Dere som har hatt flere kjærester (ikke samtidig selvfølgelig)

[AnonymBruker]

Jeg har noen venniner som har hatt flere kjærester,og de virker alle sammen ganske ulike i både personlight osv. Og det er jo sjeldent man finner 2 identiske personer. Jeg bare lurer på hvordan folk som har hatt flere kjærester klarer å ha så åpent "sinn"? Jeg har møtt mange gutter etter at jeg ble singel og jeg merker fort at det ikke er "han" jeg vil ha. Så derfor, dere som har hatt en del forhold, gir dere det en sjangse selv om dere ikke er super forelska i denne personen? Er dere bare veldig åpne for "alt"? Har dere blitt super forelsket med en gang i de dere har vært i forhold med? Mye mulig jeg kanskje er litt sær? Og til de som gir folk en sjangse selv om dere ikke er stup forelsket,prøver dere likevel en tid for å se om det er noe? Har det blitt følelser med tiden?

Anonymous poster hash: b8153...08d

[AnonymBruker]

Jeg har blitt betatt av forskjellige menn, og det kan utvikler seg til forelskelse. Har ingen standard på hvem jeg får følelser for, ofte så får man jo det for noe man vet man ikke burde fortsette med også. Følelsene kommer uavhengig av hva hodet sier, og når det gjelder kjærester er det hjertet som styrer, ikke hodet. 

 

 

Anonymous poster hash: e9a37...021

[AnonymBruker]

Jeg har blitt betatt av forskjellige menn, og det kan utvikler seg til forelskelse. Har ingen standard på hvem jeg får følelser for, ofte så får man jo det for noe man vet man ikke burde fortsette med også. Følelsene kommer uavhengig av hva hodet sier, og når det gjelder kjærester er det hjertet som styrer, ikke hodet.

Anonymous poster hash: e9a37...021

Takk for svar! Men har tiltrekningen og sånt vært der fra dag en, eller har du gitt det en sjangse?

Anonymous poster hash: b8153...08d

[AnonymBruker]

Alle mine kjærester har vært svært forskjellige.

Noen av dem har jeg vært tiltrukket av fra første stund, andre har det tatt litt lenger tid med, men der var DE betatt av meg fra begynnelsen av og gjorde "alt" for at vi skulle bli et par.

De som har jobbet litt for å få meg på kroken er også dem jeg har hatt de mest seriøse, beste og langvarige forholdene til..kanskje jeg rett og slett ikke innser mitt eget beste med en gang?

Anonymous poster hash: 2b6f3...128

[AnonymBruker]

Alle mine kjærester har vært svært forskjellige.

Noen av dem har jeg vært tiltrukket av fra første stund, andre har det tatt litt lenger tid med, men der var DE betatt av meg fra begynnelsen av og gjorde "alt" for at vi skulle bli et par.

De som har jobbet litt for å få meg på kroken er også dem jeg har hatt de mest seriøse, beste og langvarige forholdene til..kanskje jeg rett og slett ikke innser mitt eget beste med en gang?

Anonymous poster hash: 2b6f3...128

TUSEN TAKK for bra svar! Jeg sliter litt med det. Har mange som er interessert i meg,men så er det ikke gjensidig,og de VIL virkelig være sammen med meg,og jeg ser også for meg at det er dd forholdene som varer lengst,HVIS man ender opp med å få følelser for dem selv. Men du har da altså klart å få følelser for dem med tiden? :)Er i en situasjon hvor jeg har tenkt å gi en gutt en sjangse han prøvde seg på meg rett etter st jeg ble singel, og da var tidspunktet for meg feil,så jeg avviste han. Jeg tenkte jeg kunne prøve å gi han en sjangse,men hva har du evt gjort om det ikke har dukket opp følelser? Føler da at jeg kommer til å såre personen

Anonymous poster hash: b8153...08d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to kjærester før. En jeg var sammen med i 6 mnd og en jeg var samboer med i 2 år. 

 

Begge var sjenerte, men han første ble mer og mer slem for hver dag som gikk. Derfor gjorde jeg det slutt. Han andre har alltid vært snill, men man blir godt kjent med noen etter å ha bodd sammen en stund, og vi fant ut at det ikke kommer til å bli oss to. Jeg vil ha barn om noen få år. Eller rettere sagt: jeg MÅ få barn om noen få år hvis jeg noen gang skal ha sjanse til å få barn. Jeg er villig til å gå over lik for å få barn hvis du skjønner. Det er så viktig for meg, og jeg kan ikke være sammen med noen som ikke vil ha barn før om 10 år. 

Så nå treffer jeg en mann som er helt motsatt av de jeg tidligere har vært sammen med. Vi hadde faktisk uforpliktet sex før jeg ble sammen med han som har vært samboeren min, så vi har altså kjent hverandre lenge. Jeg har innsett som 20-åring at jeg ikke vil finne noen på min alder som vil ha barn om 3 år eller noe, så jeg må litt opp i alder på mennene. Så han jeg treffer nå er 27 år. Det er helt greit egentlig, men jeg må inn i tenkeboksen og finne ut om jeg faktisk kan se for meg å få barn med han. Akkurat nå er jeg veldig usikker om han er den jeg vil tilbringe resten av livet med, men det er vel noe som kommer med tiden tror jeg. Jeg er ikke engang forelsket i han enda, så ja. Vi får se  

Anonymous poster hash: b56dc...c62

[AnonymBruker]

Du merker om det er noe der som kan utvikle seg til forelskelse. I mine lengste forhold var jeg ikke forelsket når vi ble sammen, men jeg tror det er tilfeldig. Ikke bli sammen med noen du ikke føler noe særlig for. Men ikke lås deg til at du må være stormforelska for å bli sammen heller. Går jo an å treffe dem gjentatte ganger, enten blir du keen, eller så dropper du de. Om de blir såret så går det over. Sånn er livet.

Anonymous poster hash: fc9b1...761

[AnonymBruker]

Nå er jeg 37 år, så har vært i flere forhold. Da jeg var ung, ble jeg lett forelsket, og tenkte ikke så mye over hvor godt vi passet sammen.

Så møtte jeg han jeg var sammen med i 10 år, der ble jeg forelsket etter hvert, og ikke med en gang. Så har jeg hatt et forhold på 2 år etter det. Der forelsket jeg meg hodestups tidlig, men vi passet nok ikke så godt sammen. Vi bare ble veldig forelsket, og hadde en veldig sterk kjemi.

 

Nå er det over 3 år siden det ble slutt, og nå sliter jeg mer med å finne noen. For nå ønsker jeg både og finne en jeg passer bra med, og en jeg forelsker meg i. Men det er ikke så lett.

Anonymous poster hash: d6065...28b

[AnonymBruker]

Nå er jeg 37 år, så har vært i flere forhold. Da jeg var ung, ble jeg lett forelsket, og tenkte ikke så mye over hvor godt vi passet sammen.

Så møtte jeg han jeg var sammen med i 10 år, der ble jeg forelsket etter hvert, og ikke med en gang. Så har jeg hatt et forhold på 2 år etter det. Der forelsket jeg meg hodestups tidlig, men vi passet nok ikke så godt sammen. Vi bare ble veldig forelsket, og hadde en veldig sterk kjemi.

Nå er det over 3 år siden det ble slutt, og nå sliter jeg mer med å finne noen. For nå ønsker jeg både og finne en jeg passer bra med, og en jeg forelsker meg i. Men det er ikke så lett.

Anonymous poster hash: d6065...28b

Ikke sant! Jeg ønsker det samme jeg også. Er så typisk at de jeg faktisk liker de vil ofte ikke mer, og de som liker meg de føler jeg ikke noe kjemi med. Dette er ikke lett.

Så til alle andre : Burde jeg prøve å gi en gutt en sjangse selv om jeg ikke føler så mye for han? I dag er vi venner så det kan hende det er derfor jeg ikke helt får noe som helst følelse. I min verden er venner, venner og kjæreste materiale er kjærestemateriale. Jeg har avvist han før fordi det var feil tidspunkt men nå er det mer riktig tiddpunkt, så det som blir problemet her er hvis jeg gir han en sjangse også finner ut at det ikke fungerer er jeg redd for at han blir sur gang nr 2 og vennskapet blir ødelagt

Anonymous poster hash: b8153...08d

[Lillie]

Jeg har hatt tre kjærester. Har alltid vært veldig forelska, det har vært sterke følelser i sving. De har kommet ganske fort også, merka rimelig kjapt at "kjemien" var på plass.

Nå har jeg vært singel litt over ett år. Jeg har kun truffet på en som jeg kunne ha utviklet slike sterke følelser for, men han er en av mine beste venner og vi har bestemt oss for å ikke være intime eller gå videre med noe som kan ødelegge forholdet vi har. Mulig at forholdet til han gjør at jeg "lukker" meg for andre, jeg vet ikke. Jeg er veldig knytta til han, men prøver å "løsrive" meg slik at jeg kan få fokuset over på andre. Det er ikke lett... Så får tida vise hvordan det går

[-Missi-]

Jeg har hatt en del kjærester alt fra et par uker- 6 år som er det lengste.

 

For meg merker jeg med en gang om det er "noe" der, ikke forelskelse eller betatt men merker fort om dette er noen jeg potensielt kan falle for, eller noen som nesten garantert havner i "vennesonen". Ikke dermed sagt det blir noe, selv om jeg merker at den andre føler det samme, lett å se på blikk, om personen søker kontakt med deg osv. Har aldri tatt feil når jeg har følt at det har vært "noe" der så stoler på det instinktet.

 

Jeg er en ganske åpen person generelt, elsker å bli kjent med nye folk, og prater med folk uansett hvor jeg er.

 

Tror nok derfor jeg kansje er lettere å bli kjent med? Tror det kan være en faktor i det hele. Blir ikke lett forelsket så det er flere jeg ikke har blitt sammen med enn de jeg har blitt sammen med. Er litt vanskelig å få "på kroken" kansje?  Syns menn generelt er ivrig på å gjøre ting til et forhold, jeg vil gjerne ha litt mere tid i "bli kjent fasen" selv om jeg er intresert.

 

men enig er kjipt hvis noen har følelser for deg og du ikke for dem, eller omvendt. Men sånn er det jo bare

[AnonymBruker]

Jeg blir heller ikke lett forelsket. Jeg kan godt bli betatt av personer, og veldig betatt, men da er det typisk seksuell tiltrekning og ikke nødvendigvis en følelse av at "han her hører jeg sammen med!". Ekte forelskelse er en fantastisk følelse, men så utrolig vond om den ikke er gjengjeldt... Jeg hadde en veldig god kamerat en gang som jeg hang med i tykt og tynt, og virkelig trodde var en av mine beste venner, helt til jeg ble klar over at han var interessert i mer enn bare vennskap. Jeg er helt sikker på at han kunne gitt meg et godt liv og at vi kunne hatt et godt forhold i det lange løp, men det hadde aldri vært et forhold basert på genuin, ekte kjærlighet fra min side. Han var en nær venn for meg, jeg var den store kjærligheten for han.. Veldig trist å miste et vennskap på den måten, men jeg har hvertfall lært mye om hvordan forelskelse kjennes ut for meg, og hvordan vennskap kjennes ut.

Anonymous poster hash: f19f6...925

[ludopluto]

Jeg har vært i noen korte og noen langvarige forhold. De lengste(og beste) forholdene er med de guttene som har vært mest intererssert, mens jeg har vært litt chill. Jeg er helt meg selv med menn jeg ikke er "forelska! i med en gang,så det kan være en av grunnene! 

[Gjest Gjest_Calavi]

Jeg mener at forelskelse først kommer når en har blitt kjent med personen - før dette er man betatt. Jeg har aldri falt pladask for noen av mine kjærester, og jeg har brukt tid på å falle for de. Men, interessen har vært der og med tiden har jeg utviklet følelser.

Nå har jeg kun vært i to forhold, og jeg vil ikke si at eksen min og min nåværende kjærester er så fryktelig like. Men, verdiene er de samme og noen fellestrekk har de jo. Jeg lærte mye av mitt første forhold, og man har litt mer oversikt på hva som funker - og ikke. Jeg var også yngre da jeg ble sammen med eksen min og hadde på mange måter ikke helt funnet ut av ting enda. Nå som jeg er blitt eldre er jeg mer sikker på hva jeg vil, hvem jeg vil tilbringe livet mitt med og hvordan vi skal leve sammen på best mulig måte.