Å hjelpe datter som er sosialt forsiktig

[AnonymBruker]

Har ei datter på 5 år som er sosialt ganske forsiktig, og jeg er litt i tvil om hvordan (og om) jeg skal gjøre noe. Hjemme er hun livlig, morsom, omsorgsfull og skravlete, men trives med rolige aktiviteter som tegning etc. Når jg har observert henne i lek sammen med andre som hun kjenner godt, leker hun kjempefint og elsker tommelen med små figurer etc. Da kan de holde på en evighet. Problemet er sammen med barn hun ikke kjenner så godt eller når det er mange sammen. Da trekker hun seg gjerne ut og er alene. Bhg har sett det samme. Vi bor i et område med noen andre jenter på hennes alder og hun leker fint med noen av dem hvis de bare er to, men dersom hun f.x skal besøke den ene og det er flere der, blir det vanskelig. Hun har vært ganske tidlig ute med snakking, skriving og lesing og vi har ofte sett at hun søker til barn som er et år eldre enn henne, kanskje fordi hun føler at andre på hennes alder kan bli litt "herjete" og det blir litt voldsomt for henne, tror jeg. Hun tar ganske lett til tårene og bekymrer seg lett, men er som sagt verdens morsomste, søteste jente her hjemme. Vi prøver å motivere henne til å oppsøke andre, også om de er flere sammen, men nå har hun begynt å si at de andre uansett ikke vil være sammen med henne. Det jeg imidlertid ser, er at de andre kanskje er i ei gruppe på 3-4 jenter som er i full gang med lek, og da er vår jente litt avhengig av at de stopper opp og inviterer henne inn i leken, for hun slenger seg ikke med av seg selv. Men jeg vet jo at man ikke kan forvente at andre barn ser dette! Nå er jeg litt i tvil om hvor mye jeg skal gripe inn i dette. Hun virker jo fornøyd, og det er på en måte det viktigste. På den andre side tenker jeg at hun vil ha godt av å lære seg å omgås andre i større grupper også, men jeg er ikke sikker på hvor riktig og effektivt det vil være å pushe henne. Bhg sier hun leker fint med andre store deler av dagen, men at hun også trives alene og at de ikke er bekymret. Når jeg henter henne, er hun av og til i lek med andre, av og til alene. Kan jo legge til at begge vi foreldrene trives best i små forsamlinger med folk vi er trygge på, men vi er normalt sosiale begge to.

Anonymous poster hash: af934...7ef

[AnonymBruker]

Datteren din høres ut som meg. Det jeg ihvertfall vil råde deg til er å ikke gjøre dette til et Problem for datteren din. Ikke få henne til å føle at det er noe Galt med henne siden hun ikke er såkalt "normalt sosial". Jeg var litt sjenert som barn, men utviklet alvorlig sosial angst etter å nærmest ha fått prentet inn at jeg ikke var god nok som jeg var, at jeg måtte endre meg, at det var noe galt med måten jeg oppførte meg på med andre, at alle andre barn var så mye flinkere til å være sosiale enn meg, osv osv. Alt gjort i beste mening, og alt på en "snill" måte, men alt jeg oppfattet var at de voksne brukte mye energi på å få meg til å endre oppførsel, altså var det noe galt med meg, og jeg var uakseptabel som jeg var. 

 

Om barnehagen ikke synes det er et problem ville jeg sett det an. Kanskje bedt dem hjelpe datteren din i barnehagen ved å øve, med alle barna, ikke bare henne, på det å spørre om å få være med i leken når det er grupper som leker sammen. 

Anonymous poster hash: 1abeb...19f

[AnonymBruker]

Jeg var sånn som barn. Gi henne masse trygghet og vær gjerne sosial med andre barn i trygge rammer på fritida. Jeg husker ikke barndom og tenårene som fantastisk, men heller ikke som forferdelige. Og i starten av 20-årene hadde jeg vokst det av meg

Anonymous poster hash: ddf09...600

[AnonymBruker]

Jeg var sosialt forsinktig og engstelig da jeg var liten. Snakket lite med folk jeg ikke kjente, snakket ikke med voksne, snakket ikke på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg måtte snakke mer og at jeg var for stille. Dette fikk meg til å føle meg mindreverdig, unormal, at jeg ikke var bra nok osv. Jeg snakket heller ALDRI mer av disse kommentarene og de var heller ødeleggende enn hjelpende. Disse tankene har forfulgt meg oppgjennom årene og jeg har aldri følt meg bra nok, noe som førte til depresjon og sterkere sosial angst. Det jeg anbefaler deg å gjøre er å aldri fortelle datteren din hvordan hun bør/skal være, få henne til å føle seg verdig og god nok som hun er, gi henne positive asosiasjoner til sosial sammensetninger, vis henne at hun kan være stolt av seg selv akkurat som hun er. Det er det jeg hadde trengt, at folk fortalte meg hvordan jeg burde være gjorde alt mye værre. 

Anonymous poster hash: 4efcd...125

[AnonymBruker]

Jeg var også på samme måte som barn. Det er jeg for så vidt fortsatt.

 

Nå kan ikke jeg noe om barneoppdragelse, men jeg kan fortelle hva som absolutt ikke funket (for meg vel og merke). Moren min mente det bare godt, men ente opp med å gjøre meg en stor bjørnetjeneste. I stedet for å oppfordre meg til og gjøre ting jeg syntes var skummelt (som å leke sammen med 3-4 barn), så tok hun meg ut av situasjonen. I stedet for å motivere meg til å bli tøffere, mer selvstendig og klare ting sjøl, steppet hun inn og gjorde ting for meg når jeg ble engstelig. Jeg ble aldri utfordret i sosiale settinger. Ser ut som du bør finne en mellomting mellom dette og første AB over.

 

Flott at hun går i barnehagen! Kanskje får hun den sosiale treningen hun trenger der. Det er viktig som AB over nevner, å ikke lære henne at det er noe feil med henne, at hun ikke er god nok, selv om hun ikke er like sosial som andre. Det er greit å være introvert, det er greit å være alene av og til. Men jeg tror også det er lurt å trene litt på det sosiale. Spesielt hvis du ser at hun gjerne vil leke med de andre, men ikke tør.

 

Er det mulig å be 3-4 barn hjem til henne? Er det tryggere for henne der enn hos noen andre? Vil det funke med et gulrotsystem? ”Hvis du spør om du får leke med de jentene, får du sukkerspinn til middag” (velg gjerne en annen belønning). Nei, jeg vet sannelig ikke. Motivere, oppfordre og rose, uten å pushe for hardt. 

Anonymous poster hash: 16776...779

Anonymous poster hash: 16776...779

Anonymous poster hash: 16776...779

[AnonymBruker]

Datteren din høres ut som meg. Det jeg ihvertfall vil råde deg til er å ikke gjøre dette til et Problem for datteren din. Ikke få henne til å føle at det er noe Galt med henne siden hun ikke er såkalt "normalt sosial". Jeg var litt sjenert som barn, men utviklet alvorlig sosial angst etter å nærmest ha fått prentet inn at jeg ikke var god nok som jeg var, at jeg måtte endre meg, at det var noe galt med måten jeg oppførte meg på med andre, at alle andre barn var så mye flinkere til å være sosiale enn meg, osv osv. Alt gjort i beste mening, og alt på en "snill" måte, men alt jeg oppfattet var at de voksne brukte mye energi på å få meg til å endre oppførsel, altså var det noe galt med meg, og jeg var uakseptabel som jeg var.

Om barnehagen ikke synes det er et problem ville jeg sett det an. Kanskje bedt dem hjelpe datteren din i barnehagen ved å øve, med alle barna, ikke bare henne, på det å spørre om å få være med i leken når det er grupper som leker sammen.

Anonymous poster hash: 1abeb...19f

Samme her.

Men ble sammenlignet med søsken og andre barn.

I tillegg gjorde de ofte ting for meg som jeg var redd for,så jeg fikk ikke utfordret meg.

Jeg har i dag sosial angst,for frykten ble jo opprettholdt av at de gjorde ting for meg og at de sammenlignet og fikk meg til å føle meg unormal.

Anonymous poster hash: 25a24...849

[Millimani]

Har ei datter på 5 år som er sosialt ganske forsiktig, og jeg er litt i tvil om hvordan (og om) jeg skal gjøre noe. Hjemme er hun livlig, morsom, omsorgsfull og skravlete, men trives med rolige aktiviteter som tegning etc. Når jg har observert henne i lek sammen med andre som hun kjenner godt, leker hun kjempefint og elsker tommelen med små figurer etc. Da kan de holde på en evighet. Problemet er sammen med barn hun ikke kjenner så godt eller når det er mange sammen. Da trekker hun seg gjerne ut og er alene. Bhg har sett det samme. Vi bor i et område med noen andre jenter på hennes alder og hun leker fint med noen av dem hvis de bare er to, men dersom hun f.x skal besøke den ene og det er flere der, blir det vanskelig. Hun har vært ganske tidlig ute med snakking, skriving og lesing og vi har ofte sett at hun søker til barn som er et år eldre enn henne, kanskje fordi hun føler at andre på hennes alder kan bli litt "herjete" og det blir litt voldsomt for henne, tror jeg. Hun tar ganske lett til tårene og bekymrer seg lett, men er som sagt verdens morsomste, søteste jente her hjemme. Vi prøver å motivere henne til å oppsøke andre, også om de er flere sammen, men nå har hun begynt å si at de andre uansett ikke vil være sammen med henne. Det jeg imidlertid ser, er at de andre kanskje er i ei gruppe på 3-4 jenter som er i full gang med lek, og da er vår jente litt avhengig av at de stopper opp og inviterer henne inn i leken, for hun slenger seg ikke med av seg selv. Men jeg vet jo at man ikke kan forvente at andre barn ser dette! Nå er jeg litt i tvil om hvor mye jeg skal gripe inn i dette. Hun virker jo fornøyd, og det er på en måte det viktigste. På den andre side tenker jeg at hun vil ha godt av å lære seg å omgås andre i større grupper også, men jeg er ikke sikker på hvor riktig og effektivt det vil være å pushe henne. Bhg sier hun leker fint med andre store deler av dagen, men at hun også trives alene og at de ikke er bekymret. Når jeg henter henne, er hun av og til i lek med andre, av og til alene. Kan jo legge til at begge vi foreldrene trives best i små forsamlinger med folk vi er trygge på, men vi er normalt sosiale begge to.

Anonymous poster hash: af934...7ef

 

Jeg var også et sånt barn! Vent til hun blir noen år eldre, og se hvordan det går. Jeg foretrakk selv å være sammen med bare en om gangen, først når jeg var 9-10 år kunne jeg akseptere fullt og helt at det var flere enn bare en med på leken sammen med meg. Joda, jeg overlevde om det var flere med før den tid, men det gjorde det vanskeligere når jeg måtte forholde meg til flere. Jeg har alltid følt meg litt på utsida, hele tida forsøkt å passe inn, men følt at jeg aldri helt har fått det til. Først da jeg var nesten voksen ble jeg diagnostisert med Asperger syndrom, etter veldig mye fram og tilbake. Men selv om jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av din jente, behøver ikke det bety at jenta di er "disponibel" for en diagnose. Barnehagen er ikke bekymra sier de, - og de har gjerne sett sånne ting før. Vent til hun har nådd skole-alder, og se hvordan hun utvikler seg. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Forsøker jo å ikke presse henne, men jeg vil også så gjerne hjelpe henne fordi jeg ser at hun stortrives når hun først kommer igang med lek, og at hun også er flink sosialt, men forsiktig. Hun liker å få besøk, ja, men trives kanskje litt for godt hjemme slik at hun helst vil at andre skal komme til oss. Hvis hun skal bort, vil hun gjerne at vi skal være med. Men hun kan også gå i bursdager alene hvis hun kjenner seg trygg nok, og kan synes det er helt topp. Ikke så lett å forstå! Det blir vel litt som en av dere sier, å finne en mellomting: Gi henne forståelsen av å være god nok, men samtidig hjelpe henne litt. Forsøkte å motivere henne litt en dag (en slags belønning) og det hjalp veldig, for hun var storfornøyd og lekte hele dagen. I tillegg har vi vært litt tettere på ved å dele på å være med henne ut, og da har hun lekt med andre hver ettermiddag og selv tatt initiativ til å gå på besøk. Vi får se litt hvordan det går framover!

Anonymous poster hash: af934...7ef

[AnonymBruker]

Sånn er min datter også! Hun er nå ti år, er fortsatt litt forsiktig og bekymrer seg litt ekstra, men hun har fått gode venner og selvtilliten har kommet etterhvert. Vi gjorde ingenting for å pushe på, men la til rette for lek med få om gangen. (Inviterte ofte på besøk til oss, og tok bare en av gangen)

Anonymous poster hash: 2ecc7...141

[Lovebird]

Jeg har også ei jente som er slik som du beskriver. Kom over informasjon om særlig sensitive barn (høysensitive) som kan være greit å lese Denne fra Klikk.no http://www.klikk.no/foreldre/barn/article906302.eceeller en fra Aftenposten blant annet.

[Millimani]

Det kan være høysensitivitet, og høysensitivitet er veldig vanlig. Veldig god artikkel Lovebird refererer til, og her er en annen:

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Barna-som-ikke-bare-kan-ta-seg-sammen-7618464.html

 

Jeg var et sånt barn, men om det passer på ditt barn kan du lett finne ut av ved den testen som er på den siden.

[bobler]

Du trenger vel ikke å gjøre noe? Hun høres normal ut.

[AnonymBruker]

Jeg forbinder henne absolutt ikke med å være høysensitiv. Hun elsker at ting skjer, får liksom ikke nok opplevelser, elsker overraskelser og er slettes ikke opptatt av rutiner (uten at jeg vet om dette er typisk for høysensitive barn, er bare det jeg forbinder med begrepet). Problemet er egentlig begrenset til at hun gjerne helst vil oppholde seg sammen med oss, og blir usikker når hun skal inn i leken med mangel barn.

Anonymous poster hash: af934...7ef