Er det noen såkalte lonere som har fått et fint voksenliv?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 18 år som skal opp i tredje klasse. Jeg er nok en person som syter mye, men jeg føler at alt er et strev, og at hver dag bare er et slit. For det første blir jeg sett ned på av alle. Jeg brukte å være normal, men så mistet jeg vennen mine etter ungdomskolen, og etter dette har det ikke skjedd stort i livet mitt. Jeg bryr meg ikke egentlig så mye om at jeg er alene, men jeg føler jeg bryr meg mye når folk ser ned på meg og snakker om meg. Jeg kommer fra en liten by så det er ikke så lett på gjemme seg bort. I går f.eks når jeg gikk på bussen var det to stk som bare ja, det er ho alle snakker om. Hun er litt merkelig.. så vet jeg ikke hva de snakka om videre, men vi satt lengei bussen og jeg satt bak dem og de snudde seg et par ganger, skikket på meg og lo. Satt en annen jeg også vet hvem er inærheten som bare så syndt på meg, Hvordan takler man dette? Jeg så veldig gjerne leve et nromalt liv. Få barn mann  osv. Men jeg klarer bare ikke å komme meg videre i livet om dere forstår.

Anonymous poster hash: 338d9...b77

[Tibbie]

Jepp, been there.

Jeg var den største taperen jeg kjente. Var ensom og har sikkert vært et samtaleemne for flere. Heldigvis er det ikke sånn lenger. Jeg kom på topp da jeg fikk selvtillitt. Nå har jeg mange venner, en perfekt (og ganske kjekk) samboer, karriere, er fornøyd med utséendet mitt (har aldri vært det før) og føler at jeg er noe blandt guttene.

Disse tingene gjør at jeg elsker meg selv, og er så veldig takknemmelig for det.

Nøkkelen til lykke var altså å få selvtillit. Og det er jo ikke bare, bare å få når man ser ned på seg selv og vet at andre gjør det samme.

 

Så det jeg gjorde var at jeg fant mine egne feil, og gjorde noe med dem. Vel, jeg faket dem. Jeg faket en bra personlighet, som gjorde at folk ikke så sånn ned på meg.

 

Når folk begynte å like meg, følte jeg meg bedre. Etter at jeg hadde forandret de negative sidene mine, begynte det å smitte over på meg etterhvert. Spesielt ettersom jeg så hvor mye det hjalp. Du vet at du syter mye... Bra! Noe å jobbe med. Syt når du er alene eller hold det for deg selv.

Det er mye lettere å like seg selv når du vet at andre liker deg

Når jeg hadde kommet i gang med personligheten, begynte jeg med andre ting som plaget meg. Utséendet, for eksempel. Man trenger virkelig ikke gjøre mye før man føler seg som en prinsesse! Jeg droppet å gå i "gutteklær" og kledde meg i ting som var mer flatterende for min kropp. Lærte meg hvordan jeg skulle ordne håret mitt (guri, så feil jeg gjorde det). Sluttet å kjøpe sminke på HM somm gjorde huden grusom, og investerte heller i noe som gjorde huden en fordel.

Altså, det var bare de småtingene som skulle til. Steg for steg ble jeg mer fornøyd med meg selv, selvsikkerheten ble mye sterkere og dette kunne folk se. Folk liker selvsikre mennesker

[AnonymBruker]

Ja. Broren min. Han var totalt utenfor både på ungdomsskolen og videregående. I dag er han gift, har flyttet langt fra hjembyen, har masse venner og har det meget bra :-)

Bare fordi man ikke "passer inn" akkurat i sitt eget lille miljø, så betyr ikke det at livet fortsetter slik! Heldigvis er ungdomstida noe som går over, alle kan finne sin plass og sine folk :-)

Anonymous poster hash: c84a0...f14

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt en loner, men det er nok mye fordi jeg liker det. Har fått kjæreste da, og han er også litt loner, så vi passer sammen. Vi bryr oss ikke om andre syns vi er rare eller ei, det er verre å være en normalfag

Anonymous poster hash: 7641b...47f

[Luna31]

Hei,

Jeg er et par år yngre enn deg og har det litt slik du beskriver. Jeg har heller ikke problemer med å gå alene, men de gangene jeg f.eks er i familieselskaper er jeg alltid redd for at noen kommer til å spørr meg om det sosiale, skole osv.

Jeg blir ikke mobbet, men når folk snakker til meg på skolen, sier de nesten alltid ting på en merkelig måte, som om de ser på det å snakke med meg som en slags underholdning?

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er helt sikker på at "sånne som oss" kan få et minst like fint liv som alle andre! Jeg forstår hvorfor du skriver dette innlegget: herregud, jeg har jo bekymret meg for akkurat det samme en million ganger, men skolen varer ikkke for alltid!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er et par år yngre enn deg og har det litt slik du beskriver. Jeg har heller ikke problemer med å gå alene, men de gangene jeg f.eks er i familieselskaper er jeg alltid redd for at noen kommer til å spørr meg om det sosiale, skole osv.

Jeg blir ikke mobbet, men når folk snakker til meg på skolen, sier de nesten alltid ting på en merkelig måte, som om de ser på det å snakke med meg som en slags underholdning?

Jeg kjenner deg ikke, men jeg er helt sikker på at "sånne som oss" kan få et minst like fint liv som alle andre! Jeg forstår hvorfor du skriver dette innlegget: herregud, jeg har jo bekymret meg for akkurat det samme en million ganger, men skolen varer ikkke for alltid!

Det er hyggelig å høre at det finnes noen som er i samme situasjon som meg. Jeg hører om folk som har hatt det slik, men ser det aldri selv. Det er ikke spesielt hyggelig å måtte dekke dette til for familien. Tror jeg selv hadde hatt et nærere forhold til familie om jeg hadde vært mer normal, det er vanskelig å hele tiden dikte opp ting, og såklart å måtte lyve ,,

Anonymous poster hash: 338d9...b77

[Florence]

Livet er så uendelig mye mer enn videregående! Vær heller åpen med familien din om at du ikke har så mange venner på skolen, du får det nok mye bedre hvis du kan være 100% deg selv hjemme og ikke føler du må skjule eller lyve om ting. Lykke til videre

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20 årene nå. Når jeg var på din alder hadde jeg ikke mange venner, kanskje ei jeg kan kalle for ei venninne. Ellers mest bekjente, du vet, folk du er på hils på og kanskje småprater litt med, men finner ikke på noe sammen med. 

 

Jeg er ikke en solskinnshistorie som Tibbie, for jeg har fremdeles ikke mange venner, men igjen har bekjente. Jeg har en samboer som heller ikke har en stor omgangskrets. Ja det er ensomt iblant men det går greit. 

Jeg er derimot enig med Tibbie, fake it till you make it! Folk med god selvtillit utstråler en selvsikkerhet som tiltrekker andre. 

Anonymous poster hash: 40286...495

[Luna31]

Det er hyggelig å høre at det finnes noen som er i samme situasjon som meg. Jeg hører om folk som har hatt det slik, men ser det aldri selv. Det er ikke spesielt hyggelig å måtte dekke dette til for familien. Tror jeg selv hadde hatt et nærere forhold til familie om jeg hadde vært mer normal, det er vanskelig å hele tiden dikte opp ting, og såklart å måtte lyve ,, Anonymous poster hash: 338d9...b77

jeg vet akkurat hva du mener! Enn hører ofte om det, men du ser det aldri selv.

Moren min vet hvordan jeg har det, men jeg vet ikke hva pappa vet!

[sol87]

 

Jeg er en jente på 18 år som skal opp i tredje klasse. Jeg er nok en person som syter mye, men jeg føler at alt er et strev, og at hver dag bare er et slit. For det første blir jeg sett ned på av alle. Jeg brukte å være normal, men så mistet jeg vennen mine etter ungdomskolen, og etter dette har det ikke skjedd stort i livet mitt. Jeg bryr meg ikke egentlig så mye om at jeg er alene, men jeg føler jeg bryr meg mye når folk ser ned på meg og snakker om meg. Jeg kommer fra en liten by så det er ikke så lett på gjemme seg bort. I går f.eks når jeg gikk på bussen var det to stk som bare ja, det er ho alle snakker om. Hun er litt merkelig.. så vet jeg ikke hva de snakka om videre, men vi satt lengei bussen og jeg satt bak dem og de snudde seg et par ganger, skikket på meg og lo. Satt en annen jeg også vet hvem er inærheten som bare så syndt på meg, Hvordan takler man dette? Jeg så veldig gjerne leve et nromalt liv. Få barn mann  osv. Men jeg klarer bare ikke å komme meg videre i livet om dere forstår.

Anonymous poster hash: 338d9...b77

 

 

For noen drittsekker! Men ja, det finnes et liv etter tenårene. Mange opplever 20-årene og kanskje studietiden som den beste delen av livet sitt. Men ikke vent på det! Mange nettsider har egne fora for folk som trenger en venn eller tre. Kanskje det hadde vært stedet å starte. Klem!