Kjæresten min vet ikke om han vil bo med oss mer

[AnonymBruker]

Vi har begge barn fra før, jeg har ett og han har to. Vi hadde vært sammen i over 3 år da vi flyttet sammen, og jeg følte at vi hadde gjort alt riktig. Vi tok ting gradvis, ungene var involvert i planleggingen av flyttingen, alle gledet seg osv. Kjæresten flyttet inn til meg og mitt barn, fordi vi har plass til alle, både barn og voksne. Vi brukte mye tid på selve flytteprosessen, så ungene fikk være med på å bestemme møbler på sine nye rom, jeg kastet en del av mine ting så kjæresten skulle få plass til sitt, vi kjøpte mye nytt sammen så det skulle vært vårt...

 

Nå, etter et halvt år, angrer han plutselig. Hans leilighet er utleid, så han kan bare flytte tilbake dit. Han er veldig usikker og jeg får ikke noe klart svar på hva han vil, og jeg merker at det er veldig vanskelig for meg også. Jeg tenker ofte at jeg bare bør be ham flytte, fordi det spiser meg opp å leve i denne usikkerheten. I tillegg merker jeg at jeg sliter med å holde på følelsene når jeg mentalt forbereder meg på at han stikker av og samtidig er veldig skuffet over at han holder meg på pinebenken på denne måten. I tillegg blir det en enorm sorg for mitt barn når stefar flytter ut, fordi h*n ikke har så mye kontakt med biologisk far, noe som er biologisk far sitt ønske. Vi snakket mye om dette før vi flyttet sammen, og jeg sa tydelig at for ungene sin del så må vi være sikre på hva vi gjør. Selvfølgelig er det også veldig vondt å tenke på at jeg kanskje mister ungene hans, som jeg er blitt veldig glad i. Barna ser på hverandre som søsken, så for dem blir det veldig vondt om vi går hver til vårt.

 

Kjæresten mener at han kan bare flytte ut og så kan vi jo fortsette å bo hver for oss, men det ønsker ikke jeg. Det er upraktisk for alle parter, spesielt for ungene, som sa flere ganger at de var lei av å pendle fram og tilbake mellom mitt og hans hjem, og som heller ikke ønsket å ikke være sammen. Hadde ungene ønsket det, kunne jeg nok levd med å bare sees når vi ikke har barna våre, men det ville i praksis betydd nesten aldri og ungene ønsker jo ikke det. Alle ungene, men kanskje spesielt min, gir uttrykk for at de ønsker å være en del av en familie og at det er bedre når vi er flere.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, for det føles som alt rakner. Jeg lurer på om det er jeg som har gjort noe feil, om jeg burde sett dette komme eller hva. Hva skal jeg si til folk rundt meg? Og hvordan kan jeg hjelpe barnet mitt gjennom dette? Jeg føler at jeg mislykkes totalt når jeg først ble forlatt av faren bare uker etter at h*n ble født (selv om barnet vårt er et veldig planlagt og ønsket barn) og så klarer jeg ikke få det til med stefaren heller. Kjæresten min påstår at det ikke er meg, eller barnet mitt, men at han ikke trives på stedet vi bor på. 

 

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

[AnonymBruker]

Det er bare tull at det ikke gjelder dere som familie eller deg som partner, når han ikke ønsker dere med på lasset. Om han hadde ønsket et liv med dere så hadde han flyttet til et nytt hus med dere

Anonymous poster hash: 4409c...be9

[OnFire]

Hvorfor sensurerer du kjønnet på barnet?

[AnonymBruker]

Det er bare tull at det ikke gjelder dere som familie eller deg som partner, når han ikke ønsker dere med på lasset. Om han hadde ønsket et liv med dere så hadde han flyttet til et nytt hus med dere

Anonymous poster hash: 4409c...be9

Jo, det vil han, men jeg kan ikke flytte dit fordi det blir for lang pendlevei til jobben min siden jeg må rekke å hente barnet mitt i barnehage. På grunn av hans arbeidstider, kan ikke han gjøre det heller.

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

[AnonymBruker]

Jo, det vil han, men jeg kan ikke flytte dit fordi det blir for lang pendlevei til jobben min siden jeg må rekke å hente barnet mitt i barnehage. På grunn av hans arbeidstider, kan ikke han gjøre det heller.

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

Da finner man et annet sted.

Anonymous poster hash: 4409c...be9

[veraa94]

Spør han hvorfor han plutselig angrer. Foklar ham hvordan dette vil påvirke forholdet, samt hele familien. 

 

Foreslå at dere går til familievernkontoret og/eller en samlivsterapaut før dere gjør noe mer.

[Gjest Jessica]

Så ufattelig trist. Du må nok ta valg som er best for barna. Konfronter han på en god måte og si at du ønsker svar og frist på når han evt flytter ut. Det får du ikke stoppet, men du kan kanskje gjøre barnet ditt på det som skal skje ? Jeg forstår veldig godt at du syns at dette er vanskelig. Du vil jo bare det beste for ditt barn. Klem til deg 💕

[Vill]

 

Jo, det vil han, men jeg kan ikke flytte dit fordi det blir for lang pendlevei til jobben min siden jeg må rekke å hente barnet mitt i barnehage. På grunn av hans arbeidstider, kan ikke han gjøre det heller.

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

 

 

Kvifor kan ikkje han eller du finne ein ny jobb? Evt kan ungen bytte barnehage? Eller går det an å finne eit hus midt i mellom? Det må då vere andre løysingar? De må finne ut kva som er viktigast. Det er ikkje noko fasitsvar på kva som er best, så det er noko de må finne ut av sjølv. 

Gjør han noko for å trives på den nye plassen? Skaffer han seg nye venner og ny omgangskrets? Kan han finne seg ein hobby i nærområdet der han blir kjent med folk? Kva er eigentleg grunnen til at han ikkje trives? 

[AnonymBruker]

Vi har begge barn fra før, jeg har ett og han har to. Vi hadde vært sammen i over 3 år da vi flyttet sammen, og jeg følte at vi hadde gjort alt riktig. Vi tok ting gradvis, ungene var involvert i planleggingen av flyttingen, alle gledet seg osv. Kjæresten flyttet inn til meg og mitt barn, fordi vi har plass til alle, både barn og voksne. Vi brukte mye tid på selve flytteprosessen, så ungene fikk være med på å bestemme møbler på sine nye rom, jeg kastet en del av mine ting så kjæresten skulle få plass til sitt, vi kjøpte mye nytt sammen så det skulle vært vårt...

Nå, etter et halvt år, angrer han plutselig. Hans leilighet er utleid, så han kan bare flytte tilbake dit. Han er veldig usikker og jeg får ikke noe klart svar på hva han vil, og jeg merker at det er veldig vanskelig for meg også. Jeg tenker ofte at jeg bare bør be ham flytte, fordi det spiser meg opp å leve i denne usikkerheten. I tillegg merker jeg at jeg sliter med å holde på følelsene når jeg mentalt forbereder meg på at han stikker av og samtidig er veldig skuffet over at han holder meg på pinebenken på denne måten. I tillegg blir det en enorm sorg for mitt barn når stefar flytter ut, fordi h*n ikke har så mye kontakt med biologisk far, noe som er biologisk far sitt ønske. Vi snakket mye om dette før vi flyttet sammen, og jeg sa tydelig at for ungene sin del så må vi være sikre på hva vi gjør. Selvfølgelig er det også veldig vondt å tenke på at jeg kanskje mister ungene hans, som jeg er blitt veldig glad i. Barna ser på hverandre som søsken, så for dem blir det veldig vondt om vi går hver til vårt.

Kjæresten mener at han kan bare flytte ut og så kan vi jo fortsette å bo hver for oss, men det ønsker ikke jeg. Det er upraktisk for alle parter, spesielt for ungene, som sa flere ganger at de var lei av å pendle fram og tilbake mellom mitt og hans hjem, og som heller ikke ønsket å ikke være sammen. Hadde ungene ønsket det, kunne jeg nok levd med å bare sees når vi ikke har barna våre, men det ville i praksis betydd nesten aldri og ungene ønsker jo ikke det. Alle ungene, men kanskje spesielt min, gir uttrykk for at de ønsker å være en del av en familie og at det er bedre når vi er flere.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, for det føles som alt rakner. Jeg lurer på om det er jeg som har gjort noe feil, om jeg burde sett dette komme eller hva. Hva skal jeg si til folk rundt meg? Og hvordan kan jeg hjelpe barnet mitt gjennom dette? Jeg føler at jeg mislykkes totalt når jeg først ble forlatt av faren bare uker etter at h*n ble født (selv om barnet vårt er et veldig planlagt og ønsket barn) og så klarer jeg ikke få det til med stefaren heller. Kjæresten min påstår at det ikke er meg, eller barnet mitt, men at han ikke trives på stedet vi bor på.

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

Dere burde være SÆRBOERE når dere begge har barn fra før.

Det blir bare tull og forvirring for barna med så mye rot!!

Anonymous poster hash: c0dbe...c40

[Gjest Vena Cava]

Dere burde være SÆRBOERE når dere begge har barn fra før.

Det blir bare tull og forvirring for barna med så mye rot!!

Anonymous poster hash: c0dbe...c40

Slutt å tull. Det fungerer bra for veldig mange å bo sammen.

[AnonymBruker]

Kvifor kan ikkje han eller du finne ein ny jobb? Evt kan ungen bytte barnehage? Eller går det an å finne eit hus midt i mellom? Det må då vere andre løysingar? De må finne ut kva som er viktigast. Det er ikkje noko fasitsvar på kva som er best, så det er noko de må finne ut av sjølv.

Gjør han noko for å trives på den nye plassen? Skaffer han seg nye venner og ny omgangskrets? Kan han finne seg ein hobby i nærområdet der han blir kjent med folk? Kva er eigentleg grunnen til at han ikkje trives?

Mange gode spørsmål her. Jobb- eller bhg-bytte burde jo være mulig. På den annen side er det neppe verdt det dersom TS innerst inne faktisk vet at kjæresten ikke vil mer...

Anonymous poster hash: 6f586...157

[Gjest Captain Hook]

Han har vel funnet ei annen som han vil pule med. Det er ikke så enkelt når dere bor sammen. Derfor vil han helt sikker flytte for seg selv igjen. Så han får pule rundt. Typisk sånne menn som plutselig ombestemmer seg.

Endret 1. september 2015 av Captain Hook

[Biloba]

Da finner man et annet sted.Anonymous poster hash: 4409c...be9

Når han kanskje vil bryte opp, flytter man ikke barnet sitt fra hjem, nabolag og den kjente barnehagen som et eksperiment for å se om ens kjæreste liker seg bedre et annet sted.

[AnonymBruker]

Når han kanskje vil bryte opp, flytter man ikke barnet sitt fra hjem, nabolag og den kjente barnehagen som et eksperiment for å se om ens kjæreste liker seg bedre et annet sted.

Nei, det er helt uaktuelt. Uansett hjelper det ikke om jeg bytter jobb og/eller barnehage, fordi han er fra ganske langt ut på landet, så problemet med å rekke både henting og levering i barnehage ville jeg fått uansett. Jeg har dessverre ikke en sånn jobb som finnes hvor som helst. Han har faktisk byttet jobb før han flyttet hit, men han får ikke så veldig mye lenger pendlevei om han flytter tilbake der han kommer fra og har heller ikke barn som må hentes i barnehage eller på skole, hans er flere år eldre enn mitt.

 

Det er ikke uten grunn at vi flyttet hit og ikke til ham. Begge alternativene var nøye gjennomdiskutert, og han var veldig positiv til å bo her og oppleve noe annet enn den bygda han kommer fra. Men nå har det visst gått helt skeis, selv om det ikke er veldig lang vei mellom hjemstedene våre. Han kan fint besøke kompiser på hjemstedet en kveld om han vil det, og han gjør det ganske ofte også.

 

Jeg er så lei meg, han vil ikke snakke noe særlig om dette, og jeg føler han svikter ungen min. Om han ikke var klar for å gi 100%, så burde han jo funnet ut det før mitt barn ble så involvert som h*n er. 

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

[Vill]

Mange gode spørsmål her. Jobb- eller bhg-bytte burde jo være mulig. På den annen side er det neppe verdt det dersom TS innerst inne faktisk vet at kjæresten ikke vil mer...

Anonymous poster hash: 6f586...157

Heilt sant! Om han ikkje vil, så hjelper det jo ikkje... :/ 

 

 

Nei, det er helt uaktuelt. Uansett hjelper det ikke om jeg bytter jobb og/eller barnehage, fordi han er fra ganske langt ut på landet, så problemet med å rekke både henting og levering i barnehage ville jeg fått uansett. Jeg har dessverre ikke en sånn jobb som finnes hvor som helst. Han har faktisk byttet jobb før han flyttet hit, men han får ikke så veldig mye lenger pendlevei om han flytter tilbake der han kommer fra og har heller ikke barn som må hentes i barnehage eller på skole, hans er flere år eldre enn mitt.

 

Det er ikke uten grunn at vi flyttet hit og ikke til ham. Begge alternativene var nøye gjennomdiskutert, og han var veldig positiv til å bo her og oppleve noe annet enn den bygda han kommer fra. Men nå har det visst gått helt skeis, selv om det ikke er veldig lang vei mellom hjemstedene våre. Han kan fint besøke kompiser på hjemstedet en kveld om han vil det, og han gjør det ganske ofte også.

 

Jeg er så lei meg, han vil ikke snakke noe særlig om dette, og jeg føler han svikter ungen min. Om han ikke var klar for å gi 100%, så burde han jo funnet ut det før mitt barn ble så involvert som h*n er. 

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

 

Kor gammalt er barnet ditt? Er det lenge til han/ho begynner på skulen? Vil det bli lettare då? 

Eg forstår framleis ikkje heilt kva som gjer at mannen ikkje trives der de er no? Det einaste du kan gjere, er å ta ein prat med han. Spør om det er noko ein kan gjere for at han skal trives betre. Er det andre alternativ enn å flytte ut? Kan de vere særbuarar fram til barnet ditt begynner på skulen, for så å finne ein ny bustad midt i mellom? Vil han eigentleg ut av forhaldet? 

Det må vere ein frykteleg vanskeleg og trist situasjon. Stor klem til deg! 

[Peter007]

 

Vi har begge barn fra før, jeg har ett og han har to. Vi hadde vært sammen i over 3 år da vi flyttet sammen, og jeg følte at vi hadde gjort alt riktig. Vi tok ting gradvis, ungene var involvert i planleggingen av flyttingen, alle gledet seg osv. Kjæresten flyttet inn til meg og mitt barn, fordi vi har plass til alle, både barn og voksne. Vi brukte mye tid på selve flytteprosessen, så ungene fikk være med på å bestemme møbler på sine nye rom, jeg kastet en del av mine ting så kjæresten skulle få plass til sitt, vi kjøpte mye nytt sammen så det skulle vært vårt...

 

Nå, etter et halvt år, angrer han plutselig. Hans leilighet er utleid, så han kan bare flytte tilbake dit. Han er veldig usikker og jeg får ikke noe klart svar på hva han vil, og jeg merker at det er veldig vanskelig for meg også. Jeg tenker ofte at jeg bare bør be ham flytte, fordi det spiser meg opp å leve i denne usikkerheten. I tillegg merker jeg at jeg sliter med å holde på følelsene når jeg mentalt forbereder meg på at han stikker av og samtidig er veldig skuffet over at han holder meg på pinebenken på denne måten. I tillegg blir det en enorm sorg for mitt barn når stefar flytter ut, fordi h*n ikke har så mye kontakt med biologisk far, noe som er biologisk far sitt ønske. Vi snakket mye om dette før vi flyttet sammen, og jeg sa tydelig at for ungene sin del så må vi være sikre på hva vi gjør. Selvfølgelig er det også veldig vondt å tenke på at jeg kanskje mister ungene hans, som jeg er blitt veldig glad i. Barna ser på hverandre som søsken, så for dem blir det veldig vondt om vi går hver til vårt.

 

Kjæresten mener at han kan bare flytte ut og så kan vi jo fortsette å bo hver for oss, men det ønsker ikke jeg. Det er upraktisk for alle parter, spesielt for ungene, som sa flere ganger at de var lei av å pendle fram og tilbake mellom mitt og hans hjem, og som heller ikke ønsket å ikke være sammen. Hadde ungene ønsket det, kunne jeg nok levd med å bare sees når vi ikke har barna våre, men det ville i praksis betydd nesten aldri og ungene ønsker jo ikke det. Alle ungene, men kanskje spesielt min, gir uttrykk for at de ønsker å være en del av en familie og at det er bedre når vi er flere.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, for det føles som alt rakner. Jeg lurer på om det er jeg som har gjort noe feil, om jeg burde sett dette komme eller hva. Hva skal jeg si til folk rundt meg? Og hvordan kan jeg hjelpe barnet mitt gjennom dette? Jeg føler at jeg mislykkes totalt når jeg først ble forlatt av faren bare uker etter at h*n ble født (selv om barnet vårt er et veldig planlagt og ønsket barn) og så klarer jeg ikke få det til med stefaren heller. Kjæresten min påstår at det ikke er meg, eller barnet mitt, men at han ikke trives på stedet vi bor på. 

 

Anonymous poster hash: 07a6f...abe

 

Tenker at du ikke får gjort noe med andre mennesker. Det var feil for han og flytte sammen med deg. Du kan ikke gjøre annet enn å akseptere. Ingen kan bestemme over andre mennesker. Mange har det veldig fint som kjærester selv om de ikke bor sammen.

Til slutt får jeg inntrykk av at du kan virke intens TS. Dette må være lov å si. Jeg synes det er utrolig slitsomt med intense personer både privat og på jobb.