Hvor gammel BØR man være?

[Gjest Embla s]

Der er jeg veldig enig!

Hvorfor det?

100% sikker kan man vel aldri bli og alle samliv (gifte som samboere) går gjennom faser og "ups and downs".

Satt på spissen; da burde man vel vente til man har fått relativt store barn (barn er jo som kjent en veldig omveltning og påkjenning på mange forhold), man burde ventet til etter at man ikke lenger var så forelsket, og gjerne gjennomlevd "7-års krisen" for å se hvordan man takler denne først, også burde man vente til mannen er ferdig med 40-års krisa (tilfelle han da vil få en trang til å bytte ut kjæresten med en 20 år gammel blondine), for ikke å snakke om kvinnens overgangsalder og pensjonstilværelsen...

[Arwen]

Hvorfor det?

100% sikker kan man vel aldri bli og alle samliv (gifte som samboere) går gjennom faser og "ups and downs".

Satt på spissen; da burde man vel vente til man har fått relativt store barn (barn er jo som kjent en veldig omveltning og påkjenning på mange forhold), man burde ventet til etter at man ikke lenger var så forelsket, og gjerne gjennomlevd "7-års krisen" for å se hvordan man takler denne først, også burde man vente til mannen er ferdig med 40-års krisa (tilfelle han da vil få en trang til å bytte ut kjæresten med en 20 år gammel blondine), for ikke å snakke om kvinnens overgangsalder og pensjonstilværelsen...

Tja, jeg synes det er rart fordi jeg aldri kunne gjort det. har vel ikke noen god forklaring. Føler bare at ett år er veldig lite. Meg om det.

[cecily]

Jeg ser at mange bruker det som argument at de har forandret seg svært mye fra de var i begynnelsen av 20-årene og til nå.

Da vil jeg spørre, er dere ferdig forandret for resten av livet nå? Vil dere tenke, verdsette og prioritere slik dere gjør nå resten av livet?

Gratulerer, det må føles flott!

Og det er da selvfølgelig ikke noe særlig positivt å vokse sammen med den du elsker, skjønner jeg.

[Gjest MrsL]

Jeg vil helt sikkert forandre meg mere fremover, men de største linjene i livet er lagt og staket ut. Der har jeg og mannen kommet frem til de samme store linjene og de vil nok ikke forandre seg nevneverdig mye.

[Andrine22]

Kanskje en del mennesker mener det er viktigere for de å stifte familie enn å ta en lang utdannelse og skaffe karriere? Det er vel i såfall opp til dem!

Jeg er 22 år, ferdig med "fjortisslivet" som består av å feste i helgene, og bruker resten av uka på å planlegge hva som skal skje neste helg igjen...Jeg, som du, går best sammen med de som er eldre enn meg, samboeren min er 30 år. Vi skal ikke gifte oss, hadde bare lyst til å svare likevel, for; hadde vi hatt økonomi til det (jeg er student) så hadde vi kommet til å vært gift nå... Hvorfor ikke? Hva har vi å tape på det? Vi skal jo være sammen for alltid likevel...

Hvem som er klar for å gifte seg har ingenting med alder å gjøre, det er andre ting som spiller inn...

[Andrine22]

Og forresten - er det ikke et viktigere spørsmål å ta opp det å sette barn til verden i ung alder? Det er faktisk et nytt menneske som er avhengig av deg i mange år fremover, og etter mitt syn mer alvorlig enn å gifte seg- selv om man lover i gode og onde dager...

[Rio]

Andrine22: Jepp, det er sant. Det er en helt anna sak å sette barn til verden enn å gifte seg. Jeg syns ikke det kan sammenlignes engang. Derfor syns jeg det er grusomt når samboere setter tonnevis av barn til verden, for så å mene at de er ikke klar for det å være gift.

[Gjest bertine(ikke innlogget)]

hei! jeg giftet meg nå i sommer, jeg er 21 og det er mannen min også. vi har vært sammen i 5 år, og vi har valgt å gifte oss fremfor å bli samboere. vi har ikke behov for å "teste" ut forholdet vårt før vi giftet oss, vi vil satse alt på forholdet og ekteskapet vårt..

vi er trygge på hverandre, og nå har vi vært gift i 2 mnd, og det går helt fint:) slenger min kjære sokkene på badegolvet i stedet for skittentøy kurven gir jeg beskjed og han tåler det

uansett, jeg er veldig enig med andrine og rio, men hver gang jeg har hintet om at å få barn i ung alder er like stort, blir jeg stemplet som umoden.. vel vel, jeg er lykkelig med mannen min, og det var det rette valget for oss.

klem bertine

[*marte*]

Embla S, du har mange gode poenger! Selv om jeg mener at man bør kjenne hverandre en god stund før man flytter sammen eller gifter seg.

Vi ble sammen da jeg var 18 og han 20. Da vi flyttet sammen to år etter var det for å være sammen resten av livet. Jeg mente at vi kunne giftet oss (eller i hvert fall forlovet oss) da.

Mannen min ville vente til vi var ferdig å studere og i jobb begge to "for å se hvordan vi hadde det sånn vi skulle ha det store deler av livet". Med det argumentet mente jeg at vi egentlig burde hatt barn også før vi giftet oss Men vi var begge enige om at det å få barn er et mer seriøst steg enn å gifte seg, og at vi ønsket å ta stegene i "riktig" størrelsesorden.

Selvfølgelig er det en sjanse for at man vokser fra hverandre når man blir sammen så unge. Det er også en sjanse for at man vokser sammen, og har mange gode minner fra forskjellige stadier i livet!

[Gjest Tex]

Jaja sier nok mange, men du er sikkert ikke så moden for alderen... Men det er nettopp det! Jeg er ekstremt moden for alderen!  

Pam

Jeg syns kanskje at når man kaller seg selv

ekstremt moden for alderen, så er man kanskje ikke nettopp det....

Forøvrig har jeg sagt lenge at det burde være en nedre aldersgrense på ekteskapsinngåelser, gjerne på tjuefem år. Og skilsmisser før ti års bryllupsdag burde være en umulighet, m.m. særskilte grunner som fex vold tilsier det.

[Gjest ¤Humlen¤]

Det förste som slår meg er om du faktisk har funnet mannen i ditt liv? Ikke fordi du vil vente, men fordi du snakker om å gifte deg akkurat som om det ar noe man planlegger för man i det heletatt har funnet den man ville gifte seg med.

En ting som jeg også stusser over er det at man "bör" gifte seg i slutten av 20 årene? Hvorfor? Er det da alle blir modne og ser klart?

Du sier jo at du er ekstremt moden for alderen. Da burde du jo også faktisk ikke sette en alder der det passer seg å gifte seg. ER du så moden burde du jo väre klar... Da blir det jo bare bullshit og vente for å vente (til det magiske tallet 28), til det ikke lenger vil framstå som umodent for omverden.

Er du sikker på deg selv, som du sier, er vel ikke denne alderen så viktig. For meg er det i visse tillfeller bare et tall.

Det som gjör at folk gifter seg i ung alder er umulig å forklare fra noen få par. Men en grunn jeg vet er at man vil gifte seg når man fortsatt er forelsket og svever litt.

Er ikke det romantisk vet ikke jeg .

Har man funnet den man elsker og er man MODEN og har utviklet seg til ett selvstendig menneske (om du har det, er det bare du som kan avgjöre), synes jeg man har all grunn til å la romantikken blomstre en hyllet dag, för istenfor siden!

..men igjen, vi er jo så ulike..

[Gjest gjest1]

Det förste som slår meg er om du faktisk har funnet mannen i ditt liv? Ikke fordi du vil vente, men fordi du snakker om å gifte deg akkurat som om det ar noe man planlegger för man i det heletatt har funnet den man ville gifte seg med.  

En ting som jeg også stusser over er det at man "bör" gifte seg i slutten av 20 årene? Hvorfor? Er det da alle blir modne og ser klart?  

Du sier jo at du er ekstremt moden for alderen. Da burde du jo også faktisk ikke sette en alder der det passer seg å gifte seg. ER du så moden burde du jo väre klar... Da blir det jo bare bullshit og vente for å vente (til det magiske tallet 28), til det ikke lenger vil framstå som umodent for omverden.

Er du sikker på deg selv, som du sier, er vel ikke denne alderen så viktig. For meg er det i visse tillfeller bare et tall.

Det som gjör at folk gifter seg i ung alder er umulig å forklare fra noen få par. Men en grunn jeg vet er at man vil gifte seg når man fortsatt er forelsket og svever litt.

Er ikke det romantisk vet ikke jeg .

Har man funnet den man elsker og er man MODEN og har utviklet seg til ett selvstendig menneske (om du har det, er det bare du som kan avgjöre), synes jeg man har all grunn til å la romantikken blomstre en hyllet dag, för istenfor siden!

..men igjen, vi er jo så ulike..

[*marte*]

Det som gjör at folk gifter seg i ung alder er umulig å forklare fra noen få par. Men en grunn jeg vet er at man vil gifte seg når man fortsatt er forelsket og svever litt.

Er ikke det romantisk vet ikke jeg .

Er det en aldersgrense eller tidsfrist på å være forelsket og å sveve?

Vi svevde på skyer i bryllupet selv om vi har vært sammen i mange år. Og er over 25 begge to.

[Gjest Anonymous]

Noe jeg ikke kan forstå er hvordan man kan forsvare samboerskap uten kontrakt og planlegging av barn når man er ung, og samtidig mene at ekteskap er forbeholdt gamlinger.

Et ekteskap er en ryddig og billig måte å ordne rettigheter på som par.

Skulle jeg turd være papirløs samboer, ville jeg ment at modenhet og sikkerhet i forholdet skulle være helt på topp. Det er svært vanskelig i et samboerskap å holde orden på mine og dine ting. Ved brudd viser det seg dessverre ofte at deling blir vanskelig og det viser seg dessverre at kvinnen nesten alltid sitter igjen med minst. Har man papirer i orden eller er gift er reglene for deling mye tydeligere.

Jeg tror det er alt for mange forventninger til hva det er å bli gift. Når jeg leser noen av innleggene her skulle man tro det var en statisk tilstand man gikk inn i. Noe man kan gjøre når utviklingen har stoppa opp.

Jeg var 24 og mannen 23 da vi giftet oss. Vi har vært gift i flere år. Hadde jeg levd i en tro at vi var ferdig utviklet da, hadde nok ikke ekteskapet vart og vært så godt som det er nå. Ekteskap på arbeides med, og man utvikles stadig. Det som er den største prøven i et ekteskap er om man har god nok kommunikasjon til å arbeide med ekteskap mens man utvikles.

Om en 30 åring tror hun er moden og klar for ekteskap, men ikke innstiller seg på jobbing, kan 40 års krisa bli hard.

Den største krisen i et forhold er faktisk det å få barn. Hvis et par er klar for det, hvordan kan de da ikke være klar for å gifte seg?

Og til slutt. Jeg mener ikke at å gifte seg etter noen måneder er bra. På samme måte mener jeg også at det å flytte sammen og dele husholdning etter bare noen måneder heller ikke er bra.

Hilsen Lampeskjermen

[Piarina]

Interessant diskusjon!

Jeg har også stilt spørsmålstegn ved dette at folk bor sammen i flere år og har barn og boliglån etc, men det å gifte seg er de absolutt ikke klare for?? Å få barn sammen er jo et mye større skritt enn å gifte seg, da er man bundet sammen for resten av livet til forskjell fra 2-3 års separasjonstid.

Jeg syns også det er viktig å ikke se på ekteskapet som en statisk tilstand, at livet omtrent slutter når man gifter seg, at det er da man forfaller.

Vi giftet oss for en måned siden, etter å ha bodd sammen i 1 år og 8 måneder. Vi flyttet sammen etter 4-5 måneder, noe som ideelt sett var litt tidlig, men det passet sånn praktisk sett, og vi var sammen hele tiden likevel. Mannen min ventet med å fri til jeg var 25, for han syns det er for tidlig å gifte seg før den alderen. Han er 7 år eldre enn meg, men han hadde verken vært samboer før eller gift. Han ville vente med å bli samboer til han traff en jente han kunne tenke seg å gifte seg med. Jeg for min del hadde vært samboer i 3 år tidligere med en annen mann. Vi begynte å prate om forlovelse, men det var da jeg merket at det forholdet var helt feil for meg...

Så jeg er snart 26, mannen min snart 33. Syns det er en veldig passe alder, og jeg syns også det er viktig å ikke vente for lenge hvis man har truffet "en verdig kandidat", det skal være litt forelskelse og spenning i luften på bryllupsdagen. Det er nok veldig lurt å ha bodd litt sammen før man gifter seg, men har man bodd sammen i mer enn 3-4 år så syns jeg det er på tide å gjøre et valg. Man kan aldri være 100% sikker på at et forhold/ekteskap vil fungere, og man vil aldri slutte å utvikle seg/forandre seg.

Men det er viktig å rekke å bli kjent med seg selv før man gifter seg, og det er viktig å ikke være i den aller mest uvirkelige forelskelsesrusen. Dessuten syns jeg av egen erfaring at særlig menn forandrer seg mye i begynnelsen av 20-årene. Det virker som de trenger tid til å definere sin mannsrolle, og jeg vil faktisk si at mange gutter i en alder av 18-19 virker mer modne og har høyere moral enn en mann på 22 som nettopp har funnet ut av mulighetene sine for tilfeldig sex...det virker som det er et eller annet som skjer med menn når de runder 21...og noen menn fortsetter dessverre å befinne seg på dette stadiet resten av livet... :-(

Men jeg har jo bare vært gift en måned, og jeg har ikke engang rundet 26...

[Gjest Tex]

Ekteskapet dreier seg jo heller ikke om å være så synsk at du kan se at du alltid vil være sammen med den du gifter deg med, etter min oppfatning dreier det seg vel så mye om viljen og evnen til å få det til å vare livet ut.

[Gjest Gjesta]

Å få barn sammen er jo et mye større skritt enn å gifte seg, da er man bundet sammen for resten av livet til forskjell fra 2-3 års separasjonstid.

Joda man er bundet sammen resten av livet gjennom et barn, men man forplikter seg ikke til å leve sammen med den andre forelderen.

Når man først er gift kan man ikke bare flytte ut og avslutte forholdet på dagen, da må man gjennom papirmølla først, og det er det jeg tror ugifte med barn vil unngå.

Jeg synes forresten det virker som om altfor mange unge gifter seg for tidlig, og om nettopp det er en av grunnene til den høye skilsmisse-statistikken så er jeg ikke overrasket,...

[Gjest MrsL]

Ekteskapet dreier seg jo heller ikke om å være så synsk at du kan se at du alltid vil være sammen med den du gifter deg med, etter min oppfatning dreier det seg vel så mye om viljen og evnen til å få det til å vare livet ut.

[Gjest Anonymous]

Joda man er bundet sammen resten av livet gjennom et barn, men man forplikter seg ikke til å leve sammen med den andre forelderen.

Når man først er gift kan man ikke bare flytte ut og avslutte forholdet på dagen, da må man gjennom papirmølla først, og det er det jeg tror ugifte med barn vil unngå.

Jeg synes forresten det virker som om altfor mange unge gifter seg for tidlig, og om nettopp det er en av grunnene til den høye skilsmisse-statistikken så er jeg ikke overrasket,...

Jeg tror at mye kan forklare skilsmisse-statistikken, men at unge gifter seg for tidlig tror jeg ikke er grunnen til at denne statistikken øker.

I følge statistisk sentralbyrå har gjennomsnittsalderen for førstegangs-gifte steget fra 24,5 - 32.4 årr kvinner i tidsrommet 1961-2000. I 1961 var det svært få som var samboere først. I 2000 var det mange som var samboere først. Skilsmissestatistikken viser at skilsmissene prosentvis etter et visst antall år er ganske jevnt fordelt tidlig på 70 tallet og nå for tiden. Selv om tallene er høyere nå er prosenttallene ganske like. Det viser at selv om de giftet seg yngre på 70 tallet var det ikke større prosentvis sjanse for å skille seg tidlig enn det er i 2003. Skilsmisseraten i 2003 for kvinner er høyest i aldersgruppen 35-39 år. I alderen 20-24 år er samboerraten 35 % mens ekteskapsraten er 5 %. Under 50% av barn som fødes blir født i ekteskap. Samboere får også barn tidligere enn gifte (i gjennomsnitt). Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner er 27 år. 4 år lavere enn gjennomsnittet for de som inngår ekteskap for første gang.

Dette ble visst mye statistikk, og statistikk kan brukes til så mangt. Jeg tolker den ihvertfall slik at man ikke kan skylde skilsmissestatistikken på det at folk gifter seg for tidlig.

Jeg tror mye av forklaringen på skilsmissestatistikken er den uavhengigheten vi har nå. For bare noen tiår siden var det vanskelig for en kvinne å klare seg alene. En skilsmisse fikk enorme konsekvenser. Nå er det mye enklere. Rettighetene har blitt flere heldigvis, og kvinner har fått større sjanser til å klare seg uavhengig av menn. Jeg tror ikke dette forklarer alt, men jeg tror det kan forklare noe.

Skjermen-igjen

[maki]

Jeg tror at mye kan forklare skilsmisse-statistikken, men at unge gifter seg for tidlig tror jeg ikke er grunnen til at denne statistikken øker.

I følge statistisk sentralbyrå har gjennomsnittsalderen for førstegangs-gifte steget fra 24,5 - 32.4 årr kvinner i tidsrommet 1961-2000. I 1961 var det svært få som var samboere først. I 2000 var det mange som var samboere først. Skilsmissestatistikken viser at skilsmissene prosentvis etter et visst antall år er ganske jevnt fordelt tidlig på 70 tallet og nå for tiden. Selv om tallene er høyere nå er prosenttallene ganske like. Det viser at selv om de giftet seg yngre på 70 tallet var det ikke større prosentvis sjanse for å skille seg tidlig enn det er i 2003. Skilsmisseraten i 2003 for kvinner er høyest i aldersgruppen 35-39 år. I alderen 20-24 år er samboerraten 35 % mens ekteskapsraten er 5 %. Under 50% av barn som fødes blir født i ekteskap. Samboere får også barn tidligere enn gifte (i gjennomsnitt). Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner er 27 år. 4 år lavere enn gjennomsnittet for de som inngår ekteskap for første gang.

Dette ble visst mye statistikk, og statistikk kan brukes til så mangt. Jeg tolker den ihvertfall slik at man ikke kan skylde skilsmissestatistikken på det at folk gifter seg for tidlig.

Jeg tror mye av forklaringen på skilsmissestatistikken er den uavhengigheten vi har nå. For bare noen tiår siden var det vanskelig for en kvinne å klare seg alene. En skilsmisse fikk enorme konsekvenser. Nå er det mye enklere. Rettighetene har blitt flere heldigvis, og kvinner har fått større sjanser til å klare seg uavhengig av menn. Jeg tror ikke dette forklarer alt, men jeg tror det kan forklare noe.

Skjermen-igjen

mer statistikk