Hvordan ta det opp på en god måte?

[AnonymBruker]

takk til dere som leser og svarer. beklager at det blir litt langt og usammenhengende!

Jeg er 100% sykmeldt på grunn av angst. Etter at jeg ble sykmeldt, før sommeren, begynte barna til mannen min (10 og 12 år) å komme rett hjem etter skolen i stedet for å gå på SFO, fordi "ida er jo hjemme". Når de kommer hjem, henger de oppå meg hele tiden og vil at jeg skal underholde dem. Når jeg foreslår ting de kan finne på, nekter de hvis ikke jeg blir med. Jeg blir fryktelig sliten og stresset av det. Jeg går på nåler når det nærmer seg slutt på skoledagen, for jeg vet at de kommer hvert øyeblikk. Jeg skjønner at jeg bør ta det som et kompliment at de liker meg, men jeg blir så utslitt. Jeg har allerede nervene utenpå huden og det blir bare verre av at jeg ikke får fred. Kan ikke gå i et annet rom, da følger de etter meg.

Foreldrene har 50/50 deling, men barna kommer hit hver dag "fordi ida er jo hjemme!". Så går de til mamma i mammaukene, men først etter at hun har ringt og etterlyst dem når hun er hjemme fra jobb. Det hender hun benytter seg av muligheten og jobber lenger også, "fordi barna er jo med ida!". Så da blir det kanskje fire timer (fra to til seks) hvor de er oppå meg.

Jeg har prøvd å ta opp med mannen min at jeg blir sliten, at jeg ikke er i form og at jeg tross alt er hjemme fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat eller hjemmeværende. Men han tar det veldig personlig og går rett i forsvar. De ukene barna er hos oss, skjønner jo selv jeg at de må få komme hjem når de vil, og jeg kan bli flinkere til å sette grenser for meg selv. Men hvordan kan jeg be om at de ikke er her i mammaukene? Kan jeg i det hele tatt be om det?

Uff, jeg føler meg som verdens verste menneske, som den onde stemoren. Men jeg føler ikke at jeg har sjangs til å bli bedre når jeg er så stressa og sliten hele tiden. Og så føler jeg meg litt brukt som barnevakt/underholdning for barna også. Og det er ikke noe gøy, det heller.

Så, det jeg lurer på.. er vel hvordan kan jeg ta opp dette så vi får en dialog? Hvordan kan jeg formulere meg slik at mannen min skjønner at jeg ikke mener å være slem eller at jeg ikke vil ha barna hans her, men at det er for mye for meg å ha dem oppå meg (alene) i timevis hver dag?

Anonymous poster hash: 3a62a...ad1

[AnonymBruker]

Ungene er vel så gamle at de uansett ikke har rett på SFO-plass. SFO er t.o.m fjerdetrinn.. 

 

Det er vel ikke så mye mere du kan gjøre enn å ta det opp med barnas far? Så får han formidle videre til barnas mor at de ikke skal gå hjem til deg etter skolen i mor sine uker. Derimot så må du nok bare holde ut at de kommer hjem etter skolen i pappaukene siden de ikke har SFO-plass. 

Anonymous poster hash: 64173...c14

[Euphemia]

Ok, der forsvant anonymiteten.pytt.

Takk for svar! Men jo, her vi bor er det tilbud etter skolen hele barneskolen. Strengt tatt ikke SFO, men likeverdig tilbud. Begge har full plass.

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å nå frem med budskapet mitt når jeg tar det opp. Far blir defensiv og føler jeg kritiserer ungene, men det er jo ikke det det dreier seg om! Så jeg trenger råd om hvordan jeg kan ta det opp på en god måte, så meningen min kommer frem...

Endret 17. august 2015 av Euphemia