Skryt etter skryt av egne barn

[AnonymBruker]

Mulig jeg er på vei inn et vepsebol. Det er mange foreldre der ute som er utrolig stolte av barna sine. Jeg venter min første selv denne høsten, så noen vil si at jeg ikke vet bedre eller burde holde kjeft. Er ikke ute etter dets mening om akkurat det.

Vel, i min graviditet har i grunn ikke vært opptatt av å få noe oppmerksomhet rundt det, syns dette er en privatsak, legger ikke noe ut på sosiale medier, eller snakker kun om min graviditet og dets utfordringer. Jeg er ikke den typen. Jeg er heller ikke den typen som skryter av meg selv heller. Når du nærmer deg 40 er ikke slike ting så viktige.

Men jeg treffer likevel jevnaldrende som har kun barnet sitt som emne i det meste som skal prates om. Jeg har en kollega, og husker og en tidligere kollega og forsåvidt , som skryter og er ute etter en slags anerkjennelse, viser bilder hvis jeg ikke trykker liker på face eller instagram, ganske ofte.

Jeg går lei disse mødrene, og tenker med ett at jeg skal ikke bli slik, men aldri si aldri ( men likevel er jeg en mer privat person der når det kommer mye på privaten).

Jeg jatter med , sier så koselig, så fint osv, men jeg kjenner jeg ikke klarer å engasjere meg når det er så gjennomgående og ofte. Og dessuten er jeg ikke så begeistra for disse barna til kollegaen. Det er bra nå. Man jo ikke heller si det jeg tenker og mener som jeg gjør her. Hva gjør man?

Anonymous poster hash: 5d8c1...756

[Teriyaki]

Hva skal du gjøre da? Sånn bortsett fra å prøve å styre samtaleemnet over noe annet, og ellers si ja og ha? Alternativet er vel å redusere kontakten.

De kommer sikkert ut av boblen etter hvert tenker jeg. fortsetter det til all evig tid, har dere kanskje ikke så mye til felles likevel.

Endret 14. august 2015 av Teriyaki

[Gjest O.G.]

Hvorfor ikke bare la dem holde på?

[AnonymBruker]

Det er tiden for de,og er opptatt av ungene sine.

At andre ikke er så opptatt av deres barn...Tror jeg ikke går inn alltid.

Anonymous poster hash: 28f0f...115

[AnonymBruker]

Joa, tenkte det dabbet av, men barna er nå i skolealder, så det er ikke helt over da. Jeg har riktignok kommet på andre emner, holdt lite kontakt, men gir seg liksom ikke. Vil på en måte være venninne med meg og, men jeg ser at vi ikke har de felles interessene, så derfor er jeg litt baki der. Og ja, lar dem holde på, men det er vel lov å si at en blir lei for det.

TS

Anonymous poster hash: 5d8c1...756

[AnonymBruker]

Det er tiden for de,og er opptatt av ungene sine.

At andre ikke er så opptatt av deres barn...Tror jeg ikke går inn alltid.Anonymous poster hash: 28f0f...115

Mm, nettopp.

TS

Anonymous poster hash: 5d8c1...756

[Celtic Heart]

Kanskje de synes dine samtaleemner er like uinteressante? Siden dere har så få felles interesser tenker jeg.

 

Jeg interesserer meg ikke bestandig like mye for hva alle andre snakker om, men jeg har ikke enerett på å snakke om ting jeg synes er interessant.

 

Enten får du si at du er lei av at de hele tiden snakker om ungene sine, eller finne venner du har mer til felles med.

[Gjest SykkelJenny]

Synes enkelte holder på sånn ennå - selvom barna nå er mellom 20 og 30 år 

[AnonymBruker]

Sorry, men du høres kjedelig ut.

Anonymous poster hash: 3e810...3c7

[AnonymBruker]

Noen mennesker er jo opptatte av seg og sitt, uansett om det er barnet på ett år eller 30 år!

Det er de samme som trodde de var alene i verden om å være fattige studenter eller jobbe overtid på jobb! Jeg har lært meg å bare jatte med, siden disse folkene somregel ikke gidder å høre etter når andre forteller heller..

Bare å sone ut når det blir for mye

Anonymous poster hash: cb964...91a

[Teriyaki]

Noen folk er bare sånn, rett og slett. Som ab over her sier. De snakker bare og seg og sitt enten det gjelder en hobby, barna eller den nye kjæresten..

Folk som kun snakker om seg selv og viser null interesse for meg, og for andre ting, ender gjerne opp med å bli bekjente framfor gode venner.

[AnonymBruker]

Kanskje de synes dine samtaleemner er like uinteressante? Siden dere har så få felles interesser tenker jeg.

 

Jeg interesserer meg ikke bestandig like mye for hva alle andre snakker om, men jeg har ikke enerett på å snakke om ting jeg synes er interessant.

 

Enten får du si at du er lei av at de hele tiden snakker om ungene sine, eller finne venner du har mer til felles med.

Hehe, tenkte meg noe slikt ville komme her ja. Det gjelder spesielt en kollega, ja og faktisk søstra mi, men hu treffer jeg ikke så ofte-(heldigvis (annen historie)! Greit å bli kjent med nye folk, greit at det er jobb og jeg har ingen intensjon med å være kjip, for det er jeg ikke, jeg hører etter og er hyggelig, men inni meg går jeg lei. Blir ikke direkte god stemning om en sier en er lei av unge-pratet. Kanskje finne en måte å ta det opp generelt, men akk jeg lar det nok gå...

Noen folk er bare sånn, rett og slett. Som ab over her sier. De snakker bare og seg og sitt enten det gjelder en hobby, barna eller den nye kjæresten..

Folk som kun snakker om seg selv og viser null interesse for meg, og for andre ting, ender gjerne opp med å bli bekjente framfor gode venner.

Mm, man er forskjellige noen er og mer utadvendte, andre er mer innadvendte. Jeg er kanskje mer den siste typen, men det betyr ikke at jeg ikke deltar i samtaler eller viser interesse.

TS

Anonymous poster hash: 5d8c1...756