Gå til innhold

Hvor gammel BØR man være?


Anbefalte innlegg

Hvorfor svarer ikke Tex her heller?

Det er lov å innrømme at du tar feil Tex, og ikke bare stikke... :wink:

Det er lov for Tex å være borte herfra av andre grunner også.....

For meg kan folk gifte seg akkurat når de vil, og det er helt idiotisk å påstå at jeg mener noe annet, meningene mine klarer jeg å ytre sjøl.

Det jeg mener er at når man er voksen ser livet ganske annerledes ut enn når man er 20, og at en ikke bør ta voksne avgjørelser før en er voksen.

Klart at det er individuelle forskjeller.

Klart at alle kjenner seg sjøl best.

Men helt klart at folk har en større tendens til å skille seg, til å gifte seg og til å ta lettere på hele ekteskapet enn tidligere, og klart at det har med samfunnet vårt å gjøre. Og klart at skilsmissestatistikken er preget av at mange gifter seg for tidlig.

Den eneste grunnen jeg har lest her til at man må ha lov til å gifte seg før fyllte 25 er at man skal få ha bestemmelsesrett over eget liv.

Jeg ser mange flere gode grunner til å sette en høyere aødersgrense, enn til å ikke gjøre det. Ikke at man skal endre hele lovverket for å bedre på statistikkene. Men en burde kanskje få endret noen holdninger rundt omkring, som for eksempel det at det ikke er noe problem å gifte seg, for en kan bare skilles etterpå.

Alternativt kunne en gjøre det umulig å skille seg med mindre særlige grunner som fex vold taler for det. Spørs om folk hadde løpt like kjapt opp kirkegulvet da.

Fortsetter under...

Et poeng mot å innføre aldersgrense (som også har blitt nevnt tidligere) er at kvinner er mest fruktbare tidlig i 20-årsalderen, og mange ønsker å være gift før de får barn.

Er ellers helt enig med deg Tex at man trenger en holdningsendring, og tror det er en riktigere vei å gå enn å frata folk rettigheter.

Et poeng mot å innføre aldersgrense (som også har blitt nevnt tidligere) er at kvinner er mest fruktbare tidlig i 20-årsalderen, og mange ønsker å være gift før de får barn.

Ikke sant, og her kommer jo det jeg har etterlyst, en saklig argumentasjon istedet for bare å slenge ut av seg kommentarer for å være uenig. Klart at biologisk sett burde vi funnet vår livspartner ved søtten, attenårs alderen, giftet oss som tyveåringer og startet barneproduksjonen som enogtyveåringer.

Men de færreste gjør nettopp dette.....

Og jeg er overbevist om at dersom en endret hele skolesystemet, la inn flere sosialøkonomiske fag og satset mer på å lære folk å leve sammen og å ikke gi opp, kunne en opprettholdt en relativt lav aldersgrense.

Og en burde som sagt endret på enkelheten ved å skille seg, en kan jo faktisk bare flytte ut og være separert en stund, dersom en ikke har barn sammen........ Og hvor vrient er egentlig det....?

Annonse

Den eneste grunnen jeg har lest her til at man må ha lov til å gifte seg før fyllte 25 er at man skal få ha bestemmelsesrett over eget liv. .

En liten fille ting som bestemmelsesrett over eget liv ;)

Er det forresten noen annen grunn enn dette til at man "må ha lov til å gifte seg" på noe tidspunkt??

Jeg ser mange flere gode grunner til å sette en høyere aødersgrense' date=' enn til å ikke gjøre det..[/quote']

Hva da?? Jeg har ikke sett en eneste!

Jeg er 22 år. Jeg har et fem år langt forhold bak meg, som ble avsluttet for halvannet år siden. Jeg har vært samboer i et halvt år nå, og kan ikke se hvorfor ikke jeg skulle kunne gifte meg med min kjære nå?

Grunnene til at vi venter, er at vi begge studerer nå og reiser til Australia for å studere om et år. Vi vil gjerne være litt mer fastboende og etablerte når vi gifter oss.

Men jeg føler at jeg kjenner min kjære så utrolig mye bedre enn noe annet menneske. Jeg vet at han legger Q-tipsen på vaskemaskinen, og jeg vet at han hater å vaske opp kjeler. Han vet at jeg er lat og bedagelig og slenger trusene mine på gulvet.

Vi har felles drømmer om fremtiden, vi ønsker oss det samme og er på vei mot samme mål, så hvorfor skulle ikke vi kunne gifte oss nå? Hva er det som gjør oss mer egnet som ektepar om tre år? :roll:

Annonse

Det er lov for Tex å være borte herfra av andre grunner også.....

Selvfølgelig!! :wink:

Grunnen til at jeg skrev det, var at jeg så at du svarte på andre innlegg på forumet, men ikke dette.

Man har jo lov til å la vær å svare også, selvsagt!

Og jeg er overbevist om at dersom en endret hele skolesystemet, la inn flere sosialøkonomiske fag og satset mer på å lære folk å leve sammen og å ikke gi opp, kunne en opprettholdt en relativt lav aldersgrense.

Da lurer jeg...når skulle disse sosialøkonomiske fagene, som skulle lære folk å leve sammen, og ikke gi opp, kommet inn i skolesystemet?

Ved hvilken alder, skal man altså opplæres til å leve sammen med ektemannen livet ut, tenkte du deg?

Annonse

For det andre er jeg ikke enig i at det er en utbredt holdning at man "bare kan skilles" (jeg kjenner i alle fall ingen som ville kalle en skilsmisse for "bare")

Det er forhåpentligvis ikke en utbredt holdning, men det er flere som i denne diskusjonen har sagt noe i retning av "hvis alt skulle skjære seg går det an å skille seg". Det vil jeg kalle å ha en slepphendt holdning til det å skilles, og jeg kan ikke forstå hvordan noen kan gå inn i et ekteskap med den holdningen!

Det er forhåpentligvis ikke en utbredt holdning, men det er flere som i denne diskusjonen har sagt noe i retning av "hvis alt skulle skjære seg går det an å skille seg". Det vil jeg kalle å ha en slepphendt holdning til det å skilles, og jeg kan ikke forstå hvordan noen kan gå inn i et ekteskap med den holdningen!

Dersom aboslutt alt skulle skjære seg, så blir jeg værende i et uuholdelig ekteskap.

Sånn. Var det meget bedre? :klø:

Dersom aboslutt alt skulle skjære seg, så blir jeg værende i et uuholdelig ekteskap.

Sånn. Var det meget bedre? :klø:

:klaske:

Selvfølgelig ikke! Det jeg mener er at folk burde ha en holdning om at skal klare å fikse ekteskapet sitt før alt skjærer seg. Jeg lever fortsatt i troen på at hvis man klarer å vedlikeholde, og ikke lar ting gå for langt, så er mye fiksbart.

Og når er ekteskapet egentlig uutholdelig? Når det har gått litt dårlig i noen måneder? Og hva må man ha gjort for å få det bedre før man ikke vet at det blir det (bedre altså)?

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor skilsmisser blir tatt med i denne diskusjonen. Det er en privatsak som ikke angår noen andre enn innad i familien.

Hva så om skilsmissetallene er høye? Det lider jeg personlig ikke noe vondt av i det hele tatt.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...