Hjelper dere voksne barn like mye?

[AnonymBruker]

Vi er tre voksne søsken. Eldstemann jobber mye og greier seg fint, jeg som er yngst bor i studenthybel og jobber av og til for ekstra penger, og han i midten har kone og barn og balanserer dette med jobb og studier.

 

Det blir da til at han i midten får mye hjelp. Jeg hjelper også med barnepass og andre ting de trenger hjelp til. Det gjør vi alle fordi småbarnsforeldre trenger en liten pause i blant de og. Men han får også penger til ting som vi andre ikke får, og noen ganger syns jeg det er litt dumt fordi det er ikke sånn at de absolutt IKKE har penger.

 

Jeg har studert i utlandet og betalt skolepenger, fikk ikke hjelp. Jeg har studert i Norge, flyttet ut og levd av det jeg har, fikk ikke hjelp. Og nå har jeg kommet i den situasjonen at jeg ikke får studielån dette semesteret, noe som betyr at jeg kommer til å bruke alle sparepengene mine for å dekke husleie, skolebøker, mat, klær osv. Jeg har ikke spurt om hjelp, jeg har penger for noen måneder fremover, men det betyr at jeg må lage med et mye strengere budsjett og endre måten jeg bruker penger på for at det skal strekke til. Foreldrene våre har ikke tilbudt noe som helst hjelp, mens de samtidig har tilbudt broren min transportpenger fordi han skal på praksis langt borte.

 

Jeg syns det er litt skuffende. Jeg krever ingenting og kommer ikke til å spørre en gang, men jeg føler at det er forskjellsbehandling. Jeg har ikke fått så mye som en bussbillett. Jeg husker en gang at min bror dro på ferie med kompisene sine og da fikk han penger av pappa og mamma, og før jeg skulle på ferie hadde pappa sagt at jeg skulle få det samme, men rett før jeg reiste satte mamma ned foten og sa nei fordi jeg trengte ikke penger. Det gjorde ikke han heller!

 

Det handler som sagt ikke om penger. Om ingen hadde fått så hadde jeg ikke brydd meg, men vi er tre søsken og bare en får noe. Hjelp til andre ting som barnepass ser jeg på et selvfølge fra alle i familien, vi er jo tross alt familie og jeg hjelper også gjerne til. Det er jo slikt det skal være, men at vi ikke er lik for foreldrene våre når det kommer til finansielt hjelp, det syns jeg er litt dumt.  

 

Anonymous poster hash: 7c65c...e3a

[AnonymBruker]

Ta det opp og si det som det er. Si at det er skuffende og sårende, og går på prinsipp.

Anonymous poster hash: e4833...92a

[AnonymBruker]

Ta det opp med dem. Det er slett ikke sikkert de har forstått at du også trenger hjelp nå. Litt skjevfordeling er nok ganske vanlig, men det er neppe noe foreldrene dine tenker noe særlig over.

Anonymous poster hash: de4ce...163

[AnonymBruker]

Har ikke tatt det opp fordi jeg vil ikke at de skal bli sint eller tenke at jeg er utakknemlig... selv om jeg ikke har fått noe. 

 

Det er jo en prinsipp sak, ikke grådighet. 

 

TS

Anonymous poster hash: 7c65c...e3a

[Gjest Magnifiq]

Du får sikkert den samme hjelpen om du får barn en gang..

[AnonymBruker]

Min bror er i 40 åra er ungkar har full jobb å spiser middag hver dag, hjemme hos mor, bruker pengene på tull, masse junk food, dvd å cd'er, klager ofte over han er blakk, å får penger stukket til seg titt å ofte, hender også han får låne diesel kort for han må jo ha diesel på en amcar som ikke er direkte rimelig i drift, denne snyltingen har dessverre holdt på en stund, han dulles med som han skulle hvert 4 år

Anonymous poster hash: 219c3...124

[Gjest hockeyfrue]

Vi er tre søsken og vi får like mye hjelp alle sammen, foreldrene våre har alltid vært opptatt av at det skal bli likt. Yngstemann bor fortsatt hjemme, så han får nok kanskje mer enn oss andre. Jeg og han eldste fikk begge leilighet da vi skulle flytte for oss selv, og det kommer også minstemann til å få. Jeg synes ikke noe om å kun hjelpe ett av barna når de andre også kunne trengt hjelp. Jeg synes du skal ta en prat med foreldrene dine og fortelle dem det du har skrevet her :-)

[frk91]

Vi er to søsken og mens storesøsteren min får MYE hjelp til barnepass og økonomisk støtte, får jeg som barnløs bare økonomisk støtte fra mine foreldre. 

Foreldrene mine prøver å fordele støtten likt, men har en følelse av at de gir meg mer støtte enn henne..

[AnonymBruker]

Mine foreldre har hjulpet meg mye mer enn de har hjulpet broren min. Både praktisk, økonomisk, med barnepass og tid sammen med oss. Broren min bor langt unna, er mange år eldre enn meg, og har alltid sittet bedre i det enn meg, så foreldrene mine mente nok at jeg trengte det mest. Vi har alltid vært mer nær enn de var med min bror. Det skal også sies at det alltid har vært meg som har hjulpet foreldrene våre gjennom sykdom, pleie, praktisk hjelp og tid sammen mens de levde. 

 

Selv har jeg voksne barn nå, og prøver så godt jeg kan å være rettferdig når det gjelder økonomisk støtte og hjelp på annen måte mellom de to, selv om nok yngstemann kanskje får litt mer. Han har absolutt trengt mer hjelp, støtte og penger enn sin eldre bror også, men jeg prøver å være så rettferdig som mulig.

Anonymous poster hash: 22c74...da9

[AnonymBruker]

Slikt pleier å gå i perioder. Når det er du som er i hans posisjon får du hjelpen du trenger. Ting blir ofte litt ulikt, da søsken er ulike. Ingen av oss søsken har fått særlig hjelp i studietid, men med mitt barn får vi mye hjelp (praktisk). Dette kommer mine søsken til å få om de ønsker det når de får barn. Broren min har fått myye hjelp av mine foreldre til bil. Deler, tid og rabatter. Det har ikke jeg, men satser på at om jeg skulle behøve hjelp til det stiller de opp.

Som sagt, det er en tid for alt. Ditt kommer når din tur kommer.

Anonymous poster hash: a9af4...f90

[AnonymBruker]

Jeg mener man må kunne få se an behovene, det trenger ikke være på krona likt hele tiden. "Barnas" behov vil variere, og ofte vil det jevne seg ut over tid. Satt på spissen, hvis Martin Ødegaard bestemmer seg for å studere om ti-femten år vil det ikke være galt av foreldrene hans å ikke bidra, selv om de hjalp søsteren hans i samme situasjon.

 

Når det er sagt ville jeg aldri bare gitt goder til ett barn, eller hatt en veldig skjev fordeling. Det må ikke bli urettferdig, og man skal ikke "straffes" for å være flink og klare seg selv.

Anonymous poster hash: 64531...2e4

[AnonymBruker]

Det ble til at mamma skal kjøpe sykkel til meg slik at jeg sparer på transport. Sykkel var noe jeg hadde lyst på, men så plutselig fikk jeg ikke støtte og da ville jeg ikke kjøpe det lengre.

Da mamma pusha det tema og sa at jeg burde ha sykkel sa jeg "Du kan kjøpe det til meg da. Xxxx har jo nettopp fått noe som er dyrere." Hun sa ja med nesten en gang. Jeg ville jo ikke spørre om noe, men jeg syns det ble så irriterende at hun ikke kunne slutte å nevne sykkelkjøp når jeg har gjort det klinkende klart at jeg ikke har mye penger å bruke akkurat når, så da foreslo jeg at hun kjøpte den siden han hadde fått noe. 

 

Jeg føler ikke at det gjør meg bortskjemt egentlig... jeg får jo aldri noe. Han får ting hele tiden.

 

TS

Anonymous poster hash: 7c65c...e3a

[Havbris]

Du må snakke med foreldrene dine. Samtidig må du også forstå at dine foreldre må kunne ta valg som du ikke liker. Jeg er mor til voksne barn og lar meg ikke styre av mine barn.

[AnonymBruker]

Jeg har lignende erfaringer.

Flyttet hjemmefra da jeg var 17,og i løpet av de årene jeg har bodd for meg selv har jeg spurt om hjelp noen få ganger og da har jeg litt motvillig fått det.

Altså at det blir litt syting og uff og huff. Jeg spurte jo bare når det virkelig var krise,så det føltes veldig ubehagelig.

Det er nok flere ganger jeg kunne spurt,men jeg gjør det stort sett ikke uansett om det er økonomisk eller andre ting.

Ikke det at jeg forventer å få alt mulig eller at de skulle stille opp i tide og utide,men det hadde vært fint å kunne ta opp ting og kunne spørre hvis det virkelig er krise.

Noen ganger har jeg bare hatt behov for råd,men da har de bare avvist meg med "det må du finne ut av selv".

Eneste som er positivt er vel at jeg fort ble selvstendig,og flink til å klare meg på lite. Men jeg har også rotet til ting rett og slett fordi jeg var umoden,og ikke fikk støtte eller råd.

Min søster derimot får alt mulig. Både økonomisk,råd og støtte hvis hun trenger det. Synes det er trist at det skal være en sånn forskjellsbehandling og lurer på om noen ting kunne vært annerledes hvis de bare hadde hørt på meg. Kanskje ting ikke hadde vært så vanskelig hvis de hadde støttet meg og vært der før meg.

Men det er for sent å ta det opp. De bryr seg lite,og jeg har trukket meg enda mer unna enn før.

Anonymous poster hash: 5acfd...cfb