Klarer ikke levere barnet i barnehagen.

[AnonymBruker]

Har klart å lage meg en skikkelig sperre på å i det hele tatt gå dit. Det er ikke noen form for angst, men et slags sinne og stahet som gjør at jeg setter meg mentalt på bakbeina.

Jeg har prøvd å jobbe med meg selv, og tror jeg har kommet fram til hva det er som gjør det slik.

Jeg hater nemlig alt som skiller meg og barnet. Alt fra besteforeldre som vil passe, til venner som ber meg på vinkveld. Skal i bryllup neste helg, og jeg blir bare mer og mer sint når jeg tenker på det. Føler at alt annet en datteren min kun er distraksjoner, og egentlig ganske uviktig.

Jeg elsker å tilbringe tid med henne, det er det morsomste jeg vet. Og når jeg er uten henne, så tenker jeg egentlig konstant på hvordan jeg skal få dette unnagjort fortest mulig. Er kun sosial med venner fordi jeg føler det er min plikt, og de merker nok ikke noe til det, men jeg ville nok langt mer vært hjemme med datteren min selv om hun sover.

Hun hadde sin første dag i barnehagen nå i august. Hun er to år gammel, og vi tenkte hun trengte sosial omgang med andre barn.

Men jeg hater det intenst. Nesten så jeg er sykelig sjalu. Og herregud hvor jeg plages med det! Får ikke omstilt meg, og det ser ut til å gå ut over trygghetsfølelsen til jentungen vår, og det begynner å bli kjempe viktig at jeg får dette bort. Vi snakker positivt om barnehagen hele dagen når vi er hjemme, og hun forteller hva hun har gjort. Men straks vi kommer i en leverings situasjon så låser kjeven seg og hun plukker det opp med engang.

Jeg føler ikke starten vår var bra nok heller, og vi fikk ikke helt kontakt med personalet.

Snakket med de idag, og de var enig at på grunn av sykemeldinger har alt vært litt kaotisk, så vi skal begynne med nye ark til uken. Dvs starte på nytt med tilvenning.

Men jeg vet ikke om jeg kan riste av meg dette sinnet som har bygd seg av all masingen deres om at jeg skal dra til tross for utrygg unge.

Jeg føler meg skikkelig låst, og skulle ønske jeg hadde evnen naturlig i meg, men finner det veldig vanskelig.. Jobber hardt for å mentalt gjøre det bedre..!

Noen som har opplevd noe lignende, som kan ha noen råd på lur?

Anonymous poster hash: cd33b...7be

[AnonymBruker]

Har klart å lage meg en skikkelig sperre på å i det hele tatt gå dit. Det er ikke noen form for angst, men et slags sinne og stahet som gjør at jeg setter meg mentalt på bakbeina.

Jeg har prøvd å jobbe med meg selv, og tror jeg har kommet fram til hva det er som gjør det slik.

Jeg hater nemlig alt som skiller meg og barnet. Alt fra besteforeldre som vil passe, til venner som ber meg på vinkveld. Skal i bryllup neste helg, og jeg blir bare mer og mer sint når jeg tenker på det. Føler at alt annet en datteren min kun er distraksjoner, og egentlig ganske uviktig.

Jeg elsker å tilbringe tid med henne, det er det morsomste jeg vet. Og når jeg er uten henne, så tenker jeg egentlig konstant på hvordan jeg skal få dette unnagjort fortest mulig. Er kun sosial med venner fordi jeg føler det er min plikt, og de merker nok ikke noe til det, men jeg ville nok langt mer vært hjemme med datteren min selv om hun sover.

Hun hadde sin første dag i barnehagen nå i august. Hun er to år gammel, og vi tenkte hun trengte sosial omgang med andre barn.

Men jeg hater det intenst. Nesten så jeg er sykelig sjalu. Og herregud hvor jeg plages med det! Får ikke omstilt meg, og det ser ut til å gå ut over trygghetsfølelsen til jentungen vår, og det begynner å bli kjempe viktig at jeg får dette bort. Vi snakker positivt om barnehagen hele dagen når vi er hjemme, og hun forteller hva hun har gjort. Men straks vi kommer i en leverings situasjon så låser kjeven seg og hun plukker det opp med engang.

Jeg føler ikke starten vår var bra nok heller, og vi fikk ikke helt kontakt med personalet.

Snakket med de idag, og de var enig at på grunn av sykemeldinger har alt vært litt kaotisk, så vi skal begynne med nye ark til uken. Dvs starte på nytt med tilvenning.

Men jeg vet ikke om jeg kan riste av meg dette sinnet som har bygd seg av all masingen deres om at jeg skal dra til tross for utrygg unge.

Jeg føler meg skikkelig låst, og skulle ønske jeg hadde evnen naturlig i meg, men finner det veldig vanskelig.. Jobber hardt for å mentalt gjøre det bedre..!

Noen som har opplevd noe lignende, som kan ha noen råd på lur?

Anonymous poster hash: cd33b...7be

Oppsøk hjelp. Bestill time hos fastlegen din og få henvisning videre. Dette er ikke normalt og vil garantert påvirke datteren din svært negativt over tid

Anonymous poster hash: 8bd63...af1

[AnonymBruker]

Få deg en jobb du må gå til for å tjene penger?

Anonymous poster hash: 1fb18...e3c

[Macro]

Det er bra du er glad i datteren din, men du gjør både deg selv og henne en stor bjørnetjeneste. Dette kan i verste fall gjøre jenta utrygg og redd. Du må bli den trygge og stødige, og dersom du ikke klarer det selv må du oppsøke hjelp. Dette problemet blir vanskeligere å løse jo lenger du venter.

[AnonymBruker]

Oi... Issues!!

Anonymous poster hash: 99141...5f5

[minister-mio]

Kanskje du kan få henvisning til psykolog.

[AnonymBruker]

Ta, du er ikke mentalt sunn.

Du trenger hjelp og et barn eller to til.

Anonymous poster hash: fa6dc...bfd

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt, og vil påvirke utviklingen til datteren din negativt. Det er ikke sikkert hun vil sette pris på en så klengete mor etterhvert. Hun skal lære å utforske verden og bli trygg, og det blir hun kanskje ikke når du indirekte lærer henne at verden er farlig.

Håper du tar mot til deg - for datteren din sin skyld - og søker hjelp hos psykiater eller psykologspesialist. Begynn hos fastlegen.

Anonymous poster hash: baf3f...46a

[Fireflies]

Du bør oppsøke noen. Du er allerede godt på vei ved å se at dette kan gi problemer til datteren din, men dette kan du ikke løse alene.

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt, og vil påvirke utviklingen til datteren din negativt. Det er ikke sikkert hun vil sette pris på en så klengete mor etterhvert. Hun skal lære å utforske verden og bli trygg, og det blir hun kanskje ikke når du indirekte lærer henne at verden er farlig.

Håper du tar mot til deg - for datteren din sin skyld - og søker hjelp hos psykiater eller psykologspesialist. Begynn hos fastlegen.

Anonymous poster hash: baf3f...46a

Husker en jente i gaten hadde en sånn mor...når hun var 12 måtte hun bli leid av moren til skolen. Det er bare en av greiene, men jeg behøver vel ikke å si noe annet enn at hun nå i en alder av 41 fremdeles bor hjemme, og det eneste sosiale livet hun har er når hun jobber. Og da er det ett evig stress å komme seg hjem til mamma...

Anonymous poster hash: 8bd63...af1

[AnonymBruker]

Ring fastlegen din på mandag

Anonymous poster hash: 87592...0bb

[Hedda-78]

Hva med å la far levere ungen i bhg?

[nyher]

Få deg en jobb.

[AnonymBruker]

Er førskolelærer på en avdeling med ett-åringer... Er midt oppi tilvenningsperioden nå, og hver høst har vi minst én forelder som er i overkant avhengig av barnet sitt, bekymrer seg for alt, og kvier seg enormt for å forlate barnet...

Det er en utfordring både for foreldren selv, personalet og barnet ikke minst.

Vi jobber med trygghet hvert sekund av dagen... Ja, barnet gråter når du går... Men du vil ikke tro hvor fort det går over...

Noen bruker ganske lang tid på å finne trygghet, andre bruker et par uker eller mindre... Har enda ikke opplevd at et barn ikke finner roen, tryggheten og tilliten i barnehagen.

 

Vi opplever ofte at de barna som har de mest bekymrede foreldrene, er de barna som trenger barnehagens og dens utfordringer/fellesskap mest.. Veldig ofte ser vi at disse barna faktisk tilpasser seg overraskende fort og greit.. Men foreldrene nesten ØNSKER å tro at barnet lider i barnehagen og skaper derfor ny utrygghet ved å gjøre barnet "stakkarslig og svakt" ved avlevering... "Å stakkars stakkars deg, du vil bare være med mamma du vennen, jeg kommer snart, jeg lover, du må være være her littegranne skjønner du, huff, nei jeg tror ikke jeg klarer å gå fra deg.."  osv.. 

Dette er ikke sunt..

Jeg oppfordrer deg til å fortsette å pushe deg selv, lever ungen i barnehagen, gå ut selv om det gråter, barnehagen ringer hvis det ikke går bra! Barnet ditt har godt av det! 

Det bygger vennskap, selvstendighet og troen på seg selv! Det får gode opplevelser i trygge omgivelser, sammen med andre barn og med voksne som ønsker at barnet ditt skal ha det godt!

 

 

Anonymous poster hash: 1dafe...6c0

[Gjest Magnifiq]

Det høres ut som om du virkelig trenger hjelp!

Snakk med de på HS?

[Sunnfjording]

synes det er bra at du har klart å sette deg ned og formulere skriftlig at du ikke er helt velfungerende på dette punktet. hvis du klarer å ta mot til deg og søke hjelp tror jeg du kan klare å snu det til noe positivt. lykke til!

[AnonymBruker]

Som de andre sier så søk hjelp hos legen, for din besettelse av ditt barn er ikke av det sunneste slaget..

 

Jeg er veldig interessert i hvordan din mann tar hele dette, for han må vel være greit langt ute på sidelinja han og?

 

Tenker at etterhvert når du får litt hjelp for din besettelse så vil du se litt glede i å gjøre andre ting, og se gleden i at barnet ditt får venner og kan omgås med andre enn bare deg. Det er når vi ser hvordan barna våre oppfører seg mot og med andre på en positiv måte at vi føler ekstra lykke.

 

Vi har en mamma i klassen til barnet vårt som er litt i samme katagori som deg og jeg makter ikke barnet i mitt hjem... Barnet er ALT for krevende og tror at h*n er guds gave, mobber andre som ikke går i merkeklær og mora ser det ikke....

Anonymous poster hash: df3c2...6c7