Jeg skjønner ikke folk...

[AnonymBruker]

Jeg er selv skilsmissebarn og endte opp med stemor, stefar og ekstra søsken (mine, dine, våre) og jeg må bare si at jeg ikke forstår hvordan folk orker. Det er et styr og svært uheldig for alle parter. Vi var også egentlig heldig med ressurssterke foreldre og en mor som gjorde alt hun kunne for å unngå konflikter, ikke flyttet sammen med ny mann av hensyn til barna. Hvis det noen gang ender med skilsmisse mellom mannen og meg så velger jeg å være alene eller ha en kjæreste på deltid når barna er hos far, som de skal slippe å forholde seg til og som ikke har barn. Hvordan orker dere? Det er så mye konflikter, stress og sorg for alle parter og de stakkars barna blir skadelidende.

Anonymous poster hash: 23249...b83

[Gjest Magnifiq]

Jeg er selv skilsmissebarn og endte opp med stemor, stefar og ekstra søsken (mine, dine, våre) og jeg må bare si at jeg ikke forstår hvordan folk orker. Det er et styr og svært uheldig for alle parter. Vi var også egentlig heldig med ressurssterke foreldre og en mor som gjorde alt hun kunne for å unngå konflikter, ikke flyttet sammen med ny mann av hensyn til barna. Hvis det noen gang ender med skilsmisse mellom mannen og meg så velger jeg å være alene eller ha en kjæreste på deltid når barna er hos far, som de skal slippe å forholde seg til og som ikke har barn. Hvordan orker dere? Det er så mye konflikter, stress og sorg for alle parter og de stakkars barna blir skadelidende.

Anonymous poster hash: 23249...b83

Er skilsmissebarn hvor begge mine foreldre er gift på nytt.

Jeg har helsøsken, halvsøsken og stesøsken.

Har aldri opplevd mer konflikter, krangling eller stress enn hos en familie med to foreldre som bor sammen.

Ikke sorg heller, for den sakens skyld.

[AnonymBruker]

Jeg er selv skilsmissebarn og endte opp med stemor, stefar og ekstra søsken (mine, dine, våre) og jeg må bare si at jeg ikke forstår hvordan folk orker. Det er et styr og svært uheldig for alle parter. Vi var også egentlig heldig med ressurssterke foreldre og en mor som gjorde alt hun kunne for å unngå konflikter, ikke flyttet sammen med ny mann av hensyn til barna. Hvis det noen gang ender med skilsmisse mellom mannen og meg så velger jeg å være alene eller ha en kjæreste på deltid når barna er hos far, som de skal slippe å forholde seg til og som ikke har barn. Hvordan orker dere? Det er så mye konflikter, stress og sorg for alle parter og de stakkars barna blir skadelidende.

Anonymous poster hash: 23249...b83

 

Amen.

Jeg er selv skilsmissebarn, og dersom jeg og mannen ikke skulle klare å holde sammen så ville jeg ikke forsøkt å etablere ny kjernefamilie med en ny mann og hans eventuelle barn. Da hadde jeg bodd alene med barna og heller hatt en kjæreste på fritiden min.

Det er etter min mening egoistisk å dra barna inn i en ny familie bare fordi  du selv er forelsket i en mann/dame som barna strengt talt hadde klart seg helt fint uten.

Det blir kanskje en ny kjernefamilie for deg, men for barna vil det aldri bli ekte vare. Ha heller respekt for at man ikke fikk til familielivet, og spar barna for ytterligere forsøk.

Anonymous poster hash: cfe64...f5b

[AnonymBruker]

Alt er hva du gjør det til ofte...! Jeg ble skillesmissebarn i voksen alder og det har vært mer mas for meg enn med mitt eget barn. Utrolig nok!

Anonymous poster hash: cc733...6e1

[AnonymBruker]

Jeg har/hadde det helt motsatt. Foreldrene mine fikk bare meg, og jeg er så glad i mine 4 halvsøsken. (Mamma og stefar fikk 2, pappa og stemor fikk 2).

Jeg er 7 år eldre enn nest eldste, men vi har alltid kommet godt overens. Mine foreldre samarbeidet veldig bra da, så bra at hele storfamilien har vært på ferier sammen.

Nå er vi alle voksne, men ofte blir vi alle søsknene bedt på middag til mor og stefar eller far og stemor selv om mors barn ikke er fars barn og omvendt.

Anonymous poster hash: 00e89...cfc

[AnonymBruker]

Enig med TS. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt vett til å la være å dra noen ny mann inn i livet til barna mine etter skilsmissen fra faren deres. Det kom ikke noe godt ut av det, bare nok et brudd, som de gjerne burde vært foruten. Etterpåklokskap er verdens mest eksakte vitenskap.

Anonymous poster hash: 2affb...fdf

[Eliza Doalot]

Jeg er selv skilsmissebarn og endte opp med stemor, stefar og ekstra søsken (mine, dine, våre) og jeg må bare si at jeg ikke forstår hvordan folk orker. Det er et styr og svært uheldig for alle parter. Vi var også egentlig heldig med ressurssterke foreldre og en mor som gjorde alt hun kunne for å unngå konflikter, ikke flyttet sammen med ny mann av hensyn til barna. Hvis det noen gang ender med skilsmisse mellom mannen og meg så velger jeg å være alene eller ha en kjæreste på deltid når barna er hos far, som de skal slippe å forholde seg til og som ikke har barn. Hvordan orker dere? Det er så mye konflikter, stress og sorg for alle parter og de stakkars barna blir skadelidende.Anonymous poster hash: 23249...b83

Jeg er også skilsmissebarn, og selv om det nok er ting jeg skulle ønske ble gjort anderledes den gangen er jeg veldig glad både stemor, stefar og de andre ste'ene er en del av livet mit i dag. Jeg er også veldig glad for at foreldrene mine har noen å dele livene sine med, nå som alle barna forlengst har forlatt redet. Så jeg er ikke enig med deg.

Jeg har også et barn som er skilsmissebarn. Jeg ser hvor stor pris hun setter på sine steforelder, stesøsken og halvsøsken, og er 100% sikker på at hun ikke ville vært dem foruten.

[AnonymBruker]

Når man har fått barn skylder man seg selv, partner og barn å prioritere forholdet beinhardt. Hvis dette likevel ikke går får man gjøre det beste ut av det, og husk, hastverk er lastverk.

Anonymous poster hash: d0d1f...89b

[AnonymBruker]

Jeg er selv skilsmissebarn og endte opp med stemor, stefar og ekstra søsken (mine, dine, våre) og jeg må bare si at jeg ikke forstår hvordan folk orker. Det er et styr og svært uheldig for alle parter. Vi var også egentlig heldig med ressurssterke foreldre og en mor som gjorde alt hun kunne for å unngå konflikter, ikke flyttet sammen med ny mann av hensyn til barna. Hvis det noen gang ender med skilsmisse mellom mannen og meg så velger jeg å være alene eller ha en kjæreste på deltid når barna er hos far, som de skal slippe å forholde seg til og som ikke har barn. Hvordan orker dere? Det er så mye konflikter, stress og sorg for alle parter og de stakkars barna blir skadelidende.

Anonymous poster hash: 23249...b83

Jeg er helt enig med deg!

Din mor gjorde det dom er best for barna: lar ingen ny mann flytte inn med dere ig er heller kjæreste/særboer med en ny mann.

Petter Nome og Hilde Hunnelvoll er også gode eksempler på at det mest anstendige overfor barna er at begge foreldre IKKE slipper inn en ny partner i boligen men st de heller er særboere.

Mvh positiv gjest :)

Anonymous poster hash: dd824...fa7

[AnonymBruker]

Amen.

Jeg er selv skilsmissebarn, og dersom jeg og mannen ikke skulle klare å holde sammen så ville jeg ikke forsøkt å etablere ny kjernefamilie med en ny mann og hans eventuelle barn. Da hadde jeg bodd alene med barna og heller hatt en kjæreste på fritiden min.

Det er etter min mening egoistisk å dra barna inn i en ny familie bare fordi du selv er forelsket i en mann/dame som barna strengt talt hadde klart seg helt fint uten.

Det blir kanskje en ny kjernefamilie for deg, men for barna vil det aldri bli ekte vare. Ha heller respekt for at man ikke fikk til familielivet, og spar barna for ytterligere forsøk.

Anonymous poster hash: cfe64...f5b

Bra sagt- og helt enig :-)

Best for barna er:

Kjæreste på fritiden / særboer -men IKKE samboer/en som overnatter i barnas hus.

Anonymous poster hash: dd824...fa7