Hva skal jeg gjøre?

[Gjest worry]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet:

Jeg har funnet ut at min mann er kriminell, og innblandet i narkotikavirksomhet. Han har truet meg på livet hvis jeg gjør noe som kan få han i fengsel eller på annen måte avsløre han overfor andre. :evil: Han er ikke voldelig til daglig, men jeg tviler ikke på at han vil gjøre alvor hvis jeg skulle si eller gjøre noe som kan avsløre han. Han sier at han kun vil akseptere at han havner i fengsel hvis det er på grunn av feil han selv har gjort ....

Vi har barn sammen, og jeg passer på de som en smed. Han får bl.a ikke ta de med seg til sine såkalte "venner", eller invitere de hjem til oss. Han vet at da lager jeg så mye bråk at han har funnet ut det er bedre han går ut alene..

Jeg bruker barnehage/bestemor framfor at han skal sitte barnevakt. Han elsker både meg og sine barn sier han, men vil ta livet av oss alle hvis jeg blir "fienden" hans... Jeg har sluttet å gå ut sammen med han, ønsker ikke å vise fram hverken meg selv eller mine barn sammen med han på gata. Jeg vil ikke være noen "gulrot" som skal "taes" av eventuelle venner av min mann.

Jeg har tipset politiet noen ganger anonymt om ting jeg har funnet ut og fått innsyn i.Jeg er redd for hva som kan skje hvis han forstår at noen har plapret, og at denne noen er meg...

Hva gjør jeg? Skal jeg fortsette å tipse politiet anonymt og håpe at de tar han før han tar meg? Eller skal jeg heller klappe igjen og håpe at han gjør en feil snart så han blir buret inne likevel? Hva skjer med meg og barna når han blir tatt?.. Vil de tro at jeg er delaktig og ta fra meg barna hvis ikke jeg tør å stå fram? Det siste bekymrer meg ikke rent lite. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt dette, jeg har jo ingen jeg har våget å snakke med.

Jeg spiller mitt livs skuespill føler jeg i forhold til min mann akkurat nå. Han har skuffet meg på det groveste, men jeg har valgt å holde hodet kaldt, og ikke gjøre noe overilt så langt. Men hva skal jeg gjøre, hva skjer i en slik sak? Hvilke rettigheter har jeg, og hvordan blir jeg og barna eventuelt tatt vare på vis a vis min mann og hans nettverk??

Mvh worry :cry:

[lille mor]

Hadde dette hendt meg hadde jeg flyttet på dagen.

Viser til denne tråden.

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php?t=95848

Lykke til.

[Gjest Kari N]

Dette er jo en så seriøs sak, at jeg nesten ikke visste om jeg skulle svare. :-( Ikke arbeider jeg i politiet og ikke er jeg med i tungt kriminelle miljø, så svaret jeg (og andre her på nett) kan gi deg er på et medmennesklig grunnlag.

For det første, hva er det du egentlig er ute etter? Er det å komme bort fra mannen din? Hva vil du for deg selv, og hva vil du for barna dine?

Forstår at du er bekymret for din egen sikkerhet, og forstår også at du samtidig er bekymret for følgene av en evt. arrestasjon (mht til følgene til barna av en arrestasjon)

Jeg tror jeg bare kan gi deg det rådet at du (evt anonymt) tar kontakt med politi, barnevern, Krisesenter som har sikkert mer enn nok av gode råd å gi og kunnskap om følger og sikkerhet.

(synes ikke den linken til den diskusjonen var av samme problemstilling lillemor)

[Polly Ester]

Kjente jeg ble helt kald når jeg leste innlegget ditt... Helt utrolig at du virkelig har klart å holde hodet kaldt oppi det hele - det er et kompliment til deg...

Men, du kan jo ikke fortsette å leve sånn? Ungene merker sikkert en anspenthet hos deg...

Jeg har ikke noen gode råd å komme med her, bare si at jeg føler med deg... Tror kanskje Kari N har et poeng med at du tar kontakt med barnevernet, politi og krisesenter og hører med dem hva som er best å gjøre?

Jeg tror ikke barna dine lider under akkurat dette, men du gjør... Og når mor ikke har det bra, så har ikke barna det bra heller... Så i det lange løp så blir barna skadelidende...

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at dette er en kjempevanskelig problemstilling. Min eks var også kriminell. Da jeg kontaktet politiet truet han også med å drepe meg og barna. Jeg har voldsalarm. Dette hindrer han i å oppsøke meg og plage meg fysisk. Jeg ønsket at han skulle ha minst mulig kontakt med barna siden han har mishandlet meg. Barna har mange ganger vært vitne til dette. Han stevnet meg og det ble rettsak. Da fikk han samvær med barna 10 netter pr mnd. Verken politi eller barnevern hadde mulighet til å forandre dette. Jeg ville fått bøter hvis jeg nektet han å hente barna.

Kontakt gjerne krisesenteret. Men vær klar over hvilke konsekvenser det kan få for barna om det blir et samlivsbrudd. Sannsynligheten er stor for at han får samvær med barna. Da har du ingen kontroll over hva som skje med barna dine.

Når det gjelder en anmeldelse vil den sannsynligvis bli hanlagt pga manglende bevis. De fleste saker blir det. Med mindre politiet tar han på fersken eller han tilstår.

Håper det ordner seg for dere. Ta vare på deg selv og barna dine.

[Gjest Hillary..]

Oppsøk krisesenter. Gå til politiet. Dette kan jo ikke fungere i lengden.

Det finnes vitnebeskyttelsesprogram. Krisesenteret kan sikkert gi deg realistisk innsikt i hvordan disse faktisk fungerer i praksis.

[Laban]

For det første, hva er det du egentlig er ute etter? Er det å komme bort fra mannen din? Hva vil du for deg selv, og hva vil du for barna dine?

Veldig enig! Før du gjør noe som helst må du sette deg ned, gjerne sammen med noen du stoler på som kan hjelpe deg å holde hodet klart, og finne ut hvordan du ønsker at situasjonen skal bli... Det er mye lettere å komme dit en vil om en har en plan!!

[Gjest Anonymous]

Den formelle siden av er grei. Som ektefelle/samboer er du ikke forpliktet til å vitne mot mannen din. Du kan altså tie - dersom du ønsker det – og politiet/domstolene er forpliktet til å gjøre deg oppmerksom på det – hvis det skulle bli aktuelt.

Dette gjelder også etter at ekteskapet/samboerforholdet er opphørt.

Men bedre problemstillinger er nok: Hva vil du? Hva er best for deg og barna? Det er tunge problemstillinger og det er ting som du ikke bør plage deg selv med helt alene. Det virker som du er i et krysspress, og det kan være tungt i lengden.

Venner kan her være gode å ha, men de har ingen formell taushetsplikt. De kan derfor i visse tilfeller være forpliktet til å fortelle det du fortalte dem. Men noen fagfolk har en taushetsplikt som står seg også i forhold til politiet/domstoler. Jeg tenker først og fremst på leger, prester, forstandere i trossamfunn, psykologer, advokater, jordmødre og sykepleiere, men de som driver sjelesorg og sosialt hjelpearbeid er også beskyttet.

Mitt råd er at du tar kontakt med en fagperson av en eller annen art og får diskutert situasjonen din. Selv om din mann ikke er pågrepet nå, vet du ikke hva politiet vet, og politiet "høster frukten når frukten er moden". I prinsippet kan det stå på døra i morgen for å hente mannen din. Det beste er derfor at du er aktiv og søker faglig hjelp der hvor det er naturlig for deg å spørre etter slik hjelp. Derved er du i forkant av utviklingen.

Det er ikke din oppgave nå å anmelde mannen din, men det er din oppgave å ta vare på deg selv og barna dine. Når du har gjort det, kan du diskutere om du skal si noe om det du vet eller om du skal la være. Generelt finnes det gode argumenter for og mot at du skal si det du vet, men det varierer fra tilfelle til tilfelle. Men det er en aktuell problemstilling først når du har fått en livssituasjon som du er tilfreds med.

Lykke til!

[Gjest Hillary..]

Den formelle siden av er grei. Som ektefelle/samboer er du ikke forpliktet til å vitne mot mannen din. Du kan altså tie - dersom du ønsker det – og politiet/domstolene er forpliktet til å gjøre deg oppmerksom på det – hvis det skulle bli aktuelt.

!

Dette stemmer. Når jeg nevner vitnesbeskyttelseprogram er det fordi dette innbefatter / er det samme som program for også andre som må leve i skjul, for eksempel kvinner med (ptensielle) voldelige ektemenn, par på flukt fra tvangsekteskap osv.

Det kalles å leve på kode, og det er flere koder! Grader av hvor hemmelig leiv man, hvor hemmelig identitet.

Ingen god situasjon. Det kan hende du greier dette på en annen måte, ikke minst ga barna. Du må ikke vitne!

[Gjest Gjest3]

Gjør en avtale med typen - "jeg fikser ikke å leve slik og vil ut av dette. Jeg holder kjeft om det jeg vet og du holder deg borte fra oss". Grei ordning, følelsene får man ta etterpå.

[Gjest Eir]

Det er ikke din oppgave nå å anmelde mannen din' date=' men det er din oppgave å ta vare på deg selv og barna dine. Når du har gjort det, kan du diskutere om du skal si noe om det du vet eller om du skal la være. Generelt finnes det gode argumenter for og mot at du skal si det du vet, men det varierer fra tilfelle til tilfelle. Men det er en aktuell problemstilling først når du har fått en livssituasjon som du er tilfreds med.[/quote']

Jeg er enig i dette. Ikke bry deg om den siden av saken enda, du bør fokusere på hva du ønsker å gjøre. Du sier at han truer deg til å ikke sladre på han. Men hva om du bare går fra han, på vanlig vis, uten å blande inn det at han er kriminell? Dersom det også vil gjøre han voldelig må du oppsøke ett krisesenter og ta kontakt med politiet. Er det mulig å gå fra han på normalt vis ville jeg gjort det, og ikke hengt meg opp i hvordan han lever livet etter dette.

Siden dere har barn sammen bør du kreve at han ikke utsetter dem for fare eller ubehagligheter når han har samvær. Du skriver ikke noe om han bruker narkotika selv, men dersom dette er tilfelle bør du selvsagt nekte han å ta med seg ungene dersom han ruser seg i deres nærvær.

Dersom du håper at han blir tatt av politiet, og at dette skal løse problemet for deg, må du nok desverre vente lenge. Oppklaringsprosenten på slike forbrytelser er veldig lav, så det kommer nok ikke til å skje, dersom du skal være realistisk.