Voksen, vanskelig ang min mor

[AnonymBruker]

Moren min bodde i et alkoholisert hjem som barn. Rimelig sikker på at hun levde i konstant frykt og usikkerhet.

Hun kunne aldri bygge meg, eller si "glad i deg" eller "hvordan har du det" eller tilgi meg for å gjøre de feil et barn gjør. Jeg fikk alrdi aksept, bare latterligjørelse som barn.

Jeg er i 30 årene, sliter med sterk angst. Hun har null forståelse. Jeg har mister "datterfølelsen" da hun bare greier å vise omsorg ovenfor seg selv. Jeg har blitt knust gang på gang. Jeg sover dårlig og hadde henne på besøk for forste gang siden sist sommer, og greide ikke innblanding eller mas, greide ikke ta imot hjelp. ( jeg blir dårlig i magen av å være hjemme, hun har dårlig hygiene på kjokkenet, vasker seg ikke etter å ha tatt ut soppelet ol ) merket det hele ble ufyselig og vi gikk bare å kranglet. Jeg sa unnskyld når jeg burde, selvom hun aldri har unnet meg en unnskyldning når jeg fortjente det.

Jeg har hatt det tøft pga hennes mangel av omsorg og sa det rett ut, men at jeg ikke er så lei meg fordi jeg vet nå at hun har hatt en vond barndom og ungdomstid.

Hun bare gikk. Sa ingenting. Går i offer rollen så fort hun kan.

Sliter med dårlig samvittighet og angsten blir værre når hun begynner å snakke om hvor mye penger hun har gitt meg til bursdagen, serviset jeg fikk, osv osv, som om kjærlighet og omsorg er bare materielt og ikke tilgivelse og forståelse. Jeg fikk alrdi være et barn som tenkte som et barn men et barn som skulle tenke som henne og ha hennes verdier.

Noen andre med slike foreldre? Kansje er det bare sånn at man mister foreldrene som voksen?

Anonymous poster hash: e5a32...192

[AnonymBruker]

Jeg har en far som har problemer, som jeg ikke finner noe støtte i. Heldigvis har jeg en oppegående mor.

Faren min føler jeg bare utnytter meg.

Anonymous poster hash: 2cf8c...6b7