Mor-datter relasjon i voksen alder

[AnonymBruker]

Hvordan er din mor-datter relasjon?

Eg har aldri følt meg bra nok for min egen mor. Det har vært og er mykje omtanke og omsorg, men samstundes mangler det noke, sannsynligvis ein anerkjennelse, respekt og bekreftelse på at rg er god nok akkurat slik eg er. Dette er også noke som er umulig å prate om. Vi prater om været, middag, ferieplaner og "ufarlige" ting, har aldri pratet om følelser.

Anonymous poster hash: 6f452...214

[sjøhest]

Veldig bra. Mamma er min bestevenn. Vi deler ikke ALT men det gjør jeg ikke med andre venninner heller. Kan prate om følelser og det meste. Så syns jeg hun er litt irriterende av og til, men sånn er det vel å være så nær noen. Vi treffes ca 3 ganger i uka og ringes hver dag. 😂

[Ansjosen]

Helt supert.

Vi er langtfra bestevenninner, fordi hun er moren min, og vi er enig om at enkelte ting kan jeg snakke med venninner om og ikke henne og visa versa.

Men hun er en klippe i livet mitt, og ettersom jeg har vokst opp liker jeg å tro at jeg er en berikelse og støtte også i hennes liv. Vi snakker om de fleste ting, og både når verden er på sitt lyseste og på sitt mørkeste er det moren min som er nr 2 å ringe til (etter mannen), noen ganger er hun nok også nr 1.

 

Vi møtes for sjelden, men snakkes ganske ofte.

[Amens]

Mamma er mamma. Vi kan snakke om stort sett alt. Hun passer min datter når det er nødvendig og når hun har overskudd (det er jo koselig).

 

Vi drar på ferier sammen og treffes hver uke. Bestemor er og med. Før var vi tre generasjoner på utflukter, når er vi blitt 4^_^

[AnonymBruker]

Helt elendig. Klarer kun å være i samme rom som henne i korte perioder av gangen. Må virkelig anstrenge meg for å være hyggelig mot henne.

Anonymous poster hash: 809bb...7ac

[Berit]

Jeg har heller aldri følt meg bra nok. 

 

Vi er ofte sammen, men ikke så lenge av gangen.

 

Hun føler at forholdet er godt, og det er bra.

[AnonymBruker]

Forholdet vårt har skakket i mange år...! På mange måter har jeg vært veldig heldig med den mora jeg har, men det har sine baksider ved å være skoleflink og ta på seg masse ansvar for sine søsken.

Foreldrene mine er oppegående og smarte mennesker, men mine søsken slet alltid på skolen og ble derfor prioritert og sett bedre enn hva jeg ble. Jeg fikk ikke mye oppmuntring i skolegangen, jeg bare gjorde hva som ble forventet av meg fra samfunnet.

 

Etter jeg flyttet hjemmefra ble det til at jeg og mamma nesten aldri snakket sammen, og slik er det fortsatt i dag, vil jeg ha kontakt må jeg stå for kontakten. Vi har intet usagt...! Tror bare at hun egentlig ikke bryr seg nevneverdig om hvordan jeg har det eller hvordan barnebarnet har det, hun viser hvertfall ikke interesse.

Anonymous poster hash: 29671...835

[AnonymBruker]

Jeg vil si det er godt, men ikke fortrolig. Vi snakker ikke følelser og veldig nærgående ting, det er mer hva som skjer i slekten og nyheter og litt generellt hva som skjer i livet mitt. Men jeg diskuterer aldri ting som kjærlighetslivet mitt med henne, jeg hadde datet kjæresten min i ni måneder før hun fikk vite noe om ham. 

 

Jeg spiser middag hos dem stort sett hver søndag, og utenom dette snakkes vi på tlf en gang i uken, da som regel kun i fem-seks minutter for å avtale søndagsmiddagen. 

Anonymous poster hash: 668f3...d3c

[^^Belle^^]

Jeg er fremdeles mammadalt, i en alder av 31 år. Vi sees minst en gang i uken, snakkes på telefonen oftere enn det, og hun er en fantastisk bestemor til ungene mine.

[AnonymBruker]

Hmmm.... jeg er veldig glad  i min mor. Jeg liker å tilbringe tid med henne. Jeg kunne tenkt meg å prate med henne om ting. Hun virker som en generelt snill person og jeg liker hvordan oppfører seg mot barnebarn (jeg er barnløs). Jeg prøver å ha et bra forhold til henne. Men samtidig så gjør hun det veldig vanskelig for meg.

 

* Hun kommenterer hele tiden på det faktumet at jeg er tykk (som om jeg ikke har skjønt tegninga etter femti millioner kommentarer) og når jeg er entusiastisk fordi jeg skal begynne å trene så sier hun helt idiotiske ting som "ja ja... du har nå ikke begynt enda".

 

* Når hun selv skal slanke seg snakker hun non-stop om dieten HUN går på og mener at jeg bør gjøre det samme selv om jeg sier at "jeg vil ikke på lavkarbo, jeg vil ha et balansert kosthold". Hun skryter av hvor mye hun har gått ned i vekt femti ganger om dagen, mens hun sier "hvis du hadde gjort det samme som meg hadde du kanskje blitt kvitt magen din." For ikke å snakke om applausen hun vil ha hver gang hun har trent.

 

* Hvis jeg har interessert hun ikke deler blir hun døv når jeg snakker om dem.

 

* Hun avbryter meg hele tiden når vi snakker med andre.

 

* Når jeg ringer klarer jeg så vidt å få en tre minutter samtale, mindre hvis hun er "opptatt". Samtidig slipper hun alt for min bror som er pappa til barnebarna. Han er mye mer interessant. 

 

Virker kanskje som jeg er litt bitter? Ja, og prøver ikke å skjule det en gang. Men man må nesten bare ta mødre som de er, for mest sannsynligvis kommer de til å være slik for alltid. Man får heller fokusere på de gode tingene og prøver å gjøre best ut av det.

 

Jeg er glad i mamma og jeg er glad jeg har henne i livet mitt... selv om hun irriterer meg veldig mye. 

Anonymous poster hash: ad4b3...056

[Teriyaki]

Veldig bra. Mamma er min bestevenn. Vi deler ikke ALT men det gjør jeg ikke med andre venninner heller. Kan prate om følelser og det meste. Så syns jeg hun er litt irriterende av og til, men sånn er det vel å være så nær noen. Vi treffes ca 3 ganger i uka og ringes hver dag. 😂

Samme her Bare at vi treffes 1-2 ganger per uke. Hadde vært oftere hvis vi bodde litt nærmere.

[frk91]

Jeg føler jeg får et stadig sterkere forhold med mammaen min. Det ble mye bedre da jeg flyttet ut, og nå når jeg bor i et annet fylke så har det blitt enda sterkere  
Hun er den viktigste personen i livet mitt, og jeg kan prate med henne om absolutt alt. 

[FantasDick]

Hun er det mennesket her i verden som irriterer meg mest og kan få meg til å tenne som en fyrstikk på bare 30 sekunder.  

 

Vi har et helt greit forhold, men vi kan ikke tilbringe for mye tid sammen. Bor heldigvis et lite stykke fra hverandre så vi møtes bare noen ganger i måneden på det meste. Eneste ulempen er at hun da gjerne blir i flere dager når hun kommer på besøk hos oss - da blir de siste dagene ganske lange og samboeren min må gå imellom så vi ikke krangler.

 

Jeg hadde en relativt turbulent oppvekst med en del vold, løgner og ble kastet ut som 15-åring så vi har en del usagt, men vi er smarte nok til å aldri ta det opp.  

[AnonymBruker]

Vi er veldig forskjellige, og samtidig veldig like. Vi er veldig nære, samtidig så er det en avstand mellom oss.

Min mor har alltid hatt et sinneproblem, og tar ikke fem øre for å si akkurat hva hun mener og kjefte meg huden full, samtidig som hun ikke har selvinnsikt til å se at måten hun behandler andre mennesker ikke er akseptebel.

Pga dette vil det alltid være en avstand mellom oss, for jeg orker ikke å slippe henne helt innpå.

Utover dette er hun en fantastisk mamma som jeg er veldig, veldig glad i. Jeg bare orker ikke å krangle med folk, noe hun desverre er ganske glad i.

Anonymous poster hash: 9fa57...6e4

[AnonymBruker]

Hvordan er din mor-datter relasjon?

Eg har aldri følt meg bra nok for min egen mor. Det har vært og er mykje omtanke og omsorg, men samstundes mangler det noke, sannsynligvis ein anerkjennelse, respekt og bekreftelse på at rg er god nok akkurat slik eg er. Dette er også noke som er umulig å prate om. Vi prater om været, middag, ferieplaner og "ufarlige" ting, har aldri pratet om følelser.

Anonymous poster hash: 6f452...214

Fullstendig ubrukelig forhold til min mor. Det er mest en belastning, hun prater bare om plager og sladder, og er ute av stand til å forbedre seg. Hun har ingen venner, men er en ok mormor, så opprettholder høflig intetsigende kontakt ukentlig for min datters skyld.

Anonymous poster hash: 582f9...495

[Biloba]

Vi har et kjempegodt forhold. Pga avstand treffes vi ikke så ofte, men over en helg når vi først treffes. Vi prater i telefonen kanskje en gang i uken i snitt?

[AnonymBruker]

Hadde sannsynligvis ringt politiet om min mor kom på besøk.

 

Hun er psykisk syk og farlig.

Anonymous poster hash: 57d7d...afa

[waco]

Hvordan er din mor-datter relasjon?

Eg har aldri følt meg bra nok for min egen mor. Det har vært og er mykje omtanke og omsorg, men samstundes mangler det noke, sannsynligvis ein anerkjennelse, respekt og bekreftelse på at rg er god nok akkurat slik eg er. Dette er også noke som er umulig å prate om. Vi prater om været, middag, ferieplaner og "ufarlige" ting, har aldri pratet om følelser.

Anonymous poster hash: 6f452...214

 

Det er jo du som skal føle på om moren din er bra nok for deg, ikke du som er bra nok for mor.

 

Nå må du bli voksen.

Endret 18. august 2015 av waco

[Christiania_Oslo]

Veldig bra forhold selv om det er noen nedesider.

det ene er at jeg kan ikke akkurat dele alt med henne, det var saker i ungdomsårene der jeg gjerne ville fortelle, men visste det bare ville bli bråk,tårer og rot istedenfor å snakke ordentlig ut sammen.

 

det andre er at det hele tiden er noe som hun vil jeg skal gjøre annerledes.

for eksempel: har ikke jobb, hun klager over det og sier jeg må skaffe meg jobb. skaffer meg da en jobb, jo ja kjempebra det, men ikke riktig jobb osv....

 

også er det den lille delen med at hun glemmer at jeg er voksen. veldig kjipt å være 28år på besøk hos henne, gå på do og når jeg kommer ut hører jeg "har du husket å vaske deg på henda?"hehehe...

 

resten er tipptopp     :blomst:    

[AnonymBruker]

Ikke-eksisterende. Jeg så meg nødt til å kutte henne ut fra livet mitt, hun er alkoholiker og mentalt syk, men nekter behandling for noen av delene, og hun ødela meg psykisk til slutt. Nå har jeg fått mitt første barn, og jeg er trist over at barnet mitt ikke får en bestemor (mannen sin mor døde et par år før vi ble sammen), men det er også det eneste jeg er trist over. Livet mitt er utrolig mye bedre uten henne.

Anonymous poster hash: 39e70...e5a