Noen andre som også bare forbinder treff/samlinger med venner og familie som stress etter man fikk barn?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg aldri får deltatt i en samtale lengre under f.eks en bursdag, eller må høre med et halvt øre pga barna. Mannen og jeg drar alltid sammen, men føler når vi drar at vi ikke har vært en del av treffet, vi har bare løpt hver vår vei etter barna. Vi har barn på 3,5, 2 og 3 mnd. Det er alltid en amming, noen bleieskift, sørge for at ungene får i seg mat og drikke og at de ikke river ned noe hjemme hos folk som ikke har et barnesikret hjem. Jeg føler det bare er mas å dra på slike ting, da jeg aldri får fullført en samtale med noen uansett fordi jeg må avbryte/blir avbrutt pga barna. Føler ting hadde vært lettere hvis familie og venner hadde sagt "Du, vil du drikke den kaffekoppen? Jeg kan ta Hans noen minutter for deg". Eller "Sett deg og spis kake du så kan jeg ta med Inger for å huske". Bare et av mange eksempler.

Anonymous poster hash: b2141...ae3

[AnonymBruker]

okei

Anonymous poster hash: 289d8...3c8

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg aldri får deltatt i en samtale lengre under f.eks en bursdag, eller må høre med et halvt øre pga barna. Mannen og jeg drar alltid sammen, men føler når vi drar at vi ikke har vært en del av treffet, vi har bare løpt hver vår vei etter barna. Vi har barn på 3,5, 2 og 3 mnd. Det er alltid en amming, noen bleieskift, sørge for at ungene får i seg mat og drikke og at de ikke river ned noe hjemme hos folk som ikke har et barnesikret hjem. Jeg føler det bare er mas å dra på slike ting, da jeg aldri får fullført en samtale med noen uansett fordi jeg må avbryte/blir avbrutt pga barna. Føler ting hadde vært lettere hvis familie og venner hadde sagt "Du, vil du drikke den kaffekoppen? Jeg kan ta Hans noen minutter for deg". Eller "Sett deg og spis kake du så kan jeg ta med Inger for å huske". Bare et av mange eksempler.

Anonymous poster hash: b2141...ae3

At du har valgt å presse ut unger får du ta det fulle ansvaret for. Du kan ikke forvente at grandtanter eller bestemødre osv skal avlaste deg. De har vel like lyst å delta i samtalene med andre.

Anonymous poster hash: 88798...fe3

[AnonymBruker]

Skjønner det er vårt valg, men de inviterer oss og skriver samtidig "gleder oss sånn til å se barna og dere igjen! Savner dere". Bare derfor jeg blir litt sår for jeg vil jo gjerne prate når det er lenge siden sist, men tror det blir slik at vi dropper å dra på sånne ting før de yngste blir litt større. Får bare være ærlig på at det blir mer stress enn kos for oss.

Anonymous poster hash: b2141...ae3

[malicious]

At du har valgt å presse ut unger får du ta det fulle ansvaret for. Du kan ikke forvente at grandtanter eller bestemødre osv skal avlaste deg. De har vel like lyst å delta i samtalene med andre.

Anonymous poster hash: 88798...fe3

Jøss for et svar å komme med da menneske!

 

 

 

 

TS, er det familietreff det er snakk om? 

Om min familie ikke hadde ønsket å ta del av barnas selskap så hadde jeg ikke giddet reise dit. Jeg har kun et barn, så er jo absolutt ikke det samme, men her tar de gladelig barnet.

[TrickyCicci]

Jøss for et svar å komme med da menneske!

 

 

 

 

TS, er det familietreff det er snakk om? 

Om min familie ikke hadde ønsket å ta del av barnas selskap så hadde jeg ikke giddet reise dit. Jeg har kun et barn, så er jo absolutt ikke det samme, men her tar de gladelig barnet.

Enig!

 

Nå har jeg også bare 1 barn, men jeg har nesten aldri så mye tid til å ta det rolig som i familieselskap, tanter og onkler og besteforeldre bytter med glede på å bruke tid med vesla når hun ikke vil sitte til bords el.

[Molly85]

Post dette innlegget på Barnimagen i stedet, der er mange i samme situasjon😊Vet hva du mener, og kjenner pulsen ofte er skyhøy etter slike samlinger. Men jeg elsker de jo også (barna OG samlingene😜), så jeg holder ut😊

[AnonymBruker]

Enig. Har to barn på 3 og 6 mnd selv, og synes også det stort sett bare er masete med slike samlinger.

Anonymous poster hash: ffd13...81c

[AnonymBruker]

Jo, jeg skjønner følelsen, men sånn er det for alle i akkurat den fasen. Husker da jeg var tenåring og så min tante innta julemiddagen i små raske glefs, mellom alle turene vekk fra bordet for å passe eller trøste eller mate mine to små fettere... Var nesten litt misunnelig, for særlig babyen var så søt, men ti år senere var det min tur. Da var det ikke like søtt lenger

Så gikk det noen år til, og jeg sitter ved bordet hele veien og drikker opp kaffen, og savner nesten barneståket.

Med andre ord: En slitsom, men herlig periode som alle foreldre havner i... og vokser ut av.

Anonymous poster hash: e918a...339

[AnonymBruker]

Du er jo midt i den verste perioden TS, det blir nok bedre. Vi har to aktive gutter på 2 og 3 år, og det er alltid mat på avveie, bleie som må skiftes, en som klatrer eller en som prøver å rydde opp i ledningene bak tv'en… Heldigvis er det slektninger som avleder dem, men det er litt stress å ha det endelige ansvaret. Vi passer på å dra til avslappede folk med noenlunde barnevennlige hjem, og unngår steder som vi vet blir bare mas.

Ellers bruker jeg å oppfordre noen til å bidra litt, ofte er de andre passive fordi de ikke helt vet hva de skal gjøre. Alltid noen gamle tanter som har lyst til å ta med seg en pode og gå en tur i huset, se hva de har tegnet osv. 

Det beste er når vi kan være utendørs, det tar blodtrykket mitt ned mange hakk!

Anonymous poster hash: b89a2...804

[AnonymBruker]

Ja! Jeg synes alt sånn er no drit, så holder meg unna så godt jeg kan.. Enten er det midt i soving, eller så er det sent på ettermiddag/tidlig kveld, så med vår lille på 1 år er det bare stress..

Av og til må man, så da biter jeg bare tennene sammen, og går heller tidlig hjem

Anonymous poster hash: e2eae...9bb

[AnonymBruker]

Folk kan ikke se at su trenger hjelp og noen av dem er direkte egoistiske og selvopptatte og like å se deg lide. Ja,det er sant håhåhåhåååå se,hvor mange problemer hun har håhåhåhå,men det har hun selv skyld i. Jeg har to tette og da vi fikk det andre barnet ble halve mannens familie opptatt i å vise hvor travelt vi har det,hvor vanskelig det er,hvor feil det er...og de avviste å passe på. Og det gjorde besteforeldre og tanta. Da jeg begynte å jobbe og fikk vakt flirte de hvor vanskelig sønnen deres hadde det og avslo å hjelpe til.

Hva gjorde?

Ga opp. Mine foreldre hjalp til så mye de kunne,vi var på besøk hos dem ofte,vi organiserte uken uten mannens familie og barna ble større,alt ble mye enklere. Nå er de større,dagen fungerer perfekt,de elsker foreldrene mine,de liker også mannens foreldre. Og mannens foreldre ringer hele tiden for at vi skal komme. Nå vil de passe barna. Men jeg plent sier at det er ikke nødvendig.

Mitt råd er ikke forvent hjelp fra slike folk,var sammen med de som vil hjelpe deg og gjør bare det som ikke stresser deg. Og ikke glem de som hjalp til da det trenges! Barna vil bli større og dagen vil bli lettere.

Anonymous poster hash: 7dc26...f10

[Ciara]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har vært k mange familieselskap hvor jeg har lurt på hvem vi egentlig var der for - selv fikk jeg lite ut av det, ungene holdt på med sitt, familien fikk få ord ut av oss mellom bleieskift, mating og katastrofeavverging.

Nå som minstemann nærmer seg tre er det veldig mye bedre!

[Sommerfugl86]

Kjenner meg godt igjen TS. Tror det er mange som har det slik i småbarnsfasen. Jeg prøver å være tydelig på hvis jeg ønsker 5 minutter. Noen ganger får jeg det, andre ikke. Det varierer fra hjem til hjem.

[AnonymBruker]

Dette høres veldig kjent ut ja!

Det er utrolig slitsomt, så jeg prøver å unngå det...

 

I stedet inviterer jeg helle folk hjem hit, for her er det barnesikkert, og barna har ikke lenger noe stort behov for å utforske nye ting, slik de har på fremmede plasser.

 

Det messt irriterende synes jeg er at det er helt komplett umulig å fullføre en setning. Prøver jeg å mannen og prate om noe, blir vi avbrutt konstant.

Så vi prater ikke sammen før etter kl 20 om kvelden....

Anonymous poster hash: a8c28...1c5

[AnonymBruker]

Ned syntes slike selskap bare har blitt bedre etter st vi fikk barn. Før vi fikk barn var bi mer med venner, nå er familien blitt viktigere.

Anonymous poster hash: 177a6...95f

[AnonymBruker]

Sånn er det. Gruer meg til selskap fordi jeg blir dømt på alt, hvor mye barnet mitt roper og hoier, og seff så gidder ikke treåringen sitte ved bordet i lengre enn fem min når alle de lekene til hans fetter ligger der å frister. Det er ikke koselig og nei jeg får ikke prata med noen, ei heller spist omstrent. Deilig å dra hjem når festen er ferdig siden det er rolig og stille i bilen. Svigermor sier det rett ut til sine gjester og til oss alle, at passet får vi ta selv.

Anonymous poster hash: 9b487...ac4

[AnonymBruker]

Dette har vi som nå har store/ voksne barn vært igjennom. Men jeg lurer på hvem som organiserer, lager mat, baker kaker, dekker på, rydder og vasker opp? Tipper at det er de som nå har store/ voksne barn (voksne barn = dere som syter og klager) 

 

Når vi hadde små barn, så gikk vi også glipp av samtaler med slekt, vi spiste i flere omganger, maten ble kald osv. Så det er ikke unikt det dere opplever nå. Det kalles å ha små barn.

 

Tror dere at vi som har stått på med organisering, pynting, matlaging og baking bare kan slappe av og kose oss? Vi må nemlig følge med på maten - etterfylle tomme fater, rydde bort og vaske opp. Så ikke klag når vi først kan sette oss ned å slappe av en liten stund. Forvent ihvertfall ikke at vi da skal ta over ungene deres så dere kan slappe av. 

Anonymous poster hash: c46de...65b

[AnonymBruker]

Sånn er livet i en periode. Trøster meg med at jeg iallefall ikke forspiser meg på kake, til forskjell fra de som bare sitter på ræva i sofaen

Anonymous poster hash: 1ce55...fc9

[AnonymBruker]

Sånn er livet i en periode. Trøster meg med at jeg iallefall ikke forspiser meg på kake, til forskjell fra de som bare sitter på ræva i sofaen

Anonymous poster hash: 1ce55...fc9

De som sitter på ræva i sofan er kanskje de som har jobbet både på forhånd, under og i etterkant av selskapet. 

Anonymous poster hash: c46de...65b