde det noen alvorlige ting som gjorde at alt ble satt på vent.

 

Nå er jeg 35 og har en 1. klassing og en 3. klassing. Nå er livet normalisert igjen og det hadde gått helt fint å få en til. Men nå kjenner jeg meg litt for gammel til å begynne helt på nytt. Jeg vet jo at jeg ikke reelt sett er for gammel, men jeg trives godt med livet og vi har bestemt oss for å ikke begynne på`n igjen nå. Men det hender jeg tenker på at vi jo "egentlig" skulle hatt tre.

Anonymous poster hash: 2200d...a1b

[AnonymBruker]

Jeg fikk to barn med 4 års mellomrom. Skulle egentlig ønske mellomrommet mellom de

var litt mindre, pga lek på samme nivå osv. Men det var ikke noe jeg styrte selv. Tror nok

jeg hadde kjent på savnet hvis jeg bare fikk 1, da jeg alltid ønsket meg 2 stk. Men ja det

var roligere og fredeligere med bare 1 barn. Selv om mine to nå er større og begge går

på skolen, så merker jeg det at det blir ganske hektisk med aktiviteter, skole, lekser m.m.

Men jeg tenker som så at jeg ville ikke være uten nr 2, og de har stor glede av hverandre.

Anonymous poster hash: 39162...237

[Daiquiry]

Nei, men mannen min ønsket seg så veldig ett barn, derfor fikk jeg nr 3. Er han som er hjemme i permisjon og tar 90% av omsorgen, slik vi ble enige om.

[Hmmmmmm]

Jeg har et barn på ni. Orker ikke smårollinger. Så anser meg som ferdig og fakkelen sendes videre😝

[AnonymBruker]

Føler akkurat det samme. Hos oss blir det bare ett barn. Jeg mener at dersom man skal ha flere, er det viktigste er at man virkelig har lyst.

Anonymous poster hash: 46945...611

[Mafalda]

Vi har et barn, på fem år. Vil egentlig ha en til, men vi utsetter og utsetter fordi vi syns det er så deilig med mer frihet og selvstendig unge. Vi må vel bare hoppe i det, ellers ombestemmer vi oss kanskje, og ikke orker å starte på nytt med spedbarn. Flere som har vært i denne situasjonen?

Anonymous poster hash: 4f961...88a

 

For å svare på overskriften: ja, jeg ville egentlig ha flere barn.

 

Ikke at det var så viktig for meg i utgangspunktet, vi trodde egentlig vi var ferdige da den eldste "flokken" var komplett, men når yngstejenta begynte å nærme seg skolealder syntes vi det ble stille og tomt. Så da satte vi i gang med en runde smårollinger til. Slitsomt, intenst og herlig!

 

Et vennepar av oss tok for øvrig ekstrem-varianten: da de to barna deres var i slutten av tenårene, fant de ut at de ville ha to barn til. Så de har to barn på 20 og 22, og to barnehagebarn

 

Poenget mitt er at det er ikke "alle" som synes det er superviktig å være ferdig med småbarnsperioden fortest mulig. På den annen side synes jeg ikke man burde få barn med mindre man virkelig har lyst, eller føler seg klar. Noen vil ha to, noen vil ha fire, noen vil ha ett- det er ingen andre enn en selv som kan avgjøre hva som er riktig for ens egen familie.

[AnonymBruker]

Føler akkurat det samme. Hos oss blir det bare ett barn. Jeg mener at dersom man skal ha flere, er det viktigste er at man virkelig har lyst.

Anonymous poster hash: 46945...611

Tror de mest intelligente tenker slik som du skriver her

Anonymous poster hash: 1996c...d15