Skole som "terapi"

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er 17 år og går vg2 studiespesialisering. Som overskriften sier, bruker jeg skolen som en slags terapi. Jeg har hatt en svært vanskelig barndom preget av mye elendighet og generelt veldig lav selvfølelse. Jeg var, og er fremdeles, dårlig i alt.

Utenom skolen.

Skolen er min scene. Dette får jeg til. Endelig noe jeg mestrer, noe jeg er god i.

 

Jeg har godt over 5 i snitt, og hver gang jeg får karakter 6, får jeg en slags lykkefølelse. Svever på en rosa sky. Plutselig er ikke livet så ille allikevel. 

Kontaktlæreren min, som var min tidligere samfunnsfaglærer og nåværende språk- og historielærer, sier at han synes det er "helt fantastisk" at jeg har fått 6 på alle prøvene, fremføringene og nesten alle innleveringene i hans fag, men også at jeg må passe på så jeg ikke sitter med "hodet ned i boka til enhver tid." 

 

Jeg elsker så å si alltid å gjøre lekser, innleveringer og øve til prøver. Det får meg til å tenke på andre ting. Men så er det jo "dessverre" slik at det ikke er skole hver dag.

Sommerferie er vanskelig, og nesten noe jeg gruer meg til. To måneder uten skole? Hadde det vært opp til meg, hadde vi ikke hatt noen ferie. 
Ikke helg engang. Jeg savner skolen i helgene og gleder meg bare til mandagen. 

 

Jeg bruker mye av fritiden min til skolearbeid. Bare i dag har jeg gjort ferdig en innlevering i psykologi, språk, ti oppgaver i matte (ikke at det er så mye), samt kommet godt i gang med en feltrapport i biologi og lest et kapittel i historie og gjort oppgavene til. 

 

Dere tenker kanskje at dette ikke er et så stort problem, kanskje tenker dere at det ikke er et problem i det hele tatt. Problemet er at jeg føler at jeg kun mestrer skolen. At det er det eneste jeg kan og er god i. I tillegg føler jeg at jeg ikke kan være borte en eneste dag, en eneste time. Ikke engang for å gå til behandling hos BUP. Dét er et problem, for selv om jeg vil gjøre det bra på skolen, vil (og bør) jeg jo dra til BUP. 

Noen ganger sliter jeg med å sove om nettene, i verste fall ligger jeg våken hele natten. Fordi jeg er så redd for å forsove meg så jeg kommer for sent til skolen.

 

Jeg ser nå at jeg ikke har skrevet noe konkret spørsmål, og det er rett og slett fordi jeg ikke har et. Jeg setter imidlertid stor pris på eventuelle tips og innspill.

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: dc1bb...eb8

[AnonymBruker]

Hvorfor er du i behandling ved BUP?

Anonymous poster hash: c04db...e24

[AnonymBruker]

 

Hvorfor er du i behandling ved BUP?

Anonymous poster hash: c04db...e24

 

Pga. mistanke om personlighetsforstyrrelse, hvordan det?

 

ts

Anonymous poster hash: dc1bb...eb8

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: dc1bb...eb8

[AnonymBruker]

 

Hei

Jeg er 17 år og går vg2 studiespesialisering. Som overskriften sier, bruker jeg skolen som en slags terapi. Jeg har hatt en svært vanskelig barndom preget av mye elendighet og generelt veldig lav selvfølelse. Jeg var, og er fremdeles, dårlig i alt.

Utenom skolen.

Skolen er min scene. Dette får jeg til. Endelig noe jeg mestrer, noe jeg er god i.

 

Jeg har godt over 5 i snitt, og hver gang jeg får karakter 6, får jeg en slags lykkefølelse. Svever på en rosa sky. Plutselig er ikke livet så ille allikevel. 

Kontaktlæreren min, som var min tidligere samfunnsfaglærer og nåværende språk- og historielærer, sier at han synes det er "helt fantastisk" at jeg har fått 6 på alle prøvene, fremføringene og nesten alle innleveringene i hans fag, men også at jeg må passe på så jeg ikke sitter med "hodet ned i boka til enhver tid." 

 

Jeg elsker så å si alltid å gjøre lekser, innleveringer og øve til prøver. Det får meg til å tenke på andre ting. Men så er det jo "dessverre" slik at det ikke er skole hver dag.

Sommerferie er vanskelig, og nesten noe jeg gruer meg til. To måneder uten skole? Hadde det vært opp til meg, hadde vi ikke hatt noen ferie. 

Ikke helg engang. Jeg savner skolen i helgene og gleder meg bare til mandagen. 

 

Jeg bruker mye av fritiden min til skolearbeid. Bare i dag har jeg gjort ferdig en innlevering i psykologi, språk, ti oppgaver i matte (ikke at det er så mye), samt kommet godt i gang med en feltrapport i biologi og lest et kapittel i historie og gjort oppgavene til. 

 

Dere tenker kanskje at dette ikke er et så stort problem, kanskje tenker dere at det ikke er et problem i det hele tatt. Problemet er at jeg føler at jeg kun mestrer skolen. At det er det eneste jeg kan og er god i. I tillegg føler jeg at jeg ikke kan være borte en eneste dag, en eneste time. Ikke engang for å gå til behandling hos BUP. Dét er et problem, for selv om jeg vil gjøre det bra på skolen, vil (og bør) jeg jo dra til BUP. 

Noen ganger sliter jeg med å sove om nettene, i verste fall ligger jeg våken hele natten. Fordi jeg er så redd for å forsove meg så jeg kommer for sent til skolen.

 

Jeg ser nå at jeg ikke har skrevet noe konkret spørsmål, og det er rett og slett fordi jeg ikke har et. Jeg setter imidlertid stor pris på eventuelle tips og innspill.

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

 

Vet du hva. Jeg vet AKKURAT hvordan du har det. Like gamle er vi også. Skolen er min arena, å gjøre lekser er en slags befrielse. 

Anonymous poster hash: 59b0c...d65

[AnonymBruker]

 

Hei

Jeg er 17 år og går vg2 studiespesialisering. Som overskriften sier, bruker jeg skolen som en slags terapi. Jeg har hatt en svært vanskelig barndom preget av mye elendighet og generelt veldig lav selvfølelse. Jeg var, og er fremdeles, dårlig i alt.

Utenom skolen.

Skolen er min scene. Dette får jeg til. Endelig noe jeg mestrer, noe jeg er god i.

 

Jeg har godt over 5 i snitt, og hver gang jeg får karakter 6, får jeg en slags lykkefølelse. Svever på en rosa sky. Plutselig er ikke livet så ille allikevel. 

Kontaktlæreren min, som var min tidligere samfunnsfaglærer og nåværende språk- og historielærer, sier at han synes det er "helt fantastisk" at jeg har fått 6 på alle prøvene, fremføringene og nesten alle innleveringene i hans fag, men også at jeg må passe på så jeg ikke sitter med "hodet ned i boka til enhver tid." 

 

Jeg elsker så å si alltid å gjøre lekser, innleveringer og øve til prøver. Det får meg til å tenke på andre ting. Men så er det jo "dessverre" slik at det ikke er skole hver dag.

Sommerferie er vanskelig, og nesten noe jeg gruer meg til. To måneder uten skole? Hadde det vært opp til meg, hadde vi ikke hatt noen ferie. 

Ikke helg engang. Jeg savner skolen i helgene og gleder meg bare til mandagen. 

 

Jeg bruker mye av fritiden min til skolearbeid. Bare i dag har jeg gjort ferdig en innlevering i psykologi, språk, ti oppgaver i matte (ikke at det er så mye), samt kommet godt i gang med en feltrapport i biologi og lest et kapittel i historie og gjort oppgavene til. 

 

Dere tenker kanskje at dette ikke er et så stort problem, kanskje tenker dere at det ikke er et problem i det hele tatt. Problemet er at jeg føler at jeg kun mestrer skolen. At det er det eneste jeg kan og er god i. I tillegg føler jeg at jeg ikke kan være borte en eneste dag, en eneste time. Ikke engang for å gå til behandling hos BUP. Dét er et problem, for selv om jeg vil gjøre det bra på skolen, vil (og bør) jeg jo dra til BUP. 

Noen ganger sliter jeg med å sove om nettene, i verste fall ligger jeg våken hele natten. Fordi jeg er så redd for å forsove meg så jeg kommer for sent til skolen.

 

Jeg ser nå at jeg ikke har skrevet noe konkret spørsmål, og det er rett og slett fordi jeg ikke har et. Jeg setter imidlertid stor pris på eventuelle tips og innspill.

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

Anonymous poster hash: 4550e...9d5

 

Kan jeg spørre hva du har tenkt til å studere?

Anonymous poster hash: 59b0c...d65

[AnonymBruker]

Hvordan er ditt sosiale liv? Har du en eller flere nære venner, eller brukes all tiden på skolen?

Anonymous poster hash: 79f75...fe0

[veraa94]

Det høres ikke ut som terapi i riktig forstand, men mer som en flukt fra dine virkelige problemer. 

Har du tatt opp dette med psykologen don? 

 

Det er bra å være målrettet og å ha et ønske om å gjøre det bra på skolen, men alt med måte. Ditt forhold til skole virker bare utrolig slitsomt. På et punkt vil dø møte veggen og gå på en skikkelig smell hvis du fortsetter slik. Snakk med psykologen om det og få hjelp til å senke skuldrene  

[AnonymBruker]

 

Kan jeg spørre hva du har tenkt til å studere?

Anonymous poster hash: 59b0c...d65

 

Psykologi profesjon, hvordan det? 

 

Hvordan er ditt sosiale liv? Har du en eller flere nære venner, eller brukes all tiden på skolen?

Anonymous poster hash: 79f75...fe0

Jeg har venner å være med på skolen, vil ikke si at vi er så nære akkurat, men det er i det minste ikke sånn at jeg sitter alene eller ikke har noen å være på gruppe med når får velge grupper selv.

Har én ordentlig venn, men hun og jeg går ikke i samme klasse, så vi er mest med hverandre på fritiden. Ikke så altfor ofte, 2-6 ganger i måneden kanskje, mer eller mindre.

Jeg er på ingen måte venneløs.

 

ts

Anonymous poster hash: dc1bb...eb8