Jeg er så lei, og oppgitt, og lei...

[AnonymBruker]

Jeg er så lei og oppgitt over meg selv noen ganger. Idag er en sånn gang. Får bare lyst til å kvele meg selv, ærlig.

 

Jeg sliter så utrolig med å snakke med folk, spesielt folk jeg ikke kjenner. Var ikke sånn før, men for omtrent 2år sida, begynte jeg å mumle og stamme helt sinnssykt. Dette har ført til at jeg ikke tør å åpne munnen, uansett hvor mye jeg vil få igang en samtale. 

 

Sitter ofte med folk og tenker for harde livet på noe jeg skal si for å få i gang en samtale, men det ender opp med at jeg sier noe dumt, og får et kort svar tilbake...

 

Feks. Hva gjør jeg om jeg er i en gruppe på sånn 8 mennesker, hvor jeg bare så vidt kjenner to av dem. 6 gutter og  jenter. De 8 sitter jo og ler og snakker og kødder med hverandre, mens jeg bare sitter der og smiler kleint fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Vil ofte bare grave meg et hull og stikke hodet nedi. 

 

Har veldig lyst til å snakke, men tør ikke. Tro meg prøver hver dag, har gjort det i 1 år, men klarer ikke. Bedre blir det ikke når jeg har lyst til å virke søt og koselig foran en gutt (eller flere for den saks skyld) som innimellom stirrer på meg, og som er driiit kjekk.

 

Vil gjøre et godt inntrykk, og vise folk den egentlige meg. En sjenert, koselig og morsom jente, men hallo det er jo så og si umulig...

 

Hjelp?

Anonymous poster hash: 20a1f...21f

[Gjest The Lost Dreamer]

Har dessverre ingen spesielle tips til deg. Holder emnet oppe da <3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat samme som ts. Men løste det utmerket ved at når jeg visste jeg skulle til en setting med ny gruppe mennesker så drakk jeg bare litt alkohol før vi møttes. Slik kunne jeg fortsette et par tre møter til før jeg ble trygg med folkene. Etter dette kunne jeg være meg selv uten alkohol. :-)

Anonymous poster hash: 5522c...283

[Gjest Blomsterert]

Jeg er så lei og oppgitt over meg selv noen ganger. Idag er en sånn gang. Får bare lyst til å kvele meg selv, ærlig.

Jeg sliter så utrolig med å snakke med folk, spesielt folk jeg ikke kjenner. Var ikke sånn før, men for omtrent 2år sida, begynte jeg å mumle og stamme helt sinnssykt. Dette har ført til at jeg ikke tør å åpne munnen, uansett hvor mye jeg vil få igang en samtale.

Sitter ofte med folk og tenker for harde livet på noe jeg skal si for å få i gang en samtale, men det ender opp med at jeg sier noe dumt, og får et kort svar tilbake...

Feks. Hva gjør jeg om jeg er i en gruppe på sånn 8 mennesker, hvor jeg bare så vidt kjenner to av dem. 6 gutter og jenter. De 8 sitter jo og ler og snakker og kødder med hverandre, mens jeg bare sitter der og smiler kleint fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Vil ofte bare grave meg et hull og stikke hodet nedi.

Har veldig lyst til å snakke, men tør ikke. Tro meg prøver hver dag, har gjort det i 1 år, men klarer ikke. Bedre blir det ikke når jeg har lyst til å virke søt og koselig foran en gutt (eller flere for den saks skyld) som innimellom stirrer på meg, og som er driiit kjekk.

Vil gjøre et godt inntrykk, og vise folk den egentlige meg. En sjenert, koselig og morsom jente, men hallo det er jo så og si umulig...

Hjelp?

Anonymous poster hash: 20a1f...21f

Hm.Jeg var veldig reservert selv da jeg var yngre.Og jeg måtte liksom alltid snakke om "dype"ting når jeg først snakket.

Folk syns det var slitsomt: -D

Det skjønner jeg godt i dag!

Det som er lurt er å lytte til andre,uansett hvor ulike deres syn og interesser er dine.Jeg lytter til veldig mange og ulike mennesker,for da har jeg alltid noe å si,fordi jeg får jo kunnskaper på den måten.

Vær opptatt av andre,vær litt oppdatert på det som skjer.Da kan du snakke litt om alt.

[AnonymBruker]

Hm.Jeg var veldig reservert selv da jeg var yngre.Og jeg måtte liksom alltid snakke om "dype"ting når jeg først snakket.

Folk syns det var slitsomt: -D

Det skjønner jeg godt i dag!

Det som er lurt er å lytte til andre,uansett hvor ulike deres syn og interesser er dine.Jeg lytter til veldig mange og ulike mennesker,for da har jeg alltid noe å si,fordi jeg får jo kunnskaper på den måten.

Vær opptatt av andre,vær litt oppdatert på det som skjer.Da kan du snakke litt om alt.

Jeg snakker aldri om dype ting med folk jeg ikke kjenner så godt, med mindre de bringer det opp. Ellers er det bare kosesnakking som vi kan le av etc. Jeg pleier som regel alltid å høre på andre, og følger alltid med på den som snakker, ler og smiler til h*n/de. Men problemet er jo at jeg lytter for mye og snakker for lite. Jeg vet aldri hva jeg skal si når vi bare er 2 og 2, langt mindre når vi er 8 

 

ts

Anonymous poster hash: 20a1f...21f

[AnonymBruker]

Har det som deg ts

Anonymous poster hash: 5da4a...d9e

[Gjest Blomsterert]

Jeg snakker aldri om dype ting med folk jeg ikke kjenner så godt, med mindre de bringer det opp. Ellers er det bare kosesnakking som vi kan le av etc. Jeg pleier som regel alltid å høre på andre, og følger alltid med på den som snakker, ler og smiler til h*n/de. Men problemet er jo at jeg lytter for mye og snakker for lite. Jeg vet aldri hva jeg skal si når vi bare er 2 og 2, langt mindre når vi er 8

ts

Anonymous poster hash: 20a1f...21f

Skjønner.Kanskje du ikke skal stresse for mye med dette?

Vi er ulike.

Selv syns jeg det er spennende med folk som ikke snakker så mye: -)

Syns også det er en lettelse iblant at de snakker(Er jo ikke alltid en orker å prate,så velsigne de mer åpne:-)

Ta det med ro,de som liker deg og de du liker,får praten til å gli lettere.Godta deg selv,og etterhvert tror jeg du vil slappe mer av,og snakker når du føler for det.