Barn som gråter for så mye

[AnonymBruker]

Jeg er mamma til ei jente på 5 år. Hun er blid og fornøyd, men samtidig kan hun være så utrolig pysete eller sutrete.. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det tidligere, men nå er det mindre enn et år til skolestart og jeg er redd hun kan gå en del kommentarer og kanskje bli ertet fordi hun tar så veldig lett til tårene. Det kan både være situasjoner som oppstår med venner, men også at hun får vondt hvis hun faller etc. I dag slo hun f.eks lillefingeren sin bort i en stol, og begynte å gråte. Etterpå var det lillebroren som kom bort i et hus hun hadde bygget av Lego slik at det raste, og dermed raste verden også. Jeg har ikke tenkt over det så mye før, men nå ser jeg at hun er så gammel at det kan skape et problem for henne. Jeg er så usikker på hvordan jeg kan hjelpe henne til å bli litt tøffere, for jeg vil jo ikke at hun skal føle at hun ikke får trøst eller ikke kan gråte. Har forsøkt å snakke litt med henne om at dersom hun gråter for så mye, blir det vanskeligere å vite når hun virkelig har vondt, men usikker på om hun tok poenget. Noen som har gode råd?

Anonymous poster hash: 4fd84...844

[MariaHP]

Denne følger jeg!

[skogsrypa]

Følger!

[AnonymBruker]

Hm si det. Det kan bli et problem på skolen ja. I en klasse med 20 andre små barn kan det fort bli litt knuffing, uenigheter, du tok viskelæret mitt, hun slår seg på noe osv. Og det er ikke alltid en lærer kan stille opp hver eneste gang det er noe, spesielt for småting. Men mange barn er bare litt grinete av seg også. Selv gråt jeg mye da jeg var liten, jeg bare var sånn. Jeg har det ikke forferdelig i dag.

Men det kan jo hende det er lurt å ta en ordentlig prat med henne hvordan skolen kommer til å bli. Og prøve å si noe sånt som at: skolebarn gråter ikke vet du, det gjør man bare i barnehagen.

Så prater du ned henne etter skoledagen litt hver dag, og spør hvordan det har gått, og fokuserer på å rose om hun forteller at hun har sittet stille og arbeidet, om hun klarte å takle at hun falt eller noe.

Selvfølgelig skal barn få lov til å gråte mer enn en voksen gjør, men det skader ikke å prøve å lære de å takle småting som å slå seg litt, eller noe ubetydelig blir litt ødelagt.

Anonymous poster hash: e4191...f36

[AnonymBruker]

Samme her, har en gutt som nettopp fylte fem. Syns det er vanskelig å vite hva jeg skal si til han også, for man kan jo ikke si at de ikke skal gråte. Han må få ha de følelsene han har. Her er det KRISE hvis noen av nabobarna ikke er hjemme når han ringer på... Er redd han skal bli mobbet for griningen.

Anonymous poster hash: ce115...e96

[AnonymBruker]

Når jeg gikk på barneskolen hadde vi en jente i klassen som var sånn. Hun løy mye og gråt for alt, spesielt når hun ikke fikk viljen sin. Dette gjorde til at ingen i klassen ville være med henne, fordi hun alltid gråt seg til viljen sin.

Dette gjorde dessverre til at hun ble utestengt og mobbet når årene gikk. Jeg har veldig vondt av henne idag, for jeg vet at barndommen og ungdomstiden hennes ble ødelagt av all mobbingen hun ble utsatt for.

Jeg gikk også i barnehage med denne jenta, og hun tok veldig lett til tårene der også.

Jeg syns det er kjempeflott at du har sett problemet! Jeg sier ikke at datteren din er som hun jeg gikk i klasse med, men det at noen barn gråter lettere kan være slitsomt for de andre barna når de blir større.

Mitt tips: ta kontakt med personalet i barnehagen og lag en plan på hvordan dere skal jobbe med det. Både i barnehagen og hjemme. Pedagoger i barnehagene vet mye om slike situasjoner og hvordan de skal hjelpe barnet å bli litt tøffere. Kanskje prøve å motivere til å tåle litt mer? F.eks si "tøffe jenter får litt blåmerker av og til" når du faller eller slår seg. Istede for å lage en stor sak ut av det.

Lykke til 😊

Anonymous poster hash: 5d13d...57e

[AnonymBruker]

Kan svare som det "barnet"

Jeg gråt veldig mye som liten. Det skulle ekstremt lite til, både emosjonelt og rent fysisk. Når jeg tenker tilbake på det kan jeg huske situasjoner som triste, men ikke forferdelige. Jeg husker derimot at rent fysisk var det som om tårekanalen kom i 'klem' veldig ofte. Jeg kjente veldig lett presset i hodet og at det ble vått. Det skjedde selvsagt bare i visse situasjoner, så det var ikke bare rent fysisk, men det var noe jeg ikke kunne kontrollere. 

 

En annen detalj er jo at jeg mistet faren min som baby. Resten av familien hadde sin periode med sorg og andre rundt dem, og det ble nok konkludert med at jeg var for liten til å forstå. Men moren min har sagt i ettertid (voksen alder) at jeg kanskje ble litt neglisjert. Selv om jeg ikke oppfattet akkurat hva som skjedde, så kunne jeg ta inn over meg den tunge stemningen rundt meg. 

 

I voksen alder er jeg stikk motsatt. Jeg gråter sjelden, og aldri - aldri - foran andre. Jeg snakker sjelden om ting jeg opplever som vanskelig og sliter med å konfrontere folk dersom jeg forutser at det kan ende i krangel eller at det blir opphetet på noen måte og vanskelig for meg å takle. Jeg oppfattes overhodet ikke som en svak person, kanskje heller mentalt sterk, men jeg sliter med å vise sårbarhet. 

Mye av dette handler om at jeg resten av barndommen hadde en stefar (en del år eldre enn min mor, uten egne barn). Han var temperementsfull og jeg fikk ofte kjeft hvis jeg gråt. Han ble aggressiv og sint hvis jeg gråt av diverse situasjoner og jeg måtte bare gjemme meg. Det å gråte var negativt, svakt og en uting overfor omgivelsene. Nå virker det heldigvis som om dette overhodet ikke er tilfelle for ditt barn!

 

Jeg har lest litt om dette tidligere, og det er korrekt som du sier - det kan bli et problem i skolesammenheng. Det var heldigvis ikke det for meg (var mer komfortabel på skolen enn hjemme) men forskning har jo vist at mens tårer kan gi umiddelbar sympati fra andre, vil stadig gråting etterhvert lede til at andre barn unngår en - de vil tenke at du er umoden, depressiv, ikke moro. 

 

Veldig mye gråting er som regel et tegn på at barnet ikke er utarbeidet teknikker til å takle vanskelige situasjoner - som å snakke vennlig til seg selv, trekke pusten dypt, telle til ti. For barn er det ofte og distraksjoner, og mentale 'leker' eller enkle ting som å telle ting kan hjelpe. Hjelp datteren din til å finne noen teknikker alternative til tårer når noe er vanskelig.

Anonymous poster hash: 53f09...de9

[AnonymBruker]

^ Kan legge til videre at jeg vokste meg ut av det! Det handlet også delvis om en viss sosial angst (det ble verre om alle så på meg og jeg ble et sentrum) samt mangel på kroppskontroll, som alltid blir bedre med tiden.

Anonymous poster hash: 53f09...de9