Deprimert når alle virker så lykkelige rundt studiestart, fadderuker

[AnonymBruker]

Andre som kjenner veldig på ensomheten rundt studiestart?

 

Begynner nå på tredjeåret, hadde et fint første semester på studiet og fin fadderuke egentlig, men ble så skadet og ble isolert sosialt sett fra linjeforeningen fra andre semester og utover. Var ikke fadder, var hjemme lengst mulig pga gruet meg til å dra opp igjen, men er i år dratt opp igjen tidlig. Overalt er det masse sommerbrune kropper, høye og slanke, med nydelig hår og dyre klær. Mye folk fra dannede familier, foreldre som er leger, siviløkonom, arkitekt eller ingeniør, eller sjef over ditt og datt. Så er jeg med de trygda foreldra, lite pent ansikt og kanskje mindre heldig kroppsfasong, men forholdsvis slank heldigvis og ok trent. Jeg er et stykke under snittet iallefall. Alltid vært stille av meg, sjenert, og går ikke akkurat over. Ser alle de vakre folka gå rundt i gatene i store grupper nå som fadderperioden holder på, smilende og glade, alkohol i blodet, kjempevarmt og sol ute. I kveld er det togafest, og det virker ut som om hele byen skal dit unntatt jeg. Har ingen å dra på fest med. Sliter med å skaffe nye venner, om enn jeg er flink å prate på tomannshånd, men det blir det ofte svært lite av da det er få anledninger til å prate med folk uten at det er andre i området som bryter inn.

 

Sitter nå på rommet alene en lørdagskveld, de andre på kollektivet er dratt på fest. Har jo noen venner her i studiebyen, men ingen vennegjeng. Vennene liker ikke å dra ut, jeg tiltrekker meg egentlig bare folk som ikke liker å dra ut, liker best å sitte hjemme på rommet sitt og spille eller ha vinkveld med dama. Jeg har lyst ut å møte nye folk, øve på sosiale ferdigheter, bli kjent med nye og kanskje treffe ei søt jente en solskinnsdag. Men har ingen gjeng å dra ut med.. Falt utenfor det sosiale ganske tidlig, med i studentforeninger o.l. men det er vanskelig å få god kontakt, og de felles festene deres er altfor sjeldne.

 

Hvordan fikk dere andre studenter deres nære venner? De eneste jeg fortsatt henger jevnlig med, er de jeg var i faddergruppen med. Ellers er det noen venner her og der, men vi går ulike linjer, driver ulike aktiviteter o.l. så henger aldri utenom arenaen der vi treffes, og jeg er lei av å stadig få 1 og 1 ny venn men aldri noen gjeng å finne på ting med, være det spille volleyball, grille eller dra på hyttetur med!

 

Dårlig formulert men jaja.. Andre ensomme studenter som sliter? Føler meg så utrolig mislykket som ikke klarer å få meg noen å finne på gøye ting med, under studietiden som visstnok skal være den beste i ens liv. Hvis dette er det beste, gruer jeg meg virkelig til det som kommer etterpå.

Anonymous poster hash: 6d562...4d7

[AnonymBruker]

 

Andre som kjenner veldig på ensomheten rundt studiestart?

 

Begynner nå på tredjeåret, hadde et fint første semester på studiet og fin fadderuke egentlig, men ble så skadet og ble isolert sosialt sett fra linjeforeningen fra andre semester og utover. Var ikke fadder, var hjemme lengst mulig pga gruet meg til å dra opp igjen, men er i år dratt opp igjen tidlig. Overalt er det masse sommerbrune kropper, høye og slanke, med nydelig hår og dyre klær. Mye folk fra dannede familier, foreldre som er leger, siviløkonom, arkitekt eller ingeniør, eller sjef over ditt og datt. Så er jeg med de trygda foreldra, lite pent ansikt og kanskje mindre heldig kroppsfasong, men forholdsvis slank heldigvis og ok trent. Jeg er et stykke under snittet iallefall. Alltid vært stille av meg, sjenert, og går ikke akkurat over. Ser alle de vakre folka gå rundt i gatene i store grupper nå som fadderperioden holder på, smilende og glade, alkohol i blodet, kjempevarmt og sol ute. I kveld er det togafest, og det virker ut som om hele byen skal dit unntatt jeg. Har ingen å dra på fest med. Sliter med å skaffe nye venner, om enn jeg er flink å prate på tomannshånd, men det blir det ofte svært lite av da det er få anledninger til å prate med folk uten at det er andre i området som bryter inn.

 

Sitter nå på rommet alene en lørdagskveld, de andre på kollektivet er dratt på fest. Har jo noen venner her i studiebyen, men ingen vennegjeng. Vennene liker ikke å dra ut, jeg tiltrekker meg egentlig bare folk som ikke liker å dra ut, liker best å sitte hjemme på rommet sitt og spille eller ha vinkveld med dama. Jeg har lyst ut å møte nye folk, øve på sosiale ferdigheter, bli kjent med nye og kanskje treffe ei søt jente en solskinnsdag. Men har ingen gjeng å dra ut med.. Falt utenfor det sosiale ganske tidlig, med i studentforeninger o.l. men det er vanskelig å få god kontakt, og de felles festene deres er altfor sjeldne.

 

Hvordan fikk dere andre studenter deres nære venner? De eneste jeg fortsatt henger jevnlig med, er de jeg var i faddergruppen med. Ellers er det noen venner her og der, men vi går ulike linjer, driver ulike aktiviteter o.l. så henger aldri utenom arenaen der vi treffes, og jeg er lei av å stadig få 1 og 1 ny venn men aldri noen gjeng å finne på ting med, være det spille volleyball, grille eller dra på hyttetur med!

 

Dårlig formulert men jaja.. Andre ensomme studenter som sliter? Føler meg så utrolig mislykket som ikke klarer å få meg noen å finne på gøye ting med, under studietiden som visstnok skal være den beste i ens liv. Hvis dette er det beste, gruer jeg meg virkelig til det som kommer etterpå.

Anonymous poster hash: 6d562...4d7

 

Har ikke lest alt nå, men hvor gammel er du? Er ensom sjøl...

Anonymous poster hash: c47f6...f01

[AnonymBruker]

 

Andre som kjenner veldig på ensomheten rundt studiestart?

 

Begynner nå på tredjeåret, hadde et fint første semester på studiet og fin fadderuke egentlig, men ble så skadet og ble isolert sosialt sett fra linjeforeningen fra andre semester og utover. Var ikke fadder, var hjemme lengst mulig pga gruet meg til å dra opp igjen, men er i år dratt opp igjen tidlig. Overalt er det masse sommerbrune kropper, høye og slanke, med nydelig hår og dyre klær. Mye folk fra dannede familier, foreldre som er leger, siviløkonom, arkitekt eller ingeniør, eller sjef over ditt og datt. Så er jeg med de trygda foreldra, lite pent ansikt og kanskje mindre heldig kroppsfasong, men forholdsvis slank heldigvis og ok trent. Jeg er et stykke under snittet iallefall. Alltid vært stille av meg, sjenert, og går ikke akkurat over. Ser alle de vakre folka gå rundt i gatene i store grupper nå som fadderperioden holder på, smilende og glade, alkohol i blodet, kjempevarmt og sol ute. I kveld er det togafest, og det virker ut som om hele byen skal dit unntatt jeg. Har ingen å dra på fest med. Sliter med å skaffe nye venner, om enn jeg er flink å prate på tomannshånd, men det blir det ofte svært lite av da det er få anledninger til å prate med folk uten at det er andre i området som bryter inn.

 

Sitter nå på rommet alene en lørdagskveld, de andre på kollektivet er dratt på fest. Har jo noen venner her i studiebyen, men ingen vennegjeng. Vennene liker ikke å dra ut, jeg tiltrekker meg egentlig bare folk som ikke liker å dra ut, liker best å sitte hjemme på rommet sitt og spille eller ha vinkveld med dama. Jeg har lyst ut å møte nye folk, øve på sosiale ferdigheter, bli kjent med nye og kanskje treffe ei søt jente en solskinnsdag. Men har ingen gjeng å dra ut med.. Falt utenfor det sosiale ganske tidlig, med i studentforeninger o.l. men det er vanskelig å få god kontakt, og de felles festene deres er altfor sjeldne.

 

Hvordan fikk dere andre studenter deres nære venner? De eneste jeg fortsatt henger jevnlig med, er de jeg var i faddergruppen med. Ellers er det noen venner her og der, men vi går ulike linjer, driver ulike aktiviteter o.l. så henger aldri utenom arenaen der vi treffes, og jeg er lei av å stadig få 1 og 1 ny venn men aldri noen gjeng å finne på ting med, være det spille volleyball, grille eller dra på hyttetur med!

 

Dårlig formulert men jaja.. Andre ensomme studenter som sliter? Føler meg så utrolig mislykket som ikke klarer å få meg noen å finne på gøye ting med, under studietiden som visstnok skal være den beste i ens liv. Hvis dette er det beste, gruer jeg meg virkelig til det som kommer etterpå.

Anonymous poster hash: 6d562...4d7

 

 

Er ikke student selv, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver.. 

Anonymous poster hash: 2c4d8...ce7

[AnonymBruker]

Hvis du er i Bergen eller Stavanger er du absolutt ikke alene. Er store mørketall mht deprimert og isolert ungdom/studenter.

Ta

Kontakt med studentsamskipnaden og se om det er noen alternative sosiale sammenkomster, ikke bare disse fyllefestene med ungdomsskole-klikker!

Sikkert mager trøst, men du er ikke alene!

Anonymous poster hash: 4e785...016

[AnonymBruker]

Herregud, third world problems.... Når du mister broren din til selvmord eller blir lam resten av livet pga sykdom eller ulykke, da kan du kalle deg deprimert. Ikke misbruk et så alvorlig ord på småting som dette, du kan fint rette opp i åssen du føler det nå og få deg flere venner. Dessuten så er man ikke på skolen for å få venner men for å studere.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

[Gjest Seajewel]

 

Herregud, third world problems.... Når du mister broren din til selvmord eller blir lam resten av livet pga sykdom eller ulykke, da kan du kalle deg deprimert. Ikke misbruk et så alvorlig ord på småting som dette, du kan fint rette opp i åssen du føler det nå og få deg flere venner. Dessuten så er man ikke på skolen for å få venner men for å studere.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

 

Skjerp deg! Heldigvis er ikke alle så ufølsomme og kyniske som deg. En depresjon er ikke noe å tulle med. Ensomhet er noe av det verste som finnes, men det er tydelig at du ikke vet hva du snakker om.

[AnonymBruker]

Herregud, third world problems.... Når du mister broren din til selvmord eller blir lam resten av livet pga sykdom eller ulykke, da kan du kalle deg deprimert. Ikke misbruk et så alvorlig ord på småting som dette, du kan fint rette opp i åssen du føler det nå og få deg flere venner. Dessuten så er man ikke på skolen for å få venner men for å studere.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

Jeg tror du misforstår hva denne diagnosen går ut på.

Anonymous poster hash: 056a0...977

[AnonymBruker]

Andre som kjenner veldig på ensomheten rundt studiestart?

Begynner nå på tredjeåret, hadde et fint første semester på studiet og fin fadderuke egentlig, men ble så skadet og ble isolert sosialt sett fra linjeforeningen fra andre semester og utover. Var ikke fadder, var hjemme lengst mulig pga gruet meg til å dra opp igjen, men er i år dratt opp igjen tidlig. Overalt er det masse sommerbrune kropper, høye og slanke, med nydelig hår og dyre klær. Mye folk fra dannede familier, foreldre som er leger, siviløkonom, arkitekt eller ingeniør, eller sjef over ditt og datt. Så er jeg med de trygda foreldra, lite pent ansikt og kanskje mindre heldig kroppsfasong, men forholdsvis slank heldigvis og ok trent. Jeg er et stykke under snittet iallefall. Alltid vært stille av meg, sjenert, og går ikke akkurat over. Ser alle de vakre folka gå rundt i gatene i store grupper nå som fadderperioden holder på, smilende og glade, alkohol i blodet, kjempevarmt og sol ute. I kveld er det togafest, og det virker ut som om hele byen skal dit unntatt jeg. Har ingen å dra på fest med. Sliter med å skaffe nye venner, om enn jeg er flink å prate på tomannshånd, men det blir det ofte svært lite av da det er få anledninger til å prate med folk uten at det er andre i området som bryter inn.

Sitter nå på rommet alene en lørdagskveld, de andre på kollektivet er dratt på fest. Har jo noen venner her i studiebyen, men ingen vennegjeng. Vennene liker ikke å dra ut, jeg tiltrekker meg egentlig bare folk som ikke liker å dra ut, liker best å sitte hjemme på rommet sitt og spille eller ha vinkveld med dama. Jeg har lyst ut å møte nye folk, øve på sosiale ferdigheter, bli kjent med nye og kanskje treffe ei søt jente en solskinnsdag. Men har ingen gjeng å dra ut med.. Falt utenfor det sosiale ganske tidlig, med i studentforeninger o.l. men det er vanskelig å få god kontakt, og de felles festene deres er altfor sjeldne.

Hvordan fikk dere andre studenter deres nære venner? De eneste jeg fortsatt henger jevnlig med, er de jeg var i faddergruppen med. Ellers er det noen venner her og der, men vi går ulike linjer, driver ulike aktiviteter o.l. så henger aldri utenom arenaen der vi treffes, og jeg er lei av å stadig få 1 og 1 ny venn men aldri noen gjeng å finne på ting med, være det spille volleyball, grille eller dra på hyttetur med!

Dårlig formulert men jaja.. Andre ensomme studenter som sliter? Føler meg så utrolig mislykket som ikke klarer å få meg noen å finne på gøye ting med, under studietiden som visstnok skal være den beste i ens liv. Hvis dette er det beste, gruer jeg meg virkelig til det som kommer etterpå.

Anonymous poster hash: 6d562...4d7

Jeg kan fortelle hvordan livet mitt er etter å ha startet i fjor.

Jeg kjente ingen fra skolen min og var pissnervøs. Saken ble ikke lettere av at keg fikk influensa 2 dag og holdt meg hjemmet til fadderuka var ferdig. Jeg gikk rundt som en tulling og satt meg med random personer under forelesningene. Plutselig en dag satt en vennegjeng foran meg. Det skal sies at de kjente hverandre godt fra før av, så de trengte mest sannsynligvis ikke p bli kjent med andre. Merket at de egentlig ikke var interessert i bli kjent med andre siden de hadde en gjeng allerede.

Men jeg mannet meg opp og startet den kleine samtalen. Det ar sinnsykt kleint fra starten av, men det gikk heldigvis bra. I løpet av de neste 3-4 ukene ble kjent med andre og nå kjenner jeg mange(ikke så mange) fra kullet og en del eldre.

Vi pleier å jobbe sammen på skolen og spise ute under skoletiden. Ellers pleier vi noen ganger å dra ut på byen etter skolen.

Nå pleier jeg ikke å feste og det pleier eller ikke mine venner. Har ikke interesse av å drikke meg full på byen bare for å liksom sosialisere meg. Tenker å melde meg inn i foreninger, så jeg gleder med til å bli kjent med nye

Uansett så henger jeg med mange forskjellige mennesker i fritiden. Noen svømmer jeg med, andre overnatter jeg med og andre trener jeg med.

Det jeg vil fram til er at du må skaffe andre venner som fester. Alle mennesker er ulike ,så heng med de ulike mennesken i de ulike arragementene, om det gir mening.

Anonymous poster hash: 03f5a...09e

[funginger]

Hvorfor ikke bli med de i kollektivet på fest? Høres faktisk ut som du er ganske fordommsfull mot disse du kaller "folk fra dannede familier". De er alle forskjellige personer som er potensielle venner. De er ofte mindre "klikkete" enn de virker, er min erfaring.

 

Anbefaler definitivt å bli med i en forening for andre som liker noe som deg. Musikk, film, sport, whatever. I de fleste byer er det og "voksenlag" som spiller håndball, fotball, volleyball for moro. Kanskje det ville vært noe? 

[AnonymBruker]

Skjerp deg! Heldigvis er ikke alle så ufølsomme og kyniske som deg. En depresjon er ikke noe å tulle med. Ensomhet er noe av det verste som finnes, men det er tydelig at du ikke vet hva du snakker om.

Ånei jeg gjør ikke det? Har vært innlagt i mange år, prøvd å ta livet mitt 6 ganger og svevd mellom liv og død, endte opp med å knuse bena den ene gangen jeg hoppet fra 5 etasje og er i dag lam. Kommer meg ikke ut av huset heller så ensomhet og depresjon vet jeg ALTfor mye om! Hadde vært lykkelig om jeg hadde kunnet gå på skole jeg, eller være ute blandt folk eller ha ben å gå på og ikke være kronisk suicidal.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

[AnonymBruker]

Ånei jeg gjør ikke det? Har vært innlagt i mange år, prøvd å ta livet mitt 6 ganger og svevd mellom liv og død, endte opp med å knuse bena den ene gangen jeg hoppet fra 5 etasje og er i dag lam. Kommer meg ikke ut av huset heller så ensomhet og depresjon vet jeg ALTfor mye om! Hadde vært lykkelig om jeg hadde kunnet gå på skole jeg, eller være ute blandt folk eller ha ben å gå på og ikke være kronisk suicidal. Anonymous poster hash: 378cc...c09

Så grusomt kan jeg spørre hvorfor du har hatt det så vondt at du har ønsket å ta livet ditt og har det vondt psykisk?

Anonymous poster hash: da2b7...81a

[Gjest Seajewel]

 

Ånei jeg gjør ikke det? Har vært innlagt i mange år, prøvd å ta livet mitt 6 ganger og svevd mellom liv og død, endte opp med å knuse bena den ene gangen jeg hoppet fra 5 etasje og er i dag lam. Kommer meg ikke ut av huset heller så ensomhet og depresjon vet jeg ALTfor mye om! Hadde vært lykkelig om jeg hadde kunnet gå på skole jeg, eller være ute blandt folk eller ha ben å gå på og ikke være kronisk suicidal.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

 

Da bürde du vite bedre enn å bagatellisere Tådstarter sin ensomhet og depresjon, og rakke ned på. Dette er ingen konkurranse, og depresjon skal ikke måles i eller konkurreres i hvem som har det verst her... Trådstarter er ensom og deprimert, og du burde gi henne støtte og forståelse istedenfor å kritisere henne. God bedring.

Endret 15. august 2015 av Seajewel

[AnonymBruker]

Så grusomt kan jeg spørre hvorfor du har hatt det så vondt at du har ønsket å ta livet ditt og har det vondt psykisk?

Anonymous poster hash: da2b7...81a

 

Fordi moren min var pillemisbruker, faren min slo meg, jeg ble mobbet på skolen, voldtatt første gang jeg var på fest (som jeg dro på for å prøve å "være kul" mens de andre lagde et plot mot meg om å være jævlige mot meg der også. Andre festdeltakere holdt igjen døren mens de visste at to gutter voldtok meg, og generelt aldri hatt noen som har gitt meg støtte eller oppfordret meg til å bli glad i meg selv. 

Når jeg ikke klarte å ta livet mitt ble jeg enda mer deprimert. Og å være på instutisjon og psykiatrisk avdeling er som å være en neddopet ape i et 2x3 kvm bur som blir behandlet som en hjerneskadet, som ihvertfall IKKE bidrar til å hjelpe en til å få et bedre livssyn. Hvis jeg bare hadde kommet meg ut av leiligheten min nå med rullestolen og den kunne rulle litt fortere så hadde jeg ikke nølt med å rulle foran et tog.

 

Da bürde du vite bedre enn å bagatellisere Tådstarter sin ensomhet og depresjon, og rakke ned på. Dette er ingen konkurranse, og depresjon skal ikke måles i eller konkurreres i hvem som har det verst her... Trådstarter er ensom og deprimert, og du burde gi henne støtte og forståelse istedenfor å kritisere henne. God bedring.

Jo fordi man bør lære seg å se ting litt fra andre perspektiver. Jeg tenker også når noen klager over at de er sultne, at de heller bør være takknemmelig fordi de har muligheten til å få i seg mat om ikke i dag å kanskje i morgen, siden andre ikke har mulighet til å få kjøpt seg mat i det hele tatt...  Det er ingen konkurranse om hvem som har det værst nei, men i min situasjon så har jeg lært meg at det viktigste er å være takknemmelig for det man har, og ikke sutre over alt man ikke har eller som ikke går sin vei når det er ikke-permanente problemer. Dette går på kognitiv terapi og er en velkjent teknikk i psykiatrien.

Jeg mener ikke at det ikke å være leit å være i ts sin situasjon men depresjon og angst er ord som blir kastet ut av folk veldig lett, og det er en dårlig utvikling. Man har ikke angst fordi man har en normal prestasjonsangst forhold til å presentere noe for hele klassen, og man er ikke deprimert fordi man føler seg litt ensom i noen uker. Begge disse tingene er situasjoner man kan endre med god selvinnsats, og håper og oppfordrer ts til å gjøre det. Du er heldig som kan gå på skole og det er ikke farlig å søke kontakt med andre elever om det er det du ønsker og savner

Anonymous poster hash: 378cc...c09

[AnonymBruker]

Hei TS.

Jeg hadde også det samme problemet i åresvis. Løsningen ble å bare dra på fester jeg visste om og vorspiel for der det var andre studenter i studentbyen jeg bodde i. Det var ubehagelig som bare det, men du må jobbe for å få slutt på de onde tankene som oppstår. De fleste er snille å ha med å gjøre. Så mitt råd er å henge deg på de du bor med neste gang det skjer noe. Bare gjør det.

https://youtu.be/nuHfVn_cfHU

Anonymous poster hash: 8b35f...c81

[AnonymBruker]

 

Ånei jeg gjør ikke det? Har vært innlagt i mange år, prøvd å ta livet mitt 6 ganger og svevd mellom liv og død, endte opp med å knuse bena den ene gangen jeg hoppet fra 5 etasje og er i dag lam. Kommer meg ikke ut av huset heller så ensomhet og depresjon vet jeg ALTfor mye om! Hadde vært lykkelig om jeg hadde kunnet gå på skole jeg, eller være ute blandt folk eller ha ben å gå på og ikke være kronisk suicidal.

Anonymous poster hash: 378cc...c09

 

Så fordi noen har det verre en deg så skal en ikke få lov til å være deprimert? Fordi at et fattig menneske i Afrika ikke har råd til mat kan ikke jeg få lov til å klage over at jeg er sulten?

 

Sånn som jeg leser det var du ikke lam før du prøvde å hoppe fra 5.etg. Så da burde jo du i teorien vært lykkelig da? Ikke bagatelliser andre sine problemer selv om du har det jævlig. Det er rett og slett respektløst!

Anonymous poster hash: fb09e...a52

[Gjest Jon Are]

 

Fordi moren min var pillemisbruker, faren min slo meg, jeg ble mobbet på skolen, voldtatt første gang jeg var på fest (som jeg dro på for å prøve å "være kul" mens de andre lagde et plot mot meg om å være jævlige mot meg der også. Andre festdeltakere holdt igjen døren mens de visste at to gutter voldtok meg, og generelt aldri hatt noen som har gitt meg støtte eller oppfordret meg til å bli glad i meg selv. 

Når jeg ikke klarte å ta livet mitt ble jeg enda mer deprimert. Og å være på instutisjon og psykiatrisk avdeling er som å være en neddopet ape i et 2x3 kvm bur som blir behandlet som en hjerneskadet, som ihvertfall IKKE bidrar til å hjelpe en til å få et bedre livssyn. Hvis jeg bare hadde kommet meg ut av leiligheten min nå med rullestolen og den kunne rulle litt fortere så hadde jeg ikke nølt med å rulle foran et tog.

 

Jo fordi man bør lære seg å se ting litt fra andre perspektiver. Jeg tenker også når noen klager over at de er sultne, at de heller bør være takknemmelig fordi de har muligheten til å få i seg mat om ikke i dag å kanskje i morgen, siden andre ikke har mulighet til å få kjøpt seg mat i det hele tatt...  Det er ingen konkurranse om hvem som har det værst nei, men i min situasjon så har jeg lært meg at det viktigste er å være takknemmelig for det man har, og ikke sutre over alt man ikke har eller som ikke går sin vei når det er ikke-permanente problemer. Dette går på kognitiv terapi og er en velkjent teknikk i psykiatrien.

Jeg mener ikke at det ikke å være leit å være i ts sin situasjon men depresjon og angst er ord som blir kastet ut av folk veldig lett, og det er en dårlig utvikling. Man har ikke angst fordi man har en normal prestasjonsangst forhold til å presentere noe for hele klassen, og man er ikke deprimert fordi man føler seg litt ensom i noen uker. Begge disse tingene er situasjoner man kan endre med god selvinnsats, og håper og oppfordrer ts til å gjøre det. Du er heldig som kan gå på skole og det er ikke farlig å søke kontakt med andre elever om det er det du ønsker og savner

Anonymous poster hash: 378cc...c09

 

det var bra skrevet synes jeg. jeg sliter selv med det jeg mener er en depresjon , og har opplevd mye vondt i livet. Å lses det du skrev satte ting litt i perspektiv. Håper du får litt glede ut av livet. Hva med en hund? mulig et dumt spørsmål, men for meg har de vært rene lykkepillene.

 

Med hilsen fra:

Jon Are

[AnonymBruker]

Hvor går du TS?

Anonymous poster hash: b141a...69b

[AnonymBruker]

Du går i Trondheim, sant?

Anonymous poster hash: 8c52d...dee

[AnonymBruker]

Hei igjen, fikk skikkelig nerver for å sjekke denne tråden og hva folk hadde svart da jeg hadde det litt bedre etter noen dager. Fortsatt veldig opp og ned, når man ser mystories av tidligere venner på ville fester, eller jenta en liker dukker opp i en snap midt mellom 5-6 veltrente gutter.

Går i Trondheim, ja. Andre i Trondheim her?

Anonymous poster hash: 6d562...4d7

[AnonymBruker]

Er jo egentlig ikke så stygg som jeg virker ut til å påstå i åpningsinnlegget, men er vel det som blir syndebukken når jeg er nedfor. Sliter forresten ikke med å omgås andre, hvis det virker slik. Bare savner veldig det å ha en gjeng som drar deg med på ting.

Og ja jeg er nok litt dømmende ovenfor noen av de med store vennegjenger, er lettere å føle seg mindre mislykket når jeg kan skylde på noe utenfor min kontroll.

Anonymous poster hash: 6d562...4d7