Jeg ble slått. Ble du?

[AnonymBruker]

Hei

 

Startet da jeg var rundt 12-13 år, husker ikke helt. Anyway. Jeg husker at jeg elsket å være et par timer ute med venner og sosialisere . Gjorde jeg noe småfeil eller gjorde det dårlig på skolen. Dro han med meg inn på rommet og skrek og kjeftet til meg. Han slo meg på hodet gjentatt flere ganger til jeg gråt og falt på gulvet. Dette skjedde flere ganger i uken. Han brukte blant annet belte, hånden, kjøkkenredskap og sko.... Jeg var alltid redd for å gjøre feil og bli slått. 

 

I dag husker jeg og kan føle smerten. Når jeg tenker på det, gråter jeg. Jeg og min pappa har fortsatt kontakt, som om ingenting har skjedd. Han gir meg penger av og til, men selvom jeg får penger føler jeg at det er noe galt. Jeg vil kutte kontakt med han og aldri se han igjen, men samtidig synes jeg synd på han, fordi han har dårlig inntekt og sier at han er glad i meg, selvom han slo meg gjentatte ganger da jeg var barn...

 

 

 

 

Jeg lurer på en ting.. Finnes det en gruppe hvor folk har blitt utsatt noe lignende?

 

 

Anonymous poster hash: 7589d...d30

[AnonymBruker]

Jeg fikk juling i massevis. Første minnet er at jeg fikk meg en kilevink i grindsenga fordi jeg hadde bæsjet meg ut i søvne. Sannsynligvis dårlig mage som var årsaken.

Så en oppvekst med filleristing, knytteneve i skulderbladet, kleshenger på rumpa, lugging og en enorm psykisk terror. Trusler om at jeg kom til å ende på barnehjem hvor jeg måtte strikke mine egne bind og vaske dem i en bøtte kaldt vann på kjøkkenet

Har minimal kontakt med det vesenet nå, hun får ikke være alene med mine unger. Og på dødsannonsen hennes kommer det ikke til å stå noe som kan få folk til å tro at hun var en KJÆR mor.

Anonymous poster hash: 5f0ed...4d4

[AnonymBruker]

 

Jeg fikk juling i massevis. Første minnet er at jeg fikk meg en kilevink i grindsenga fordi jeg hadde bæsjet meg ut i søvne. Sannsynligvis dårlig mage som var årsaken.

Så en oppvekst med filleristing, knytteneve i skulderbladet, kleshenger på rumpa, lugging og en enorm psykisk terror. Trusler om at jeg kom til å ende på barnehjem hvor jeg måtte strikke mine egne bind og vaske dem i en bøtte kaldt vann på kjøkkenet

Har minimal kontakt med det vesenet nå, hun får ikke være alene med mine unger. Og på dødsannonsen hennes kommer det ikke til å stå noe som kan få folk til å tro at hun var en KJÆR mor.

Anonymous poster hash: 5f0ed...4d4

 

Det var veldig leit å høre, men livet er ikke en paradise dessverre... En stoor klem til deg og håper du har det bra nå  . 

 

-TS

Anonymous poster hash: 7589d...d30

[AnonymBruker]

 

Det var veldig leit å høre, men livet er ikke en paradise dessverre... En stoor klem til deg og håper du har det bra nå  . 

 

-TS

Anonymous poster hash: 7589d...d30

 

Jeg har det fantastisk flott nå. Har gjort opp status i forhold til henne. Har mitt eget liv og bryr meg lite om henne. Oppdateringene kommer gjennom min halvsøster som ser henne daglig (og som har et godt forhold til sin mor)

Poenget mitt er: Man kan ikke dvele ved slike ting, da kommer man seg ikke viderer i livet. Velg hvor du vil, skal du gå den triste mørke veien, eller skal du vandre lykkelig inn i fremtiden?

Anonymous poster hash: 5f0ed...4d4

[Gjest lipgloss]

jeg har selv blitt missbrukt som ung av en person som stod meg nær,fikk store problemer med dette i senere tid og mange mange timer til behandling hos psykolog,har det fint i dag men det var tøft mens det stod på.Masse lykke til med situasjon,du finner sikkert en god løsning

[AnonymBruker]

Stefaren min satte seg ned meg meg etter jeg hadde gjort en bagatell av en feil og spurte hvor mange slag han syns jeg fortjente.  Da jeg hadde sagt et tall måtte jeg legge meg over knærne hans med rumpa i været. Så slo han meg det antallet jeg hadde sagt.  Han slo så hardt at jeg hadde problemer med å sitte i et par dager. Holdt på fra jeg var  ca 4-11 år.   Moren min visste om det og lot som ingenting.  Hun er død nå og jeg hater henne for det. 

Anonymous poster hash: 741c9...706

[The Kitten]

Aldri av mine foreldre, men jeg gikk på barne og ungdomsskole i Texas. Der ble vi slått i bakhodet eller over fingrene med linjal hvis vi gjorde noe gale. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt slått, men mannen min ble. Der satt langt inne å fortelle om det, jeg fikk faktisk ikke vite noe før etter vi hadde vært gift noen år. Respekten.. Kremt, redselen for faren satt så hardt i at han turte ikke annet enn å holde kontakten og late som om alt var greit. Innerst inne hater han foreldrene sine og vil ikke dra i begravelsen en gang.

Jeg føler mannen min ble veldig letta da han endelig fortalte det.. Jeg hadde på en måte merka den merkelige stemninga, men ikke turt å spurt så mye.

I dag har vi ingen kontakt med dem. Mannen har enda ikke fått sagt det han har på hjertet til faren sin, men han har tatt det opp med moren som i alle år bare har sett på. Hun benekter og dekker over enda!! Men mannen har letta på sløret og vi har vel slått fast at noen er bare ikke mulig å nå inn til. De er ikke som oss normale folk..

Mannen har slitt en del med dette. Enkelte tema kan vi ikke snakke om for da får han nesten angstanfall. Han er redd for at faren skal dukke opp på døra og skade barna våre. Jeg er ikke redd i det hele tatt, men redselen sitter i kroppen hans at det er en innstiktiv reaksjon. Mannen han også slitt med sinneproblemer og tempramentet. Han har aldri slått og jeg har aldri vært redd for at det kan skje, men sinnet var tidligere et stort problem i forholdet. Mye ble løst opp den dagen sannheten kom frem.

Jeg mener mennesker som mishandler barn er samfunnets avskum.

Helt jævlig p lese om deres historier! Ingen barn bør ha det slik!

Anonymous poster hash: 3ee68...51f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt slått, men mannen min ble. Der satt langt inne å fortelle om det, jeg fikk faktisk ikke vite noe før etter vi hadde vært gift noen år. Respekten.. Kremt, redselen for faren satt så hardt i at han turte ikke annet enn å holde kontakten og late som om alt var greit. Innerst inne hater han foreldrene sine og vil ikke dra i begravelsen en gang.

Jeg føler mannen min ble veldig letta da han endelig fortalte det.. Jeg hadde på en måte merka den merkelige stemninga, men ikke turt å spurt så mye.

I dag har vi ingen kontakt med dem. Mannen har enda ikke fått sagt det han har på hjertet til faren sin, men han har tatt det opp med moren som i alle år bare har sett på. Hun benekter og dekker over enda!! Men mannen har letta på sløret og vi har vel slått fast at noen er bare ikke mulig å nå inn til. De er ikke som oss normale folk..

Mannen har slitt en del med dette. Enkelte tema kan vi ikke snakke om for da får han nesten angstanfall. Han er redd for at faren skal dukke opp på døra og skade barna våre. Jeg er ikke redd i det hele tatt, men redselen sitter i kroppen hans at det er en innstiktiv reaksjon. Mannen han også slitt med sinneproblemer og tempramentet. Han har aldri slått og jeg har aldri vært redd for at det kan skje, men sinnet var tidligere et stort problem i forholdet. Mye ble løst opp den dagen sannheten kom frem.

Jeg mener mennesker som mishandler barn er samfunnets avskum.

Helt jævlig p lese om deres historier! Ingen barn bør ha det slik!

Anonymous poster hash: 3ee68...51f

 

Jeg tenker at han hadde hatt godt av psykolog. Både i forhold til det med faren, og i forhold til det med hans eget sinne. Det er bare å søke på nett etter private psykologer i nærheten av dere.

Anonymous poster hash: eae57...769

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han hadde hatt godt av psykolog. Både i forhold til det med faren, og i forhold til det med hans eget sinne. Det er bare å søke på nett etter private psykologer i nærheten av dere.

Anonymous poster hash: eae57...769

Sinne er ikke lenger et stort problem, han har gått på mestringskurs og snakket med profesjonelle. Han har lært seg metoder for å takle slike ting anderledes, men han vil jo alltid bære med seg bagasjen.

Forøvrig vil jeg absolutt anbefale andre å snakke med noen om dette. Det hjalp mannen min veldig mye.

Anonymous poster hash: 3ee68...51f