Er det en dyd å be familien minst mulig om hjelp?

[Sushi]

I tråder her inne får jeg ofte inntrykk av at det å be om barnepass fra familie er noe skal gjøre sjeldent og bare når det er krise. Folk får ofte høre "ikke få flere barn enn du klarer å passe på selv!" og det blir påpekt at "voksne mennesker klarer seg selv". De som sjeldent ber om hjelp skriver gjerne at de ønsker å klare seg selv, så de ber ikke foreldre/svigerforeldre om å passe barna. "Vi blir slitne, men sånn er det å ha barn!"

 

Nå setter jeg det litt på spissen. Men er det sånn at man er bedre enn andre hvis man ikke ber om hjelp fra familien før det er ytterst nødvendig?

 

Nå mener jeg ikke at man skal kreve mer av familien enn de orker, sette egen tid foran andres, presse folk til noe de ikke vil osv. Det sier seg selv. Men jeg skjønner heller ikke hvorfor man ikke kan be om avlastning i hverdagen hvis begge parter synes det er greit.

 

Her blir svigermor nærmest oppgitt hvis vi har vært hjemme med sykt barn når hun uansett hadde fri, for vi kunne jo bare ha ringt! Hvis vi har lyst å gå på teater en kveld så spør vi om det passer for noen å sitte barnevakt, og familien sier nei hvis det ikke passer eller de ikke orker, og ja hvis de har lyst. Helt supert for oss, og besteforeldrene sier også at de føler seg veldig heldige som har fri tilgang på barnebarna og et nært forhold til dem. Nå er det ikke sånn at vi er avhengige av denne hjelpen, men vi setter selvsagt veldig pris på at det er som det er.

 

I "gamle dager" bodde jo folk i generasjonsbolig og det var selvsagt at storfamilien tok ansvar for de minste. Selv ble jeg mye passet av mormor da jeg var liten, og har mange gode minner fra det. Her inne virker det som om det å spørre familie om å passe barna nærmest er en uting...?

[AnonymBruker]

Enig med deg. Familier hjelper hverandre, og slik bør det også være. Alt annet er egoisme slik jeg ser det.

Anonymous poster hash: 7cef0...571

[Amens]

Både mamma og min bestemor passer mer enn gjerne jenta vår, trenger ikke engang være noe spesielt. De synes det er hyggelig å få ha henne på besøk. Mamma vil gjerne ha henne en natt ihvertfall en gang i måneden. Og hun har en meget full timeplan med konserter, venninne treff, jobb og reise. Samme med bestemor.

 

De hadde nok blitt ganske fornærmet om de bare skulle hatt henne når det var krise...

 

Skal nevne at min far ikke var spesielt mye tilstede i oppveksten og mitt andre hjem var hos bestemor. Det var helt naturlig for oss. Mamma sier ofte at hun ikke hadde overlevd uten hjelpen fra bestemor. Lite penger, krevende jobb og to små barn som ikke alltid klarte å sove natta igjennom krevde nok mer enn hun hadde. 

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med at man ikke skal få flere barn enn at man klarer ta vare på og forsørge dem helt selv. Ikke fordi det er noe galt i å be om hjelp, men fordi man ikke kan være garantert at man kan få hjelp. Folk kan dø eller flytte, eller bli syke så de har mer enn nok med å klare seg selv. 

 

Men å be om hjelp når man har mulighet til å få hjelp, av folk som gjerne vil hjelpe, ser jeg ikke noe galt i. 

 

Jeg kan ikke si jeg har lagt merke til det samme som ts. Jeg har overhodet ikke fått inntrykk av at det liksom skal være en dyd å aldri be villige hjelpere om hjelp. 

Anonymous poster hash: 64fd4...7e7

[Gjest Magnifiq]

Jeg har sett det samme.

I min familie er vi ikke redde for å spørre om hjelp, og hjelper hverandre gjerne. Heldigvis!

Her tar foreldrene våre mer enn gjerne ungene når det er planleggingsdager, tar de med på aktiviteter etc. Fordi de ønsker å hjelpe til.

Og jeg ser ikke på det som noe nederlag. Vi hadde nok klart oss temmelig bra uten hjelp i hverdagen, men når vi har så stor familie rundt oss, som gjerne vil hjelpe, så ser jeg ingen grunn til å skulle klare alt på egenhånd 😊

[Ananas.]

Nei, å ta i mot hjelp fra folk som ønsker å stille opp er bare fint. Mange besteforeldre etterlyser jo denne alenetiden med barnebarna også. Familier som hjelper hverandre er en kjemperessurs det ville blitt feil å ikke bruke om man har bruk for det.

 

Men å tenke at besteforeldre nå skal stille opp like mye som ens egne gjorde da man selv var barn, og så bli skuffet over at de ikke gjør det er feil, og jeg føler at mange av trådene der TS får kritikk handler om slike scenarioer. Det finnes betalte barnevakter, en del må forsake litt når de får barn, og det finnes besteforeldre med helt andre prioriteringer. Når man ikke tar høyde for de tingene, men mener at det er "familiens skyld" at man ikke får alenetid, sliter med å få ferien til å gå opp eller ikke rekker å følge minsten på fotballtrening, da blir det litt rart. 

[Orchideae]

Her inne virker det som det kun er ved krisetilfeller man skal spørre.

Jeg mener det må være lov å spørre selv om det ikke er krise også. Om så bare en time eller to. Det er sjeldent jenta vår ligger over hos andre uten oss, men det hender hun blir hentet i bhg av besteforeldre som spør selv. Det er gull verdt for både henne, oss og besteforeldrene.

[malicious]

Merker at det er enklere å spørre mine foreldre enn svigerforeldre, men jeg vet at begge par gladelig stiller opp dersom det passer. Vi har i løpet av vår relativt korte tid som foreldre vært ute alene flere ganger takket være ivrige besteforeldre Jeg er ikke redd for å spørre om hjelp.

[Stinelin]

Jeg har svigers rett ved, og ungene springer over dit titt og ofte. Vi spør dem om hjelp når det trengs, ikke bare når det er helt krise. :-)

[Harlekin]

Tja. Jeg er vel en av disse som prøver å unngå å spørre om hjelp ved "vanlige" tilfeller. Altså, vi spør om barnevakt hvis vi en gang har lyst til å f.eks. gå på kino sammen, men det er sjeldent. Jeg har liksom ikke lyst til å "overbelaste" den familien vi har, og heller spare hjelpen til når det virkelig trengs. Kan hende jeg tenker for mye på å klare meg selv, men både min og hans familie har mye på seg med både jobb, hunder, andre barnebarn, helseproblemer og så videre, så jeg synes ikke det er noe kjekt å spørre for mye om hjelp.

 

Det sagt, så er jeg helt enig i at familier hjelper hverandre.

Endret 31. august 2015 av Harlekin

[Gjest]

Jeg føler meg ikke bedre enn andre, selv om jeg ikke ber om barnepass med mindre jeg virkelig må. Der vi bodde før passet søsteren min barna visst det var noe. Hun er av typen som aldri sier nei og setter andres behov fremfor sine egne, så derfor spurte jeg bare når det var helt nødvendig. Nå bor vi nærmere et sett med besteforeldre. Om de skal passe vet jeg at det er bestemoren som tar alt ansvar, man kan ikke regne med at bestefaren hjelper til. Bestemoren er ikke 100% frisk og blir fort sliten, så jeg vil ikke slite henne ut bare for at jeg skal få barnefri. Besteforeldrene inviterer oss forøvrig ofte på middag og andre aktiviteter, så de letter hverdagen på andre måter enn ved å være barnevakt  

[AnonymBruker]

Spør lite, vil ikke være til bry.

Anonymous poster hash: e0e6f...d52

[AnonymBruker]

Tja. Jeg er vel en av disse som prøver å unngå å spørre om hjelp ved "vanlige" tilfeller. Altså, vi spør om barnevakt hvis vi en gang har lyst til å f.eks. gå på kino sammen, men det er sjeldent. Jeg har liksom ikke lyst til å "overbelaste" den familien vi har, og heller spare hjelpen til når det virkelig trengs. Kan hende jeg tenker for mye på å klare meg selv, men både min og hans familie har mye på seg med både jobb, hunder, andre barnebarn, helseproblemer og så videre, så jeg synes ikke det er noe kjekt å spørre for mye om hjelp.

 

Det sagt, så er jeg helt enig i at familier hjelper hverandre.

 

Slik er jeg også. Jeg bor alene, men spør helst ikke om hjelp om det ikke er noe veldig spesielt (f.eks kurs på jobb og pappaen ikke kan). For det første fordi jeg allerede har såpass mye "hjelp" i at pappaen har samvær, at jeg syns det er "flaut" å spørre (jeg kan vel gjøre ting på "fridagene" mine). For det andre, så vil jeg ikke "bruke opp" hjelpen på noe mindre viktig, slik at jeg ikke kan spørre om det kommer opp noe mer viktig kort tid etter.

 

Men jeg vet også egentlig at det er unødvendig av meg å tenke sånn. Både mine og pappaens foreldre (og søsken, til en viss grad) stiller mer enn gjerne opp, både på kort og lengere varsel, overnatting eller ikke. De spør også gjerne selv om de ønsker å ha besøk en helg. Om jeg forteller om noe jeg har måttet avlyse så får jeg også beskjed om at "du kunne jo bare spurt!". Allikevel syns jeg det er "flaut".

Anonymous poster hash: bbd39...40b

[Biloba]

Selvfølgelig kan man bestille om hjelp når det er ok for motparten. Det folk blir kritisert for er når de klager på nett om at familien ikke stiller nok opp, som om det var deres plikt.

[AnonymBruker]

Helt greit å spørre om hjelp selv ved vanlige tilfeller. Men da to punkt: 

 

1. For guds skyld ikke klag på hvor sliten du er, du som faktisk får hjelp innimellom. Det er provoserende å høre noen som har masse hjelp klage over hvor tungt de har det. De har faktisk ingenting å klage over. 

 

2. Ikke fremstill barna som en jobb. Det skal ikke være hardt arbeid å være med sine egne barn. Mange behandler barna som kunder på et servicesenter, fotfølger de ute frem til de er fire-fem år, og er hysteriske hønemødre. Klart man blir sliten da, men hvorfor ikke senke lista? Så kunne heller besteforeldre fått besøk av barnebarnet, istedet for å være barnevakt. For min del er det to forskjellige ting. 

Anonymous poster hash: 27e02...fe1

[ViljaH]

Nei. Spør sjeldent, men ikke av prinsipp. De har lang reisevei, så da synes jeg det må være noe "ekstra" for å be om barnepass. Hadde de bodd i nærheten, hadde jeg funnet en balanse som passet for oss alle.

[AnonymBruker]

Jeg er 18 og har en datter på 18 måneder. Jeg går på skole og blir ofte sliten men jeg valgte å flytte mer sentralt i byen (litt lenger vekk fra familien). Datteren min har f.eks aldri sovet en natt uten meg, mamma har hatt henne 2-3 timer på dagen ca 3 ganger. Ellers så er vi jo på besøk hos familien sammen. Men er jo fint å vite at jeg har noen til å hjelpe meg hvis det blir krise.

Anonymous poster hash: 4ad5a...51a

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe galt i å be om hjelp fra familien uansett det skal være. Det jeg reagerer på er hvis det blir noe man forventer og man blir sur hvis de ikke stiller opp. Jeg synes også det er litt pussig når noen rett og slett er avhengig av hjelp fra familie for å få hverdagen til å gå opp. Utgangspunktet bør jo være at man skaper et liv man klarer selv og ikke gjør seg avhengig av andre på jevnlig basis.

Anonymous poster hash: 21f03...3f2

[skreppamedleppa]

Selvfølgelig kan man bestille om hjelp når det er ok for motparten. Det folk blir kritisert for er når de klager på nett om at familien ikke stiller nok opp, som om det var deres plikt.

Dette..

Og med det sagt så har jeg nok sett noe annet enn deg ts her inne. Fryktelig mange foreldre virker som at de tar det som en selvfølge at andre skal stille opp, at det nærmest er familiens plikt og de blir potte sur vist ikke det passer for resterende familie.

Jeg har ikke barn men har dyr (jajajaja, jeg vet utmerket godt at barn og dyr er to forskjellige ting og ansvarsområde men dog) og når jeg har dyr i livet så er det helt greit både for meg og familie rundt at jeg spør om hjelp en helg eller en ferie om de kan hjelpe til med hunde pass, men jeg har ingen rett til å kreve noe som helst, til å bli potte sur om familien rundt ikke er glad i hund og ikke vil passe hunden min mens jeg tar meg en tur til Spania, jeg har ingen grunn til å bitche og mulke på nett om familie ikke ønsker å ha min hund som jeg har godt til anskaffelse av.

Jajajaja det er forskjell på dyr og barn men prinsippet her er akkurat det samme. Og det er dette som blir tatt opp på kg fra tid til annen, at noen nærmest forventer at familie skal stille opp uansett, viss ikke er de super egoistiske. Slikt reagerer jeg på og slike folk synes jeg ikke noe om. For i tråder her så kommer det godt frem at det ikke passer for begge parter, og det er da diskusjonen kommer, selvsagt om det er greit og ønskelig fra begge parter stiller situasjonen seg annerledes med en gang, men slik er det altså ikke i de trådene hvor trådstarter får beskjed om at Ts skulle tenkt på dette FØR ts fikk barn. I disse trådene er det ikke greit for begge parter og da synes jeg det er hårreisende å nærmest skjelle ut sin familie fordi det ikke passer å være behjelpelig 24/7. Også handler det om og det bunner alltid ned til prioriteringer, en har valgt sitt eget liv, noe mer indirekte enn annet men en har f.eks valgt å få barn, det er et fritt, selvstendig valg som hver og en tar men da vet en vel også at andre ting må vike fra tid til annen. En kan ikke alltid bero seg på familie hjelp og gjøre sitt eget liv helt avhengig av andres planer.

Endret 31. august 2015 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Å få barnevakt er en bonus, ikke noe man kan kreve eller se på som plikt.

 

Og ja, man bør kanskje ikke få flere barn enn hva man makter selv?

Jeg kan ikke kjøpe 10 hunder og tenke at naboene mine ville forbarme seg over meg og lufte dem for meg. Kjøper jeg 10 hunder så vet jeg at jeg må lufte dem selv. (jeg har ikke hund btw)

 

Den gyldne tråden i disse klagetrådene er at besteforeldrene virker som de ikke ønsker noe i det heletatt. 

Jeg selv sitter i den possisjonen at jeg skulle ønske at jeg hadde mer barnevakt. Ikke fordi jeg vil ha fri, men fordi jeg ønsker at barnet mitt skal ha gode assosiasjoner med besteforeldrene sine. Jeg ønsker at barnet mitt skal spørre om hun kan komme til besteforeldrene sine, eller at hun forteller om sitt besøk der.

 

Det skjer ikke, og jeg tenker i mitt stille sinn. Kommer de til å klage hvis hun ikke besøker dem på gamlehjemmet? Hvor hardt vil de angre på at de ikke skapte et bånd? Hvor hardt vil det ikke svi når de skjønner at de ikke kjenner barnebarnet sitt? Har de noen rett til å bli stolte over prestasjoner når de ikke har bidratt?

Jeg gidder ikke mase, jeg trenger ikke barnevakt lenger. Karma fixer nok biffen.

Anonymous poster hash: 71813...0e7