Psykiske belastninger, aleneomsorg, krangel, og kreftsykt barn

[AnonymBruker]

Hei

Jeg sliter litt med å takle den nye hverdagen vår. Er borte fra jobb pga kreftsykt barn. Har et barn til på skolen. Barnet som er sykt går på skole i perioder, korte økter som regel.

 

jeg passer på dag og natt, får ikke sove så mye, da jeg ikke klarer å la være å sjekke til det syke barnet et par ganger i løpet av natten. I tillegg er det alle bekymringer oppå...

 

Det som er ekstra belastende er beskyldinger fra barnefar når det syke barnet er borte fra skole utenom behandling. Ja, jeg vet barnet bør gå på skolen så sant barnet orker, men far bor for langt unna til å være har å se hvordan alle dager er, og hvor forskjellig dag til dag er.

 

Enkelte kvelder er det mye smerter og lite søvn. da vil barnet sove på dagen.

Barnefar mener barnet får lov til å være mer syk når barnet er hos meg. Da det ikke er slik når far ser. Barnet orker ikke alltid/vil ikke alltid til far eller besteforeldre på far siden. Derfor får de jo kun de gode dagene å sammenligne med.

 

Barnet har gitt utrykk for å gi opp i blant.... vil ikke mer... ingen bryr seg likevel.. etc.  

Sier seg selv at humøret kan være som berg o dalbane og at barnet er ekstra sør for andre ting rundt nå, men det vil ikke far høre på.

 

Mener jeg planlegger å ha han hjemme, og at jeg gjør han dårligere.

 

det skal sies at dette har skjedd en gang til nå utenom behandlingsdager.

Og vi gjør alt de gjør på skolen og lekser hjemme så sant han ikke bare sover eller kaster opp. da tar vi det igjen litt senere.

 

Oppgitt og sliten av beskyldinger. underveis.

 

Barnet har hatt så lege/sykehusskrekk at barnet ikke ville besøke noen på sykehus engang. Og nå er det ikke til å unngå...

Jeg og barnet har funnet et måte å takle det på, men far fnyser av at jeg sier ting må være slik og sik på sykehuset. Gjelder stikking av nåler etc.

Far mener dette er bare tull, de har ikke tid til slik. Men det er kun snakk om at barnet vil ligge å ha alt forklart nøye før det gjøres og underveis. Psykolog har pratet med meg og barnet og har støtte for måte å takle det på derfra.

 

Vet ikke hvordan jeg skal klare å samarbeide med far gjennom dette. Orker ikke synet av far eller prate med han... orker ikke mer nedlatende prat...

Føler jeg snart bikker under for alt det her.....

 

Hilsen frustrert

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[AnonymBruker]

Far må snakke med psykologen for å greie å fatte omfanget!!! Dette går jo ikke ! 

Anonymous poster hash: d2de4...ca0

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ikke noe råd å komme med( håper noen andre har det!),men du høres ut som en kjempegod mamma som gjør det beste for barnet ditt!

Skjønner du blir lei deg av far som motarbeider deg!

Siden han i tillegg bor langt unna dere, synes jeg ikke han skal legge seg borti om/når du sender barnet ditt på skolen. Bare ha tro på deg selv, du vet best hva som er godt for barnet, både når det gjelder å være borte fra skolen, og at barnet får forklart nøye hva som skjer under behandling. Du tar barnet ditt på alvor, det høres det ikke ut som far gjør.

Stå på supermamma!!!

Anonymous poster hash: a1e14...76d

[AnonymBruker]

begynner å føle litt at det er jeg som overdriver og overbeskytter...

kan være jeg drar kontrollen litt langt på barnet, men barnet er bare 11...

Og vil helst ikke innrømme å være sliten. vil klare alt som før.

Ville ikke innrømme å være dårlig sist  heller. Da var det feber og det ble sykehustur igjen.. Klarer ikke helt å se at barnet passer godt nok på seg selv..

 

TS

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[AnonymBruker]

 

Far må snakke med psykologen for å greie å fatte omfanget!!! Dette går jo ikke ! 

Anonymous poster hash: d2de4...ca0

 

Ja det var det jeg sa han kunne

 

ts

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[Gjest Magnifiq]

Barnet har kreft. Du ser hvordan barnet har det hver dag. Selvsagt varierer formen fra dag til dag.

Ikke bry deg om hva pappaen sier. Du vet best.

God bedring til gutten din!

[minister-mio]

Kan det være far fornekter hvor sykt barnet er? Høres først rart ut at faren er opptatt av fravær på skolen når barnet er såpass sykt, men det er kanskje mye for han å ta innover seg at barnet har kreft.

 

Syntes far må snakke med psykolog eller lege om dette.

 

God bedring til gutten din,

[Gjest Blomsterert]

Nå fikk jeg helt vondt,for du trenger virkelig støtte,og ikke kritikk nå!

Så utrolig lite omtenksomt av faren,det virker som han ikke forstår,så ja,han burde snakke med psykolog!

Håper livet blir lettere for dere,og at sønnen din blir frisk.

Jeg tenkte jeg hadde en mindre god dag i dag.Etter å ha lest dette,så skjønner jeg at jeg har et luksusproblem.

[AnonymBruker]

Nå skal det sies at gutten min er ganske bra form enkelte dager. tar salto, spiller basket og herjer. Men jeg ser og opplever at når han gjør dette eller har vært med far en helg, så er han veldig sliten når han kommer hjem. Jeg ser dette på øya og at han er blek. Litt mer hvile en dag gjør han godt da.

 

Skolen har halve dager på onsdager, med kun 1,5 time med "viktige fag.

har sagt at det kan være greit å sove litt på onsdager siden dagen er midt i uka og kort.

 

Det er i samråd med sykehusskolen og lærer at vi har kommet frem til at engelsk og matte er det han skal gjøre ekstra innsats i om han ikke orker resten. Her ligger han ikke bak, heller forran.

 

TS

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg helt vondt,for du trenger virkelig støtte,og ikke kritikk nå!

Så utrolig lite omtenksomt av faren,det virker som han ikke forstår,så ja,han burde snakke med psykolog!

Håper livet blir lettere for dere,og at sønnen din blir frisk.

Jeg tenkte jeg hadde en mindre god dag i dag.Etter å ha lest dette,så skjønner jeg at jeg har et luksusproblem.

Er følelsen av et problem som avgjør hvor stort det er for deg og dine. Alle problem kan være store der og da. Noe går fort over andre ikke.

Håper dagen snart blir bedre :-)

 

TS

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[Jolene]

Be far snakke med psykologen, legen, sykehusskolen og skolen. Dette kan ikke fortsette. Får helt vondt av deg som får kritikk i en slik situasjon Du er en flink og god mamma God bedring til gutten din!

[Dr. A. Kula]

Dette er ikke greit.

 

Bare å være pårørende er slitsomt, og du sitter jo midt oppi ansvaret i tillegg.

Kanskje far også sliter som pårørende, og tar det ut i form av beskyldningene, ettersom han selv ikke får bidratt (vesentlig) i situasjonen?

 

En tanke er å be faren om å ha hele omsorgen i en uke eller to.

Da får du tid og rom til å hente deg inn, og være mer tilstede for nr 2, og faren får lovt til å bidra mer aktivt i pleien, som vil gi han muligheten til å selv få kjenne på kroppen barnets behov og situasjon.

La far også få ta barnet med til sykehuset for behandling (alene) slik at han selv kan få ta del i situasjonen med sprøyter etc.

Selv om han bor et stykke unna burde det vel la seg ordne. Da er det hans ansvar å få barnet på skole/til sykehus etc.

 

Skjønner at det kan være vanskelig å overlate barnet til faren i en slik situasjon (man ønsker kontroll over situasjonen, noe man ikke har), men tenk da litt på hvordan far kan oppleve det, og at det kan være grunn til hans ubegrunnede beskyldninger.

 

Ønkser dere lykke til, og god bedring til barnet.

 

PS! Ikke glem nr2 oppi dette.

[AnonymBruker]

Dette er ikke greit.

 

Bare å være pårørende er slitsomt, og du sitter jo midt oppi ansvaret i tillegg.

Kanskje far også sliter som pårørende, og tar det ut i form av beskyldningene, ettersom han selv ikke får bidratt (vesentlig) i situasjonen?

 

En tanke er å be faren om å ha hele omsorgen i en uke eller to.

Da får du tid og rom til å hente deg inn, og være mer tilstede for nr 2, og faren får lovt til å bidra mer aktivt i pleien, som vil gi han muligheten til å selv få kjenne på kroppen barnets behov og situasjon.

La far også få ta barnet med til sykehuset for behandling (alene) slik at han selv kan få ta del i situasjonen med sprøyter etc.

Selv om han bor et stykke unna burde det vel la seg ordne. Da er det hans ansvar å få barnet på skole/til sykehus etc.

 

Skjønner at det kan være vanskelig å overlate barnet til faren i en slik situasjon (man ønsker kontroll over situasjonen, noe man ikke har), men tenk da litt på hvordan far kan oppleve det, og at det kan være grunn til hans ubegrunnede beskyldninger.

 

Ønkser dere lykke til, og god bedring til barnet.

 

PS! Ikke glem nr2 oppi dette.

Far bor 2,5 time unna, så skole går jo ikke om far tar noen uker her. Barnet vil ikke selv ha følge av far på undersøkelser, han føler hans følelser av redsel blir bagatellisert. Jeg prøver ikke å fyre oppunder dette, men når gutten er likblek av skrekk da trenger han støtte. Gode forklaringer og la han eholde litt kontroll på det å bestemme om han skal ligge eller sitte etc hjelper. men det skjønner ikke far, og hjelper ikke gutten med å formidle dette til leger etc.

Far er nedlatende til gutten i slike settinger. Han kommenterer også klær etc. Sier han ser ut som en dass når gutten går med klær far ikke liker. Rettledning på valg av klær er ok det, men man sier ikke til gutten sin at han ser ut som en dass.

ts

 

takk for gode tanker fra alle.

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

[Dr. A. Kula]

Far bor 2,5 time unna, så skole går jo ikke om far tar noen uker her. Barnet vil ikke selv ha følge av far på undersøkelser, han føler hans følelser av redsel blir bagatellisert. Jeg prøver ikke å fyre oppunder dette, men når gutten er likblek av skrekk da trenger han støtte. Gode forklaringer og la han eholde litt kontroll på det å bestemme om han skal ligge eller sitte etc hjelper. men det skjønner ikke far, og hjelper ikke gutten med å formidle dette til leger etc.

Far er nedlatende til gutten i slike settinger. Han kommenterer også klær etc. Sier han ser ut som en dass når gutten går med klær far ikke liker. Rettledning på valg av klær er ok det, men man sier ikke til gutten sin at han ser ut som en dass.

ts

 

takk for gode tanker fra alle.

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

 

Ser det blir vanskelig med skolegangen, selv om far burde kunne stille såpass opp for sønnen sin. Han måtte jo selvsagt ha fri fra jobb de(n) ukene sønnen skulle vært der, men 2,5 time er vel for langt for det kreftsyke barnet pr vei. Ideelt skulle de i denne perioden bodd i nærheten av barnets skole, men forstår at det kan være vanskelig (og/eller dyrt) å få til.

 

Trist å høre at usikkerheten til far gir seg utslag i å være nedlatende, og at sønnen ikke vil ha ham med. Men jeg forstår godt sønnen (og deg) i den situasjonen du beskriver.

Men det jo nettopp fars usikkerhet og manglende kontroll på situasjonen som gjør at han oppfører seg "feil" (tror jeg). Derfor hadde han hatt så godt av å få bidratt litt (kjenne litt kontroll) men samtidig få kjenne hvordan det faktisk er. Men det skal ikke gå ut over barnet, så der følger jeg deg.

 

Da er nok det beste forslaget at far får samtale med skole- og helsepersonell som kjenner gutten, slik at han forstår situasjonen. Og får det fra andre enn deg.

 

Fortsatt gode tanker.

[Gjest Blomsterert]

Er følelsen av et problem som avgjør hvor stort det er for deg og dine. Alle problem kan være store der og da. Noe går fort over andre ikke.

Håper dagen snart blir bedre :-)

TS

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2

Joda,men greit å sette ting i perspektiv nå og da.Glemme sine egne problemer,for de kan være sånn ganske ubetydelige iblant i det store og hele.

Takk:-)

[AnonymBruker]

Enten mangler far noen antenner, eller så er han i total fornektelse over alvoret her.

Ta kontakt med en annen instans, kanskje psykologen eller tilogmed barnevernet- for å høre hvilke muligheter som finnes for veiledning av far og kommunikasjonen dere imellom.

Kanskje kreftforeningen har gode innspill og råd?

Jeg ville krevd deltakelse fra far, og selvsagt deltatt selv også.

Anonymous poster hash: 3b651...4af

[Kontormus]

Det kom et langt og tungt sukk når jeg leste innlegget ditt TS. I en vanskelig og krevende situasjon legger altså far ytterligere stein til byrden ved å være kritisk til deg som mor og ved å ignorere/bagatellisere når barnet uttrykker engstelse og uro i forbindelse med behandlingen.

 

Jeg har kjent på denne typen avmakt selv, og kjenner jeg blir forbannet over den manglende innsikt og evne til forståelse fra den andre forelderen. Jeg ville brukt begrensede ressurser for å sette meg inn i hva som er problemet til denne faren, disse ressursene trenger du til annet. Men søk støtte der du kan får det, enten det er hos psykolog, helsepersonell, FVK eller venner og familie.

[Biloba]

Spar på kreftene til gutten din. Be far lufte sine innsigelser mot hvordan du tilrettelegger situasjonen for gutten med behandlerene eller kreftforeningen heller. Fars fokus på dine prioriteringer er sannsynligvis et forsvar mot å se alvoret i sykdommen, trist at han mister gutten sin av syne på veien. Han har ikke tilstrekkelig tillit til din vurdering, så da får han snakke med fagfolkene.

Sønnen din er heldig som har deg. Ønsker dere lykke til med behandlingen og veien til å bli frisk.

[angara]

Føler med deg, TS. Ekstra tungt å føle at du står alene uten hjelp fra barnets far, og at han til og med gjør denne situasjonen ennå vanskeligere.

 

Så flott at du og barnet har funnet en fin rutine som funker på sykehuset. Det er det du må fokusere på! Ikke fars negative kommentarer.

Jeg har også hatt kreftsykt barn, min datter var 3 da hun ble syk, og jeg vet av egen erfaring det er kjempeviktig å ha laget seg opplegg som funker rundt stikking av nåler/veneport/narkoser, både små og store barn synes dette kan være ekkelt/skremmende.

 

Hvor ofte er barnets far involvert på sykehuset? Er han med i det hele tatt, eller er det du som er med hver gang?

 

Når det gjelder skole og slikt, er det vel normalt at det blir mindre skolegang i perioder der barnet har lite energi. Så kan dere heller få mer ut av de mer energifylte dagene. Er det på vanlig skole han/hun går? Har dere en god støttespiller i helsesøster på skolen?

 

Vårt barn har også begynt på skolen nå i høst, og vi har involvert helsesøster, som har hjulpet oss masse. Det er jo ting å ta tak i, forårsaket av cellegiften, og det å ha hjelp og støtte på skolen har vært viktig for oss.

 

Ellers er jeg veldig enig med Biloba over: Spar på kreftene til gutten, til det som er viktig. Be far ta saken til noen andre hvis han har noe å klage på.

 

Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Far kommer 3.hver uke på sykehuset. bor i nærheten og jobber under oppholdet også.

Er til stede noen timer hver dag da.

resten tar jeg alene på lokalsykehuset,

 

far mener jeg leser for mye om sykdom på nettet og ikke må tro på det. men det vi lever etter er det vi hører på sykehuset. far er ofte ikke der under visitten heller, så hva vet vel han.

sist mente far at han kunne ta med seg gutten hjem en tur mens jeg ventet på legen, han skulle hjem den dagen. Men er jo ikke meg legen skal sjekke... himlet med øya når jeg forklarte.

 

ts

Anonymous poster hash: 5d1c8...ad2