Mor-datter relasjon i voksen alder

[AnonymBruker]

Mamma er (nesten) alt. Jeg elsker mamma! Hun og mannen min utgjør til sammen grunnmuren som får verdenen min til å fungere

Anonymous poster hash: 040fa...9db

[Lucid]

Jeg og mamma har alltid vært gode venner. Vi krangla voldsomt når jeg var i tenårene, men hun har alltid vært klippen min. Etter at jeg flytta hjemmefra for noen år sien har vi fått et helt utrolig fantastisk forhold. Vi tilbringer mer tid sammen nå enn når jeg bodde hjemme. 

Uten mamma er jeg en hjelpesløs liten baby egentlig. Det føles iallefall sånn. Hvis jeg lurer på noe ringer jeg mamma, hvis noe er galt ringer jeg mamma, hvis det skjer noe spennende ringer jeg mamma, hvis jeg er frustrert over noe snakker jeg med mamma, hvis jeg skal på date snakker jeg med mamma, hvis jeg kjeder meg en dag kan jeg fint finne på å ringe mamma. Hvis jeg er syk ringer jeg mamma. Helt ærlig; hvis jeg er på byen og ikke kommer meg hjem og ikke har råd til taxi (altså, hvis det er veldig krise) ringer jeg mamma. Jeg trener tilogmed sammen med mamma. Vi hverken snakker sammen eller tilbringer tid sammen hver dag, men det er veldig godt å vite at hun er der. Når hun flytta sist nå så valgte hun leilighet sånn at hun ikke er mer enn 10 - 15 min med bil unna. (Men det har nok en del å gjøre med at jeg er kronisk syk, så det er en trygghet både for meg og henne at hun er i nærheten)

Og spesielt etter at hun fikk seg samboer, da har hun også behov for å komme seg ut uten han innimellom, så da drar vi gjerne på shopping eller drar ut og spiser eller noe, og har rett og slett bare en koselig jentedag bare vi to. 

Jeg er en skikkelig mammadalt. Men det har nok mye å gjøre med at mamma har vært både mor og far for meg gjennom størsteparten av oppveksten min.

[AnonymBruker]

Min mor er også en sånn mor som trenger å hevde seg på bekostning av meg. Nå er jeg gravid, og hun forteller gjentatte ganger til alle som vil høre at jeg har lagt på meg 11 kg hittil, mems hun bare la på seg 6 totalt.

Til samboer sa hun at hun var i så fin form under graviditeten, at hun ikke fant ut at hun var gravid før i 8. måned! Blank løgn, selvsagt.

Siden hun alltid har vært slik, har vi ikke et godt forhold. Vi sms'er noen ganger i mnd, sees kanskje 6 ganger i året (inkl jul og bursdager) selv om vi bor på samme sted.

Anonymous poster hash: 9a133...c08

[AnonymBruker]

Jeg er en skikkelig mammadalt. Men det har nok mye å gjøre med at mamma har vært både mor og far for meg gjennom størsteparten av oppveksten min.

Du sier det som om det var noe negativt.

Jeg synes det høres ut som dere har et riktig fint forhold til hverandre.

I dag fremstilles det som at det er sterkt å stå alene. Jeg synes det er sterkere å stå sammen. Så det er styrke i forholdet du har til moren din.

Anonymous poster hash: 576a6...f4e

[Gjest hockeyfrue]

Det er ingen i hele verden som kan få meg så sint som mamma. Vi er like sta og temperamentsfulle begge to og vi krangler mye, men vi er uendelig glade i hverandre. Jeg kan snakke med mamma om det meste og jeg vet at hun alltid kommer til å være der for meg uansett.

Vi drar på storbyweekend to ganger i året, og på disse turene har vi det veldig gøy sammen. Vi ler til tårene triller og har mange gode samtaler over et glass vin. Samtidig er det veldig godt å komme hjem igjen etter fire dager på samme hotellrom, det har en tendens til å bli litt gnisninger på slutten ;-)

[AnonymBruker]

Innbiller meg at hun ikke liker å se at mange av hennes dårlige egenskaper er videreført i meg.

Anonymous poster hash: 6f452...214