Tegn på at forholdet snart ender?

[Gjest Wiwi]

Dere jenter og kvinner som har vært igjennom ett eller flere samlivsbrudd... Hvordan merket dere at enden var nær? Noen spesielle tegn man skal se etter?

Jeg har vært sammen med en mann i litt over 3 år, vi har det ikke så bra for tiden. (Den "dårlige perioden" har vart siden april og begynte med et tillitsbrudd fra hans side som lammet livsgleden og sexlysten min)

Vi har vært nær ved å kutte forholdet to ganger på denne tiden, men ender alltid opp med at vi ikke vil gi slipp på hverandre. Vi er så veldig glade i hverandre, samtidig som vi ikke alltid kommuniserer bra (underdrivelse) og sexen er dårlig (helt ærlig, vil tro han er enig).

Hva skal vi gjøre? Spenningen og tiltrekningen er nesten borte, likevel er det som en slags avhengighet i blodet å være sammen med ham. Et liv uten ham ville være et mindre slitsomt, men "tommere" liv, om dere skjønner.

Vi kan fortsatt le sammen, men det skjer sjelden. Når vi en sjelden gang får tid for oss selv (har barn) har vi av og til disse inderlig gode samtalene som for min del ender med en slags god sårhet i brystet, en påminnelse om den hjertesorgen jeg ville få om vi splittet lag.

Likevel føles det for det meste som om han bare er en veldig god venn.

Har prøvd tankeeksperimenter og målt andre menn opp mot ham, det faller alltid i hans favør. For selv om vi ikke alltid kommuniserer bra, så gjør han mer enn sin del når det gjelder å ta seg av barnet vårt og husarbeid, og han er veldig støttende, snill og optimistisk.

Samtidig er han brautende, bastant og påståelig. Likevel: Han innrømmer det lett om han har tatt feil. Av og til når han sier noe som jeg synes er helt idiotisk så spør jeg meg selv: "Hvorfor i h****** er jeg sammen med denne mannen når vi tenker så utrolig forskjellig?" Vi er ikke like når det gjelder interesser, og han har et annet syn enn meg på ganske mange viktige saker. Blant annet har han et, mildt sagt, bevisstløst forhold til TV og sitter foran den og glor så ofte han kan. Da tenker jeg ofte "åh, så avtennende det er med en fyr som er tv-slave"...

Og de seksuelle preferansene hans stemmer ikke med mine.

Likevel; han spør meg hver eneste dag om hvordan jeg har hatt det på jobb. Han tilbyr seg å lage middag på "mine" dager om jeg er sliten, og han lar meg gjøre mine ting når jeg vil; han tar ungen uten å mukke. Han har sagt flere ganger at han vil gjøre ALT for meg og ungen vår. Om jeg er sliten etter jobb, eller syk, spør han alltid!!! "Er det noe jeg kan gjøre for deg nå sånn at du kan føle deg bedre?" I de øyeblikkene elsker jeg virkelig fyren.

Noen som har lyst til å analysere?... Jeg er mildt sagt forvirret.

Han er virkelig drømmemannen min når det gjelder praktiske ting og hjelp og støtte, men som sagt er kommunikasjonen og sexen et sorgens kapittel. Familieterapeut er uaktuelt i følge ham.

[Gjest Anonymous]

familieterapi var aktuelt for han- hvorfor ikke? kommunikasjonen og sexen har kanskje sammenheng. om man ikke tør å åpne seg verbalt for hverandre, hvordan skal man tøre det sexuelt, da? vel, jeg vet ikke stort om forhold og menn, men han høres bra ut. men når er smertegrensa for deg nådd i et forhold?

det er vanskelig å si når ting er slutt, men man føler det innerst inne på en måte, men vil ikke innrømme det. det kan ofte ta årevis før man tar et oppgjør med seg selv. det er tøft å være den som slår opp. verst spør du meg!

jeg ønsker deg alt godt, du fortjener det beste!

[Gjest Liljedugg]

Vet ikke, men i flg. en undersøkelsen bruker vi kvinner for mange ord.

Bli mer kort, ikke mas. Lev ditt liv, og se det hele an. Gå på byen uten han, (ikke utro, men drikk så mye du lyster), kort sagt; bli din egen viktigste venn.

Tror forhold går i bølger. Sexen kan bli laber, for så å blusse opp igjen og bli laber igjen.

Egentlig tror jeg ikke på monogami, men heller ikke på seriemonogami, i og med at alle andre tror på monogamiet... (menn inkludert)

Jeg har ikke noen råd.

Du er ikke alene. Det hele er oppskrytt, det er bare det...

Et livslangt forhold er også slik, men da er man tålmodig. Hvor tålmodig man selv er, vet man bare selv (eller lærer seg).

Du kan i alle tilfelle ikke forandre han.

Kun ditt eget syn på hvordan det egentlig er/ bør være.

At sexen har vært lager noen månder, sier ikke noe om at den vil forbli det.

Se det litt an?

Vi kvinner er så lært opp til å se oss i speilet, og lure på om vi er bra nok. Står ikke mannens tissefant, får vi straks mistanker om å ikke være elsket... ikke være bra nok.

Men mannen er også bare et menneske.

La han være i fred, forresten er de fleste menn ikke så sexfiksert som man får inntrykk av. Og den først tidas hesblesende vidundelige verden, finner man ikke i hvilken som helst mann, så hva er vitsen med å gå videre til en annen, for så å oppdage at det samme gjentar seg, og at hverdagen kommer...

Du har svaret selv.

Sjenk han brennvin før sporten eller kristendommen tar han (tven...) (man blir kåt av å være fyllesjuk)

Ikke noe godt råd dette da, men...et råd...

[Bambi]

Det første jeg har reagert på i tidligere forhold, er mangelen på interesse. Hvordan JEG har det. Hvis jeg har forsøkt å ta opp ting som enten interesserer eller bekymrer meg, og dette ikke har klart å lette på så mye som et øyelokk - ja, da er det noe som er "rektig gæli"!

Det at han pusler rundt deg når du er sliten eller syk, at han viser omsorg ved å avlaste deg, det mener jeg er et godt signal på at han er glad i deg.

Jeg er utrolig glad i min samboer, men er jeg eller han inne i en tøff periode (det være seg jobb, krangel med familie e.l.), sier det seg selv at ingen av oss har lyst på sex. Man har rett og slett ikke overskudd.

Prøv litt til, du. Det høres ut som om grunnlaget er der for at dere skal ha det bra.

Lykke til!

[Gjest meg igjen]

Har ingen gode råd, men en liten historie som kanskje kan være noe å dra nytte av. Er gift, har vært det lenge. Vi har 2 barn, hus, hund, bil ++++dvs materielt godt. Vi jobber begge og har alltid gjort det. Vi har vært flinke til å dele på arbeid i hjemmet, har gått ut med venner, hatt det fint på ferie osv. Da vi giftet oss var tonen at dette ville vi uansett hva som måtte komme, vi skulle stå sammen. Vi hadde begge forhold før vi traff hverandre, som endte med nokså dårlig resultat. Det var vel derfor vi traff hverandre. Etterhvert i vårt forhold kom jo også hverdagen, unger i senga, sliten etter jobben osv. Sex og nærhet ble det mindre av - og til slutt opphørte det nesten. Vi tok litt rev i seilene innimellom, men det ble liksom ikkeno. Jeg orket ikke å ha det slik og etter å ha strevd skikkelig for ca 5 år siden, fant jeg ut at jeg ville ha en elskerinne. Det var ikke vanskelig å finne, men etter 3 møter med heftig sex klarte jeg ikke det lenger. Jeg var fortsatt for glad i kona og fant ut at vi måtte prøve mer. Hun har jo endel ting ved seg som er verd og satse mer på - sex er ikke det eneste i et forhold. Viktig, men hvor viktig sett i forhold til alle de andre tingene i et forhold? Vi fant ut at vi måtte prøve mer, det kostet mye, men har det etterhvert fått det bedre også på sengefronten. Det ble mange lange samtaler, dog uten å nevne elskerinnehistorien, det var jo tilbakelagt og så langt har vi klart oss. Det er ikke lett bestandig med unger sopm alltid er rundt og nå legger de seg senere enn mor og far ofte. Da må det både kreativitet og god inspirasjon til for å få det til. Tanken gikk mange ganger til det vi lovet hverandre - vi vil dette begge! Vi har vel begge hatt de tankene i hodet at vi vil prøve enn vi flytter fra hverandre. Det er iallefall ikke lett, det heller. Har endel venner som også har funnet ut det, kanskje litt seint.

[Shagya]

Mangelen på kroppskontakt (og da tenker jeg ikke på sex, men små kjærtegn i hverdagen, bare det å ta på hverandre)

Og generell manglende interesse/likegyldighet.

[Gjest Einstein]

Vil fortelle en vits som faktisk gir en litt å tenke på.

Det var 3 kvinner som stod utenfor en heis hvor det stod: I dette huset finnes drømmemannen. Bare ta heisen opp og gå ut der dere ser de mennene dere ønsker. Men husk: Heisen går bare èn vei!

Kvinnene gikk inn og trykket på 1. etg. Da de kom opp, så de noen menn som så helt okey ut, men de var ikke så høye. Kvinnene bestemte seg derfor at de ville ta heisen opp enda en etasje.

Da de kom til 2. etg. var mennene pene og høye, men de var ikke så velkledde. Kvinnene bestemte seg for å se hva som var i neste etasje.

I 3 etg. var mennene flotte, pene og velkledde, men de hadde ikke så høy utdannelse og gode jobber.

I 4. etg. var mennene utrolig flotte, velkledde og pene. Høye og velutdannete var de også og hadde gode jobber, god økonomi osv. Kvinnene mente at disse mennene måtte være de ultimate menn!

Kvinnene tenkte at : Jøss, det har jo bare blitt bedre og bedre, så da må det jo finnes noe som er endre bedre i etg. over. De tok heisen opp en etasje til.

Der var det ingen menn, men et skilt hvor det stod: Dette viser at kvinner er umulig å tilfredsstille!

Denne vitsen er helt sikkert ikke riktig sitert, men jeg kom til å tenke på den da jeg leste innlegget ditt, trådstarter.

Jeg fikk ihvertfall noe å tenke på da jeg leste denne vitsen første gangen.

[Gjest Melissa Gioberti utl.]

Kun ut fra hva du skriver tenkte jeg følgende:

- Dere er glad i hverandre, men på feil premisser?

- Tenker dere forpliktelse pga. felles barn og pliktfølelse i forhold til "man må jo forsøke å være en familie når man har barn dessuten har vi bare vært sammen i 3 år- det ville være en fiasko å gi opp nå da har vi tapt"?

- Ulike interesser, ulikt verdisyn og en vaklende/fraværende kommunikasjonsplattform høres ikke bra ut i mine ører.

- Folk forandrer seg sjelden på slike basis-egenskaper/personlighetstrekk...

- Jeg har liten tro på at terapi hjelper- bortsett fra kanskje å lære dere samtale-teknikker.

For meg høres det ut som om du desperat forsøker å henge deg fast i en knagg som bør demonteres. Jeg har tro på kort prosess og ny start.

[Gjest Anonymous]

Kun ut fra hva du skriver tenkte jeg følgende:  

- Dere er glad i hverandre, men på feil premisser?  

- Tenker dere forpliktelse pga. felles barn og pliktfølelse i forhold til  "man må jo forsøke å være en familie når man har barn dessuten har vi bare vært sammen i 3 år- det ville være en fiasko å gi opp nå da har vi tapt"?  

- Ulike interesser, ulikt verdisyn og en vaklende/fraværende kommunikasjonsplattform høres ikke bra ut i mine ører.  

- Folk forandrer seg sjelden på slike basis-egenskaper/personlighetstrekk...

- Jeg har liten tro på at terapi hjelper- bortsett fra kanskje å lære dere samtale-teknikker.

For meg høres det ut som om du desperat forsøker å henge deg fast i en knagg som bør demonteres. Jeg har tro på kort prosess og ny start.

Dette er jeg enig i. Jeg tror mange klamrer seg fast i redsel for å bli alene. Men jeg tror også at man ikke skal ta for lett på forholdet, det kommer nedturer i alle forhold. Jeg har ganske nylig blitt alene selv, ogvet hva du går gjenom. det er ingen lett beslutning å ta, men den må tas. Hvis dere har tenkt på å gå fra hverandre før er det kanskje det riktige. Du må høre på magefølelsen din, den forteller deg hva du skal gjøre. Er den ikke så tydelig nå vil den bli det om en liten stund. Slik var det i allefall for meg.

[Gjest ~ Thea ~]

Jeg synes du skal prøve å tenke deg om og bestemme deg for hva du har lyst til, hva ønsker du deg? Er dette en mann du kan ha et godt og stabilt liv sammen med? Dessuten har dere ett barn, noe som betyr at dette ikke er et forhold du kan ende når du selv vil. Dette forholdet har jo så mye å si får den lille ungen, dets familiesitausjon og framtid.

Jeg tror alle forholde kan få perioder med kommunikasjonssvikt og sextørke. Dette er vel ingen krise??? Og at dette kommer etter en tillitssvikt fra den ene er vel helt naturlig? Jeg tror dere vil ha mye igjen for å sette av tid til å arbeide med forholdet. Prat om kommunikasjonssvikten, det du føler i forhold til tillitssvikten (hvordan har dette påvirket deg og ditt syn på forholdet og partneren din), la ham prate om det samme, hvordan ser dere på sextørken? En høstkveld bør dere få dere barnevakt, slik at dere har kun hverandre og tenke på. Sett på musikk dere assosierer med hverandre og gode opplevelser, eller som bare er behagelig og litt sexy. Demp belysningen og tenn stearinslys rundt omkring. Da er stemingen på plass. Lag en lett, lukseriøs og deilig middag sammen, og fortær den i de romantiske omgivelsene. Drikk rødvin. Bruk tid på å prate om alt dere bærer inni dere av følelser og tanker. Hvis det bærer den veien kan dere jo gi etter for erotiske følelser og gi dere hen. Kanskje sprenge noen grenser med en pornofilm og gi dere helt hen, bare "drite i" gamle roller i sexlivet og gjøre som dere vil?

En slik kveld hadde jeg og samboeren min da vi var på tampen av forholdet, og det gav oss ny motivasjon og sjanse. Det var et vendepunkt. I ettertid må man ikke glemme med mimre tilbake og holde stemningen ved like. For tiden er ikke sexlivet helt vilt pga mye stress, men vi vet hvor bra det kan være og da er det jo ikke så farlig, eller hva? Det viktigste i et forhold er vel at man har det godt sammen i hverdagen og er villige til å jobbe med forholdet; at man ser verdien av forholdet og kan se for seg en god framtid sammen? Dessuten er det viktig å tørre å gi seg hen og slippe hemninger sammen, og gjøre akkuratt det man lyster og kan være seg selv 100% og akseptere hverandre. Da kjenner i alle fall jeg at jeg elsker!

[Gjest ~ Thea ~]

Ble litt vimsete skrevet på slutten, men jeg mente å få fram at jeg og kjæresen fortsatt er sammen og har det bare bra .

Lykke til!