Lykkelig som slank?

[AnonymBruker]

Dere som har slanket dere, ble dere lykkelige? Tenker da på etter at første gledesrusen over å ha nådd målet var over?

 

Jeg trodde lykken min lå i å bli normalvektig (etter BMI-skalaen). Sannheten er at jeg har aldri vært så selvkritisk og granskende som nå.

 

Noen andre som har tilsvarende erfaringer? 

Anonymous poster hash: 217f9...131

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det faktisk bedre med noen kilo ekstra på kroppen.

Anonymous poster hash: 466c4...559

[Gjest Honeyblossom]

Ja, jeg er lykkeligere nå enn det jeg var før, men har allikevel blandede følelse om kroppen min. Jeg er både fornøyd og ikke fornøyd, hvis det gir mening. Jeg er slank, men skulle gjerne vært enda slankere.

 

Kort tid etter å ha nådd målet mitt og den lille "lykkerusen" var over så satte jeg meg likesågodt et nytt mål som jeg fortsatt jobber med. Blir spennende å se hvordan det blir når jeg når det målet

[Pringle]

Det vil sannsynligvis gå dårlig hvis motivasjonen for å slanke seg er å bli lykkelig, finne en partner, fikse livet sitt - istedenfor "bare" ønsket om å få bedre helse. Det er ikke rart at du opplever det du opplever. Målet flytter seg hele tiden. Som overvektig ser man kanskje bare overvekten. Jeg er ikke noe mer lykkelig som slank, men det er mer behagelig å befinne seg i min egen kropp nå. Mye stress er borte - jeg har feks ikke det plagsomme suget etter godteri hele tiden, jeg er isteden blitt glad i god mat.

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ekstremt selvkritisk, og har konstant panikk for å gå opp i vekt og legge på meg. I så stor grad at det går ut over mitt sosiale liv. Jeg gruer meg til anledninger med mye mat, og får helt angst av høytider som jul og påske, hvor jeg vet fristelsene står i kø og det forventes at jeg skal spise i tillegg.

 

Og ikke minst er det verre nå når folk ikke viser noe som helst forståelse for at jeg takker nei til kake på en onsdag, for jeg er jo så slank, jeg har jo ikke vondt av å spise litt kake må vite... 

Anonymous poster hash: 4810c...bec

[AnonymBruker]

Var alltid veldig tynn som barn og fikk alltid bekymrede kommentarer om jeg var syk (takk skal dere ha!). Så var aldri spesielt fornøyd med å være så tynn. La på meg en god del etter vgs som jeg slanket bort for et par år siden, da var jeg heller ikke fornøyd. Trodde jeg skulle bli fornøyd når jeg ble superslank igjen, men de samme tankene om at jeg var for tynn/stankelbein som jeg hadde som barn, kom tilbake igjen. Nå er jeg helt vanlig, og superfornøyd.

Konklusjon: Lær å like deg sjæl som den du er. Du blir ikke nødvendigvis lykkelig av å være slank. (Men ikke bli sykelig tynn eller sykelig overvektig hvis du vil ha et langt og sunt liv).

Anonymous poster hash: 95e2f...be7

[AnonymBruker]

 

Nei, jeg er ekstremt selvkritisk, og har konstant panikk for å gå opp i vekt og legge på meg. I så stor grad at det går ut over mitt sosiale liv. Jeg gruer meg til anledninger med mye mat, og får helt angst av høytider som jul og påske, hvor jeg vet fristelsene står i kø og det forventes at jeg skal spise i tillegg.

 

Og ikke minst er det verre nå når folk ikke viser noe som helst forståelse for at jeg takker nei til kake på en onsdag, for jeg er jo så slank, jeg har jo ikke vondt av å spise litt kake må vite... 

Anonymous poster hash: 4810c...bec

 

Får du hjelp for dette? Høres ut som spiseforstyrrelse/ortoreksi?

Anonymous poster hash: 95e2f...be7

[AnonymBruker]

Jeg er ikke lykkelig av å bli slank. Men jeg er langt mindre misfornøyd med egen kropp.

 

(Nå er jeg fortsatt i nedgangsprosessen, så jeg vet du egentlig ikke spurte meg.)

 

Det jeg merker nå når vekta har gått ned, er at jeg fortsatt ser på kroppen min og tenker at "jeg skulle gjerne hatt litt mindre på magen"

Men det er ikke lenger sånn at jeg går i klesskapet og tenker: "Jeg kan ikke bruke sånne klær, og sånne klær og sånne klær, jeg får ta på meg dette, og forsøke å ignorere at jeg ser altfor stor og klumpete ut"

 

Nå tar jeg på meg klær, og tenker "det så bra ut" og så går jeg ut.

 

Altså, ikke lykkeligere, bare mindre frustrer og misfornøyd.

Og så har jeg mer overskudd og har blitt i mye bedre form da. Det er jo også positive bivirkninger.

 

 

Anonymous poster hash: 3b38e...2ea

[Silfen]

Ja, det er jeg. Selv om kroppen er ufattelig stygg. Men det kan nå skjules med klær.

[AnonymBruker]

 

Dere som har slanket dere, ble dere lykkelige? Tenker da på etter at første gledesrusen over å ha nådd målet var over?

 

Jeg trodde lykken min lå i å bli normalvektig (etter BMI-skalaen). Sannheten er at jeg har aldri vært så selvkritisk og granskende som nå.

 

Noen andre som har tilsvarende erfaringer? 

Anonymous poster hash: 217f9...131

 

Det går an å føle seg tykk i en tynn kropp, og det går an å føle seg tynn i en tykk kropp, men lykke ligger ikke i vekt eller størrelse.

 

Jeg har flere venner som har tatt slankeoperasjoner.

De som har klart seg best, er de som hadde det bra med seg selv før de ble operert.  De fikk et ytre som gjenspeilet det indre, og klarte holde seg der.

 

De som tenkte "bare jeg blir tynn blir alt så mye lettere, og jeg blir lykkeligere" har ikke hatt samme utbytte av vektreduksjonen.  Mange har også fått tilbakefall til gammel livsstil. 

Anonymous poster hash: a1702...52e

[leonie]

Tja, lykkelig og lykkelig. Kan vel ikke si at jeg har blitt mer lykkelig av å ta av noen kilo, men jeg har blitt mer komfortabel med kroppen min og det virker jo selvfølgelig inn på humøret. 

[AnonymBruker]

Tja. Det har tatt bort noen bekymringer fordi jeg kan kle meg til alle anledninger. Jeg føler meg lettere til sinns og noen ting er morsommere fordi jeg er i bedre form. Til vanlig tenker jeg ikke så mye på det.

Anonymous poster hash: d92d5...507

[Gjest Gjest_frisk]

Nja. Mindre ulykkelig, kanskje? Jeg har én mindre bekymring/irritasjonsmoment i livet mitt. Lykken min ligger ikke i vekta, så jeg må fremdeles håndtere andre livets aspekter på en okei måte for å ha det bra (god økonomi, nok tid og overskudd, et aktivt sosialt liv, mestre skolegangen, godt forhold til familie og andre rundt meg, etc). Det er en bit i puslespillet, så man skal være forsiktig med å forvente at alt vil bli perfekt når man får satt en bit på riktig plass. Det kan få motsatt effekt og virke ødeleggende hvis du legger for mye vekt på det ene aspektet i livet ditt. Det leder bare til skuffelse, som ikke akkurat fører til større lykke.

 

Ta vektnedgangen for det den er, og jobb så med andre ting i livet ditt som kan forbedres. Og ikke minst -- verdsett de tingene som er så bra som de kan bli allerede. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk ned 10 kg, og har siden vært veldig fornøyd og lykkelig. Mye av min misnøye med livet lå i at jeg ikke var komfortabel i egen kropp. Syntes det var veldig trist at venner og kollegaer var tynne og slanke, mens jeg alltid var den lubbne. All min lykke, som jeg ikke hadde som tjukk, har jeg nå på grunn av kroppen som jeg er fornøyd med. Det er fordi med god helse kom flere aktive hobbyer, og en ny lidenskap for matlaging. 

Anonymous poster hash: 11347...839

[AnonymBruker]

Jeg er uten tvil mer tilfreds etter å ha gått ned 15 kg og nådd normalvekt. Jeg vet ikke om jeg vil definere meg som lykkelig, men jeg hadde heller ingen forventninger om lykke når jeg slanket meg. Jeg gjorde det for helsen, og selvfølgelig også for det estetiske. Jeg føler meg 100 ganger bedre nå, og det kommer av en kombinasjon av et sunnere kosthold, bedre yteevne på trening, og gleden av å passe inn i klær som ikke har merkelappen "Large". Jeg har fremdeles små komplekser, men ingenting i forhold til da jeg var overvektig. Jeg hadde på meg bikini i forrige uke! Mange år siden sist. Og ja, da jeg lå på stranden og slappet av i solen uten å tenke på "vises valkene nå", da følte jeg meg lykkelig.

Anonymous poster hash: e20ca...e77

[AnonymBruker]

Litt rart formulert spørsmål, for det virker som om du ikke var lykkelig som tykk?

Jeg gikk ned mange kilo og ja, jeg ble generelt lykkeligere.

Ikke fordi jeg så bra ut eller at jeg hadde nådd målet mitt, men fordi jeg nå kunne handle bukser i "normal" størrelse, fordi det å gå en tur i skogen ikke lenger gjorde meg uvel og svett fra første meteren, fordi jeg følte meg letter, var lettere og bevege meg og kroppen min har det veldig bra og fungerer mye bedre bed regelmessig trening og sunt kosthold. Jeg tenker på flere ting hver dag som jeg takknemlig for å ha klart å gått ned, og det er ikke en av de som går på utseendet. For jeg er ikke særlig pen å se på hverken tynn eller tykk, mtp strekkmerker, løs hud og rar fasong.

Anonymous poster hash: 84829...b79

[Cata]

Lykkelig er et stort ord som jeg sjelden bruker, men jeg ble absolutt mer tilfreds av å bli normalvektig. Det er deilig å kunne gå inn i en butikk og kjøpe klær som faktisk passer, deilig å merke at kroppen fungerer som den skal og deilig å føle meg "normal" sammen med andre.

Det siste har jeg faktisk ikke opplevd før det siste året selv om jeg ikke var bevisst det før det skjedde.