Noen tanker rundt det å prøve å få barn......

[brum]

Jeg og samboer giftet oss for en uke siden og som en naturlig del av dette ble barn og når vi eventuelt skulle ha det et tema. Vi har vel egentlig bestandig vært enige om at vi ønsker oss barn men har hele tiden sagt at vi må vente til etter det...og det....og det......hehe.

Jeg er 29 år og han 32. Jeg var ferdig med en tre årig utdannelse innen markedsføring nå i sommer og er i full gang med å søke jobb. Vi har kjøpt oss ny stor leilighet som vi pusser opp......som dere skjønner ligger vel egentlig disse forholdene til rette for å prøve å få barn nå.

........det er allikevel en ting som stadig dukker opp i hodet mitt.....den setningen som vi har brukt i mange år...vente til etter det...og det....ovenfor meg selv bruker jeg argumentet at jeg må få meg en jobb og jobbe litt osv....i bunnen og grunn tror jeg egentlig at tanken på å ta en slik beslutning skremmer meg litt, derfor er det jo greit å utsette det.

Ikke misforstå men jeg ønsker meg barn...flere barn...og det ønsker mannen min også kanskje ennå mer enn meg......men når vet men at det rette tidspunktet er inne?.....vil man noen gang oppleve en slik følelse?....i forhold til jobb og liknende også...hva er mest fornuftig-er det riktig å hele tiden bruke fornuften i slike avgjørelser......?

Som dere skjønner har jeg en del tanker og likn.. som jeg bare måtte skriv ned om de er så fornuftige vet jeg ikke, men, men.....hvis noen av dere får noen mening ut av dette eller forstår hva jeg prøver å si ( er ikke så sikker på om jeg gjør det selv.. :-) ) så må dere gjerne gi meg litt feedback......dele opplevelser rundt det å bestemme seg for å prøve å få barn.........

[Gjest Madden]

Sånn jeg ser det...eller vi (jeg og min mann) så passer det egentlig aldri HELT å få barn..men vi tok bestemmelsen fordi vi tenkte at ting faller nok på plass etterhvert!

Jeg hadde lyst til å være gift først..men siden jeg visste at vi kom til å ha problemer med å bli gravide så startet vi lenge før bryllupet. En kan jo heller aldri planlegge sånt i minste detalj..for en vet aldri om en klarer å få det til når en har tenkt..det er ganske mye som skal klaffe for at det i det hele tatt skal bli skapt et lite liv (selv om en ofte tar det som en selvfølge..)

Jeg tror at om en kjenner at en har lyst til å stifte familie..så er det det viktigste..

Vi hadde også lyst til å være i fast jobb, og ha kjøpt oss hus, og ha spart oss opp endel penger etc...har klart mesteparten av de tingene vi satte oss fore..men ikke alt..Allikevel lar jo denne graviditeten vente på seg da!

Jeg tror at usikkerheten vil være der uansett når dere måtte bestemme dere..dere er jo enige om at dere vil ha familie..så da hadde ikke jeg villet vente på "det rette tidspunktet! ":)

[Gjest Anonymous]

Hvis dere er helt sikkre på at dere ønsker barn er det vel like greit å starte prøvingen? Særlig med tanke på deres alder og deres ønske om å få flere barn.

[zmurfette]

Åh, dette innlegget kunne nesten ha vært skrevet av meg! Min kjære og jeg har også i lang tid villet ha barn bare ditt og datt er på plass. Nå har vi gått tomme for "unnskyldninger", og jeg har brått innsett at det var akkurat det de var (selvsagt kjekt å ha hus og to biler før man får barn, men ikke absolutt nødvendig....).

Vi vil ha barn - gjerne flere - og prøver nå aktivt å lage ett. MEN jeg har det jo et flott liv nå også! Vet det er ting jeg kommer til å savne når jeg får barn (spontanitet...), og det som skremmer meg mest med å få barn er at jeg ikke vet hvordan det er! Tenk om jeg ikke trives med å ha barn? Tenk om jeg blir en dårlig mor? Når jeg først har fått barn er det jo ikke akkurat noen vei tilbake.... Men samtidig, tenk så koselig å ha sin egen familie, å følge barnas oppvekst....

Jeg har reflektert frem og tilbake over dette til jeg har blitt helt tussete, og konklusjonen min ble til slutt litt "nå eller aldri". Jeg er snart 29 år gammel, og selv om jeg blir provosert når andre sier til meg at "klokken tikker", så gjør den jo faktisk det. Og jeg tror ikke at jeg kommer til å komme til et punkt i livet hvor jeg setter meg ned, lener meg tilbake og sier at ja, NÅ passer det perfekt å få barn. For jeg kommer ikke til å vite hva den avgjørelsen innebærer før jeg har tatt den.

Det som gjør meg trygg på at avgjørelsen å få barn er riktig når hodet mitt løper løpsk med "for og imot"-tanker er å forestille meg hvordan det ville være å aldri prøve å få barn. Og det kjennes helt feil.

Og jeg vet jo at om jeg ikke får stumpen i gir og får barn i løpet av de neste årene, så er faren for at jeg aldri kan få barn overhengende... Så derfor ble avgjørelsen vår at okey, vi prøver. Og: Når vi ser på folk rundt oss som har fått barn og klarer det helt fint tenker vi at vi skal nok takle å ha barn, vi også. Og så må vi jo stole på de som har barn selv som sier at det er det største man kan oppleve og at de aldri ville ha vært det foruten.

[Gjest Anonymous]

Hmmm....kjenner meg på sett og vis igjen her på en måte....

Hos oss ligger egentlig alt til rette. Vi er nygift, rundt de 30, begge med høyere utdannelse og godt betalte stabile jobber og eget hus med nok av soverom og hage.

MEN: jeg vet da sannelig ikke om jeg vil ha barn allikevel! Trøbler frem og tilbake med disse tankene, som zmurfette over her. En ting som skiller meg fra dere: Jeg føler ingen form for savn når jeg ser for meg et liv uten barn. Jeg blir ikke tussete av venners barn. Jeg kjenner forsåvidt at hjertet smelter litt av søte babyer på fanget, men så er det alle de andre sidene som jeg overhodet ikke finner sjarmerende! Jeg setter veldig stor pris på det livet jeg har nå...og vet ikke om jeg vil endre det. Og mannen min er det ingen hjelp i, for han føler det samme som meg om dette.

MEN: alle får jo liksom barn da, og alle sier jo det er så fantastisk....

Dette innlegget ble mer et hjertesukk enn til hjelp er jeg redd. Men vil bare få si til slutt at det er godt å se at det er flere enn meg som har det slik! Lykke til til dere alle, uansett hva dere bestemmer dere for

[brum]

Så deilig å se at det ikke er bare meg som går rundt meg slike tanker/kvaler. Kjenner meg absulutt igjen i det dere skriver begge to. Mannen min og jeg drøftet litt på lørdag det å prøve å få barn nå og ble enige om å vente til jeg har fått en jobb og jobbet en liten stund. hehe.....den samme gamle leksa....vi (jeg) legger det litt frem i tid så slipper jeg å ta stilling til det akkurat nå. Jeg begynner faktisk å gå tom for argumenter for hvorfor vi bør vente litt.....kanskje det er det som skal til..... - Uansett....det er godt å se at det er fler enn meg.....