Hvor gammel BØR man være?

[Gjest gjest 0]

Jeg er redd jeg får mange unge bruder på nakken nå. :o Det er ikke meningen å fornærme noen, men...

Jeg ser det er veldig mange som gifter/giftet seg svært unge her. Jeg forstår ikke hvorfor folk har så dårlig tid? :klø: Selv er jeg 24 år og har veldig lyst til å gifte meg, men jeg synes jeg er for ung.

Jaja sier nok mange, men du er sikkert ikke så moden for alderen... Men det er nettopp det! Jeg er ekstremt moden for alderen! Jeg har alltid hatt best kontakt med de som er eldre enn meg, og får ofte angst av å høre på folk som er like gamle eller noen år yngre. Det er rett og slett fordi jeg blir oppgitt av modenhetsnivået på enkelte.. Ja jeg vet at folk er forskjellige, men innimellom så synes jeg fjortisalderen strekker seg litt for langt.

:-?

Hva synes dere er riktig alder for å gifte seg? Selv ønsker jeg å vente til jeg er 29-30 men det er av studie- og karriere-messige grunner. Hadde det ikke vært pga det nye studiet mitt kunne jeg godt tenkt å gifte meg et par år før. Dette er på tross av at mange av mine nærmeste venninner har giftet seg og fått barn, og har det kjempebra med partnerene sine.

Hvorfor har noen så dårlig tid? Jeg mener at man er langtifra moden nok til å inngå et ekteskap som skal vare resten av livet når man er 20-23 år.

Er det noen som vet om det er høyere tall på skilsmisser blant de som gifter seg unge?

Det er ikke meningen å fornærme noen, men jeg vil bare høre hva dere mener. Fortell gjerne hvorfor dere valgte å gifte dere i ung alder, og hjelp meg til å forstå! :-)

Pam

[Smiley]

Jeg er faktisk helt enig med deg!

Selv var jeg på veg inn i et ekteskap for 6 år siden (var da 22), og jeg er veldig glad for at jeg tok til vet, og lot være den gangen. Jeg var selvsagt veldig glad i den mannen, og er også meget moden for alderen. Men det som er, er det at jeg hadde nok ikke blitt så lykkelig dersom jeg giftet meg så ung. Jeg hadde rett og slett funnet meg i å forandre meg selv for mye, dvs. ikke stillt så mange krav, og unngått konflikter mest mulig. Vi har jo veldig lett for å gi masse de første årene vi damer, altså vi strekker oss veldig langt og forlanger veldig lite av vår partner. Men etter som årene går finner vi ut at det ikke er slik det skal være, og så vil vi forandre hele systemet og rutinene hjemme. Men da har vår partner allerede blitt bortskjemt, og dette igjen vil resultere i masse konflikter i forholdet. Vi får høre at vi er krevende, masete og at vi aldri er fornøyde osv......

Pass dere jenter. Still krav fra begynnelsen, så slipper dere masse konflikter etter noen år.

Nå derimot er jeg klar for et livslangt forhold.

Jeg vet at et forhold må arbeides med. Jeg har allerede i beg av forholdet stillt krav til min lykke, og så fannt jeg ut at mine krav kunne min kjære leve med, og hans krav var også noe som jeg kunne leve med....

Jeg er mer realistisk etter noen år med kjærester i sekken, og så vet jeg litt mer hva som er å vente seg i et forhold.....

Men som sagt, alle er forskjellige

Alle sammen - lykke til

[Arwen]

Men som sagt, alle er forskjellige

nemlig.

Synes ikke det har mye med alder å gjøre (så sant man ikker er 16 )

[Gjest Poirot]

SSB har tall på skilsmisser og alder.

Jeg har hatt kjæreste siden jeg var 21, men det var først etter ca 25 jeg hAR FØLT MEG KLAR FOR EKTESKAP. (ups...)

[IdaC]

Vi blir begge 24 når vi skal gifte oss. Vi gifter oss fordi vi føler at vi er som skapt for hverandre og forhåpentligvis kommer vi til å være sammen livet ut. Vi ønsker å sette på gifteringer og feire dagen med venner, for å vise alle vår kjærlighet, og dette før jeg begynner å få gråhår. Men det som mest gjør at vi ikke kommer til å vente lenger er at vi ønsker oss barn om noen år, og siden vi har litt gammeldags syn på dette, ønsker vi å være gift før barnet kommer...

[nat26]

Tror ikke det har med alder å gjøre,det fins jo også 30 åringer som ikke er modne for alderen.Folk er forskjellige,noen er klare for å gifte seg når de er"unge" og det er jo ikke alle som skiller seg

[Bokalven]

Det er selvsagt veldig individuelt, men personlig var jeg ikke klar før jeg var 28-29 år. Det er uaktuelt for oss å gifte oss før jeg er ferdigstudert (siden Lånekassas støtte er behovsprøvd, og hvis man er gift tar man ektefelles inntekt med i vurderingen).

Selv synes jeg nok 21-22 år er litt vel ungt, men føler man seg klar for å gifte seg da, så må det jo være opp til den enkelte.

Noe jeg derimot har vanskelig for å forstå er folk som gifter seg etter bare å ha kjent hverandre i ett år!

[helenaa]

Da må jeg få lov til å spørre om en ting: Når er man gammel nok til å bo sammen? Kan man flytte sammen når man er for ung til å gifte seg?? Jeg lurer på deres mening om det.

[Arwen]

Noe jeg derimot har vanskelig for å forstå er folk som gifter seg etter bare å ha kjent hverandre i ett år!

Der er jeg veldig enig!

[Arwen]

dobbelt

[Gjest Poirot]

Da må jeg få lov til å spørre om en ting: Når er man gammel nok til å bo sammen? Kan man flytte sammen når man er for ung til å gifte seg?? Jeg lurer på deres mening om det.

Det synes jeg kommer ann på hva man legger i et samboerskap. Noen flytter sammen med den de liker etter 2 uker, andre ønsker ikke å flytte sammen med noen de ikke kunne tenke å gifte seg med.

[Gjest Anonymous]

Synes både helenaa og lunacia har et poeng.. (det med når man kan flytte sammen og det med tiden man har vært sammen)

Og til de som påstår at de er modne for alderen, men samtidig stakk seg langt i forholdet i tidlig alder; slik trenger det ikke å være! Jeg flyttet sammen med min fremtidige mann da jeg var bare 20, men hadde likevel vett til å forvente full likestilling i huslige gjøremål osv. Når vi gifter oss vil jeg være 25 og han 31. Selv om jeg føler meg ung, så er jeg veldig sikker på at ingenting hadde endret seg mellom oss om vi hadde ventet et par år.. Vi har jo tross alt bodd sammen i 4 1/2 år og har det veldig veldig bra sammen..

[Vendelin]

Jeg trur det viktigste er at man har bodd sammen og lært hverandre å kjenne skikkelig i hverdagen før man gifter seg. Sånn sett er alderen ikke det jeg først vil reagere på.

Vi ble sammen i "ung" alder (han var 18 jeg var 20) og flyttet sammen etter 3 uker. Vi hadde begge instillingen om at vi ville hoppe rett i det åsså ta ting etterhvert som det skjer. NÅ har vi vært sammen i snart 6 år og har lært utrolig mye om hverandre både på godt (dette tar vi vare på ) og vondt ( dette må vi jobbe med..) Så selv om vi er relativt unge så føler jeg meg absolutt ikke for ung, og jeg mener vi kunne også godt ha giftet oss for 3 år siden.

Jeg reagerer også, i likhet med flere andre her, på de som gifter seg etter 6 mnd. eller et år. SÅ fort blir man ikke heeelt kjent med et menneske,for DET kan ta veldig mange år, og jeg trur de fleste av oss har sider som den andre parten kanskje aldri helt kommer til å bli kjent med.

...men det finnes såklart alltid unntak.

[Arkana]

Jeg reagerer også på de som gifter seg etter å ha kjent hverandre kun kort tid, men jeg synes også at det er veldig ungt å gifte seg når man er i begynnelsen av 20-årene. Hvorfor slikt hastverk? Om man er sjelevenner og "meant to be" som 22-åring, så er man det som 25-åring også. Og som flere har nevnt synes jeg det er viktig at folk har lært å bo sammen og fungere sammen i hverdagen. Å gifte seg med noen man aldri har bodd med tror jeg bare øker sannsynligheten for skillsmisse.

[maki]

Du sier du er veldig moden for aldern, men kan det være at andre er modene på en annen måte enn deg?

Folk er forskjelige vet du.

Jeg føler dette her blir litt som å snakke til en vegg fordi du har gjort det opp den meningen om at det er "umodent" på en måte å gifte seg tidlig. Man er nemelig ikke så "klar" synt som det du er, så uansett hva jeg har å si så kommer du bare til å tenke. Du bare tror du er klar, du kan da ikke vite om du er klar eller ikke når du er så ung.

Jeg mener at man er langtifra moden nok til å inngå et ekteskap som skal vare resten av livet når man er 20-23 år.

Nettopp det du mener man er langt i fra moden. Men folk er som sagt forskjelige du. Kanskje ikke du er moden for dette men det betyr vel ikke at andre ikke kan være det? Moren og faren til han jeg skal gifte meg med har vært sammens siden de var 16 gifta seg når de var 21- 22. Har forholdet vært en dans på roser? Nei, har dem det bra og er lykklige ennå, ja.

Forhold er en kamp og man må jobbe/sloss for å få det til å fungere. Jeg mener at mye av grunnen til at det er så mange som skiller seg er fordi dem gir opp, ikke nødvendigvis fordi de giftet seg for unge men fordi dem synes det ble lettere å skille seg enn å jobbe med forholdet. Ikke at jeg tror er en skillmisse er lett for mamma og pappa har skilt seg så vet hvor vanskelig det kan være, (men vet ikke no om hvordan det føles for de som skiller seg da) og noen ganger så har man bare gjort en bomert og burde virkelig ikke ha giftet seg men det er litt vanskelig å vite på forhånd. I min familie har 8 giftet par seg tidlig i 20årene 3 par har skilt seg

Er det noen som vet om det er høyere tall på skilsmisser blant de som gifter seg unge?

Vet du at det er høye tall blandt de som har vært samboere i mange år? Men det betyr ikke at : Å nei vi har vært samboere så vi kan ikke gifte oss fordi statestiken er i mot oss. Det er da en vurdering man må gjøre selv. Å statestiken har det med å si akurat hva de som måler den ønsker.

[Lullu]

Utifra mitt ståsted, har jeg forandret meg drastisk fra begynnelsen av 20-årene frem til i dag (28 år).

Om jeg skulle giftet meg med han jeg trodde jeg ville leve resten av livet med den gang, hadde jeg allerede vært skillt.

Joda, folk er forskjellige. Men alle de jeg kjenner (har kusine på 20 år) i begynnelsen av 20-årene er ikke modne nok for ekteskapet. Men selvsagt finnes det sikkert unntak - kanskje jeg og de jeg kjenner til er unntaket?

At folk ikke bruker tid på å bli kjent før ekteskap, er jeg forsåvidt enig i. På den annen side, kan jeg godt forstå de som er i midten av 30-årene som inngår ekteskap før flere samboer-år på baken. Erfaring betyr mye, og i midten av 30-årene vet vet de fleste hva de vil ha?

Det kan sikkert også en 20-åring, men de fleste er vel enig i at alder har noe med erfaring å gjøre - ofte også modenhet (og utvikling av sin identitet/personlighet).

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår ikke hvordan det er greit at man flytter sammen med noen når man er 20, men ikke å gifte seg. Hva legger dere egentlig i samboerskap da? Er det ikke like forferdelig og vondt når et samboerskap tar slutt som når man må ta ut skilsmisse? Eneste forskjellen sånn jeg ser det er papirarbeidet.

For meg er samboerskap og ekteskap like alvorlig. Selv har jeg valgt å gifte meg - synes vi like godt kan ha papirene på plass når vi ønsker å dele livet med hverandre. Jeg giftet meg forholdsvis ung (24) for jeg ser ikke noe poeng i å vente 5 år til når jeg har truffet mannen jeg vil dele livet med. Men det er klart - selv om vi er gift er ikke livet noen dans på roser. Vi kommer til å få tøffe dager også. Men det ville vi jo fått selv om vi var samboere.

Jeg forstår ikke på død og liv hvorfor man skal vente med å gifte seg - når man ønsker å dele livet med hverandre. Flere samboende har jo barn sammen - er det mindre alvorlig om det blir slutt om man er samboende med barn enn om man er gift????

[Gjest MrsL]

Jeg kan kun snakke for meg. Vi giftet oss etter to års bekjentskap. Vi er "gamle" og har massevis av erfaring på både godt og vondt fra før. Vi visste det bare når vi traff hverandre at det var oss to. Og siden dette var ett faktum synes ingen av oss det var noe å vente med.

Vi flyttet til og med sammen etter 2 måneder.

Hadde jeg truffet mannen min da jeg var 20 hadde jeg ikke vært gift med ham i dag. Jeg har forandret meg utrolig mye på de 13 årene siden dengang. Da jeg var 20 var det andre ting ved guttene jeg så etter enn det jeg gjorde da jeg traff mannen.

Men, man kan være heldig og vokse i samme retning som den man er sammen med når man er 20, eller man kan være uheldig og vokse i hver sin retning.

[Gjest Poirot]

Er det ikke like forferdelig og vondt når et samboerskap tar slutt som når man må ta ut skilsmisse? Eneste forskjellen sånn jeg ser det er papirarbeidet.

For mange vil det nok være en forskjell, i og med at et ekteskap feires med hele familien rundt seg. Man får også status som SKILT. Mange har vært samboere mer flere, færre har vært gift med flere.

Jeg personlig legger mye i et samboerskap, men jeg ser jo rundt meg at mange bare flytter sammen med kjæresten etter noen uker.

[Rio]

Latterlig. Ingen hopper og skriker av sjokk når to 20-åringer flytter sammen idag. Men når to 20-åringer velger å gifte seg, nei det går ikke. Man må jo bo sammen i mange år for å "lære" seg å leve sammen -før- man gifter seg, må vite. Og ikke minst bør man vær litt eldre ja, før man gjør noe så skrekkelig som å gifte seg.

Jeg er enig i at det ikke alltid er så lurt å hoppe inn i ting med den første og den beste personen man treffer. Og da kan det være lurt å være "eldre", i den forstand. Da har man gjerne hatt flere partnere, og funnet ut hva man trenger og vil ha resten av livet osv. Det som plager meg er at folk hopper lett som bare det inni et samboerskap, men å gifte seg blir plutselig et himla stort steg å ta.

I dag skal man bo sammen lenge nok for å vente på at noe går galt, slik at man finner ut at man ikke bør gifte seg. "Nei vi må se hvordan det går, jeg vet ikke hvordan det er å bo med han/henne, jeg er ikke klar for å gifte meg"

Å bli klar for å gifte seg er det samme som at man bør være klar for å bo sammen. Og 'alle' er klar for å bo sammen nå til dags. Hva gjør man når man er gift, som man ikke gjør når man bor sammen? På mange måter syns jeg det er ett fett.

Hhar man funnet den rette for sitt liv ser jeg ingen vits med å vente, for jeg ser ikke hva det er man venter på.

Det er en annen ting når det er snakk om å vente pgapraktiske årsaker, penger osv.

Men at det er så skummelt og stort å gifte seg tror ikke jeg noe på. Men som sagt, det er ikke noe man gjør med den første og den beste.