Hvor psykisk krevende er det å ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig usikker på om jeg skal ha barn eller ikke. Det er mange grunner til denne usikkerheten, blant annet at jeg ikke helt vet hvordan jeg vil takle det psykisk. Jeg har alltid vært nervøs av meg, og engster meg for alt mulig. Det siste jeg vil er at dette skal smitte over på et evt. barn. Men jeg ser for meg at man vil bli enda mer bekymret når man har barn? Er det veldig psykisk krevende å være mor, særlig hvis man ikke har den sterkeste psyken fra før av? Blir glad for alle innspill

Anonymous poster hash: 5286e...761

[AnonymBruker]

 

Jeg er veldig usikker på om jeg skal ha barn eller ikke. Det er mange grunner til denne usikkerheten, blant annet at jeg ikke helt vet hvordan jeg vil takle det psykisk. Jeg har alltid vært nervøs av meg, og engster meg for alt mulig. Det siste jeg vil er at dette skal smitte over på et evt. barn. Men jeg ser for meg at man vil bli enda mer bekymret når man har barn? Er det veldig psykisk krevende å være mor, særlig hvis man ikke har den sterkeste psyken fra før av? Blir glad for alle innspill

Anonymous poster hash: 5286e...761

 

Kan du tenke deg å jobbe med dette, før du får barn? Evt kognitiv terapi? Les gjerne Livet er et usikkert Prosjekt,  av I. Wilhelmsen. Kan brukes til egenterapi mot bl.a. bekymringer, angst.

Anonymous poster hash: 0ab17...86c

[AnonymBruker]

 

Kan du tenke deg å jobbe med dette, før du får barn? Evt kognitiv terapi? Les gjerne Livet er et usikkert Prosjekt,  av I. Wilhelmsen. Kan brukes til egenterapi mot bl.a. bekymringer, angst.

Anonymous poster hash: 0ab17...86c

 

 

Ja, absolutt! Leste litt om den boka, ser nyttig ut. Tusen takk for et godt tips

Anonymous poster hash: 5286e...761

[AnonymBruker]

Med barn kommer det enorme bekymringer. Hverdagslige ting er nå plutselig en dødsfelle. Selv om barna blir eldre så slutter man ikke å bekymre seg. 

 

Er du en av dem som lett bekymrer seg så vil ikke det å få barn hjelpe mot det. Tvert imot.

Anonymous poster hash: 56910...678

[AnonymBruker]

Du kan jobbe med dette så blir det bra☺️ Livet er fullt av bekymringer, og spesielt når man får barn, men du får så uendelig mye mer med barn + dårlig tid så du rekker ikke bekymre deg allverden likevel.

Anonymous poster hash: 601d8...130

[AnonymBruker]

Ønsker du virkelig barn, er dette noe som kan jobbes med.

Om du ikke ønsker barn, bør du likevel jobbe med dette.  Det å konstant være bekymret er ikke godt for noe!

Anonymous poster hash: 5ee5b...e58

[solitary shell]

Å være bekymret fikk en ny betydning når jeg fikk barn. Men det er noe som kan jobbes med. Hvis du ønsker deg barn, synes jeg ikke bekymringene skal være det som stopper deg.

[AnonymBruker]

Å ha barn er meget psykisk krevende. De fleste takler det jo, men har man anlegg for grubling & bekymring er det tøft...

Anonymous poster hash: aa7ba...07e

[Gjest Walden]

Skriver under på det. Fikk panikkanfall for første gang i livet etter at jeg fikk barn..Men det gav meg også en mulighet til å jobbe med ting. 

[Gjest made4u]

For egen del ser jeg på bekymringer som noe positivt og ønsket, men nå går jeg ikke rundt og bekymrer meg i den grad at det er hemmende heller, i alle fall så ser jeg ikke på bekymringer som noe negativt. Hva jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er negativt at du er mer enn snittet bekymret og engstelig, det er hvor mye det eventuelt hemmer deg som er avgjørende for hvorvidt det er positivt eller negativt...

[AnonymBruker]

Jeg har en bestemor som alltid har vært engstelig og bekymret. I en alder av 80 er hun fortsatt kjempenervøs og bekymret for både barn, barnebarn og oldebarn. Er noen syke og går uten jobb tar hun opp det ofte og er kjempebekymret for det. Skal noen reise utenlands, jobbe med noe "skummelt" osv. Så hun har nok brukt mesteparten av livet sitt for å være engstelig, ja. Hun har nok heller aldri prøvd å jobbe med de problemene da de er så innlært at hun sikkert ikke tenker på at det går an å slappe av en gang

Anonymous poster hash: 960db...963

[Ciara]

Jeg er en bekymrer av natur, men synes ikke det har vært spesielt psykisk krevende å få barn. Det kommer kanskje an på hva man bekymrer seg for. Jeg går for eksempel ikke rundt og frykter at ungene skal dø - det er klart det finnes en risiko for at det skal skje, men det gjelder jo oss alle sammen.

 

Jeg tenker vel mer at du bør ta et oppgjør med disse tankene for din egen del.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er psykisk krevende som i at jeg er bekymret. Er lite bekymret generelt. Men jeg syns det er krevende fordi jeg alltid blir satt i annen rekke, og blir veldig sliten av støy, leker, grining, megling m.m.

Anonymous poster hash: 27fb6...3c8

[AnonymBruker]

Jeg er veldig usikker på om jeg skal ha barn eller ikke. Det er mange grunner til denne usikkerheten, blant annet at jeg ikke helt vet hvordan jeg vil takle det psykisk. Jeg har alltid vært nervøs av meg, og engster meg for alt mulig. Det siste jeg vil er at dette skal smitte over på et evt. barn. Men jeg ser for meg at man vil bli enda mer bekymret når man har barn? Er det veldig psykisk krevende å være mor, særlig hvis man ikke har den sterkeste psyken fra før av? Blir glad for alle innspill

Anonymous poster hash: 5286e...761

Ja, vil si det er psykisk og fysisk krevende.

Man får for lite informasjon. Foreldre får gjerne informasjon om parforhold og barn inn i parforholdet ETTER at man har fått barn...

Positiv, ikke-fornærmende og svært konstruktiv hilsen gjest 🔆🔆☀️☀️🙋🙋🙋😄😄😄😄😄😄

Anonymous poster hash: 6ccfa...4f7

[AnonymBruker]

Jeg synes det har vært ekstremt tøft psykisk. Ikke fordi jeg bekymrer meg for alt mulig, men fordi jeg har 2 barn med spesielle behov hvorav den yngste også er kronisk syk.

Jeg slapper aldri av. Det er alltids et møte eller oppfølging hos lege/bup/sykehus etc etc. At ungene ikke får den hjelpen de trenger, gjør at man bruker masse tid og energi man kunne brukt andre steder. Hadde det ikke Vært for at jeg har en del bagasje med meg fra livets harde skole hadde jeg nok knekt sammen for lenge siden.

Men man kan jo jobbe med seg selv og bekymringene sine. Ikke trenger man å bli verre av å få barn heller

Anonymous poster hash: cbaeb...87b

[AnonymBruker]

Så lenge du slipper å ha stebarn så går det ️sikkert helt fint.

Stebarn er psykisk utmattende det!

Anonymous poster hash: c4853...63c

[AnonymBruker]

Jeg synes det har vært ekstremt tøft psykisk. Ikke fordi jeg bekymrer meg for alt mulig, men fordi jeg har 2 barn med spesielle behov hvorav den yngste også er kronisk syk.

Jeg slapper aldri av. Det er alltids et møte eller oppfølging hos lege/bup/sykehus etc etc. At ungene ikke får den hjelpen de trenger, gjør at man bruker masse tid og energi man kunne brukt andre steder. Hadde det ikke Vært for at jeg har en del bagasje med meg fra livets harde skole hadde jeg nok knekt sammen for lenge siden.

Men man kan jo jobbe med seg selv og bekymringene sine. Ikke trenger man å bli verre av å få barn heller

Anonymous poster hash: cbaeb...87b

Stiller ikke barnas far opp?!

 

Positiv og vennlig hilsen gjest :-) :-)  :-) :-)

Anonymous poster hash: 6ccfa...4f7

[AnonymBruker]

Hvis du først er engstlig FØR du får barn blir det kun 10 gange værre etter du har fått barn... Barn er et stort ansvar og baksiden er at man både bekymrer seg og engster seg litt.

 

Personlig synes jeg ikke det er noe stress, men jeg er personlighetsmessig sterk av natur.

Anonymous poster hash: 95a20...d04

[AnonymBruker]

Stiller ikke barnas far opp?!

Positiv og vennlig hilsen gjest :-) :-) :-) :-)

Anonymous poster hash: 6ccfa...4f7

Selvfølgelig gjør han det. Hvorfor spør du?

Anonymous poster hash: cbaeb...87b

[AnonymBruker]

Jeg har fått problemer med angst etter at jeg fikk barn. Slapper aldri av, er ofte alene med ungen på kvelden og er ofte så sliten at jeg bare vil grine. Elsker mitt barn, men jeg savner mental ro og stille kvelder.

Anonymous poster hash: b5e83...855