Tråden for tenåringsforeldre.

[AnonymBruker]

Småbarnsforeldre klager over lite nattesøvn, sykdom, bråk, søl og rot. Det gjorde jeg også, men når jeg nå sitter her med to barn på 13 og 16 år er problemene så uendelig mye større og mer uangripelig.

Hva gjør dere? Kan vi dele erfaringer her?

Det hender jeg priser meg lykkelig for at vi aldri fikk barn nr. Tre som vi vurderte en stund. Da hadde det blitt enda mer bekymringer.

Anonymous poster hash: 9581a...7af

[karamariell]

Jeg er bare en tenåring selv, men er glad for at jeg ikke har oppført meg slik at mamma eller pappa har måttet diskutert meg på kvinneguiden

 

Lykke til, blir nok bedre

[AnonymBruker]

"Hver alder, sin sjarm, og sine problemer".

 

Ja, jeg ser hva du mener, problemene endrer seg med alderen, og det føles lettere å håndtere redselen for første skoledag, enn problemene en hormonell tenåring opplever..

 

Men det som er, er at bekymringen slutter ikke når tenårene er over.

En eldre kvinne sa i et intervju en gang: "nå er alle barna mine på gamlehjem, så nå kan jeg slutte å engste meg for dem".

 

Nå vet jeg ikke om det er en konkret hendelse som fikk deg til å skrive dette innlegget, eller om det bare føltes litt uoverkommelig akkurat nå, men bekymringer er noe vi må lære oss å leve med, og ikke la dem ta overhånd.

Anonymous poster hash: a7994...e31

[AnonymBruker]

Denne tråden følger jeg mer enn gjerne.

Jeg har en sønn på 14. Og vi sliter veldig til tider.

Han gjør alt motsatt av hva jeg sier, og har store problemer med å respektere reglene vi setter i dette huset. Vi har begge temperament, og dessverre ender det ofte i høylytt krangling.

Jeg har begynt å fjerne meg når han trekker seg opp, og prøver heller å ta det når det er roligere. Men det er ikke alltid det hjelper heller. Vi har havnet i en ond sirkel, som er veldig vanskelig å komme seg ut av.

 

Jeg er bekymret for psyken hans. Syns han er veldig sint når han først blir det, og virker innimellom lei seg/deprimert. Han har en far som sliter med psykiske problemer som angst og alvorlige depresjoner, og det kan vel arves. 

Vurderer derfor å gå i samtaler med han.

Men vet ikke om jeg skal gå privat eller via familievernskontoret.

 

Er det noen som har erfaringer med sistnevnte?

Anonymous poster hash: 92b7c...330

[AnonymBruker]

Denne tråden følger jeg mer enn gjerne.Jeg har en sønn på 14. Og vi sliter veldig til tider.Han gjør alt motsatt av hva jeg sier, og har store problemer med å respektere reglene vi setter i dette huset. Vi har begge temperament, og dessverre ender det ofte i høylytt krangling.Jeg har begynt å fjerne meg når han trekker seg opp, og prøver heller å ta det når det er roligere. Men det er ikke alltid det hjelper heller. Vi har havnet i en ond sirkel, som er veldig vanskelig å komme seg ut av. Jeg er bekymret for psyken hans. Syns han er veldig sint når han først blir det, og virker innimellom lei seg/deprimert. Han har en far som sliter med psykiske problemer som angst og alvorlige depresjoner, og det kan vel arves. Vurderer derfor å gå i samtaler med han.Men vet ikke om jeg skal gå privat eller via familievernskontoret. Er det noen som har erfaringer med sistnevnte? Anonymous poster hash: 92b7c...330

Kan snakke av personlig erfaring. Ingen pratet med meg i tenårene selv om jeg absolutt hadde trengt det. Og jeg ville ikke blitt med frivillig til psykolog, men jeg hadde nok satt pris på det i etterkant. En tenåring vet ikke alltid sitt eget beste selv om vedkommende så gjerne tror det selv.

Anonymous poster hash: 9581a...7af

[AnonymBruker]

"Hver alder, sin sjarm, og sine problemer". Ja, jeg ser hva du mener, problemene endrer seg med alderen, og det føles lettere å håndtere redselen for første skoledag, enn problemene en hormonell tenåring opplever.. Men det som er, er at bekymringen slutter ikke når tenårene er over.En eldre kvinne sa i et intervju en gang: "nå er alle barna mine på gamlehjem, så nå kan jeg slutte å engste meg for dem". Nå vet jeg ikke om det er en konkret hendelse som fikk deg til å skrive dette innlegget, eller om det bare føltes litt uoverkommelig akkurat nå, men bekymringer er noe vi må lære oss å leve med, og ikke la dem ta overhånd. Anonymous poster hash: a7994...e31

Ingen konkret hendelse, bare generelt frustrert. Vet jo at bekymringene aldri blir borte, men det hjelper å dele erfaringer.

Anonymous poster hash: 9581a...7af