Jeg er så sliten, får ingen avlastning.

[AnonymBruker]

Mannen min har endt opp med et særdeles komplisert sykdomsbilde; fra 100% i jobb for fem år siden, til nå hovedsaklig sengeliggende med psykisk og fysisk sykdom. Han trenger mye hjelp; han greier ikke å bidra med noe hjemme. Så jeg tar meg av alt; husarbeid, økonomien, hans kontakt med Nav, leger osv. I tillegg jobber jeg 50% selv, men har også blitt 50% sykmeldt fordi jeg begynner å bli kraftig utbrent. Økonomien har gått til helvete; lønna hans har sunket voldsomt etter at han måtte over på AAP. Vi vil at han skal få søke ufør, men Nav mener han må gjennom arbeidsutredning og det ene med det andre selv om de har 4 erklæringer fra div spesialister + fastlege på at han ikke er arbeidsfør og ikke kommer til å bli det igjen noensinne.

 

Vi får ikke noe hjelp...! Ingen av oss har noe familie i nærheten; min nære familie har jeg ikke kontakt med og hans er i utlandet. Venner har forsvunnet etterhvert som mannen blir sykere og sykere og jeg har mindre overskudd. Mannen får ikke den psykiske behandlingen han trenger fordi han kommer seg ikke ut til DPS (all spesialistbehandling er alltid nøye planlagt, slik at vi når innom begge + fastlege på en dag hver måned, han greier ikke komme seg ut mer enn 1-3 ganger i måneder og ofte er legebesøket eneste gangen han er ute). Vi har ikke hjemmesykepleie for å hjelpe til med stell av han og husarbeid; siden vi er såpass unge (midten av tredveårene) og jeg er "funksjonsfrisk" (de blåser i at jeg er delvis sykmeldt pga utbrenthet) så får vi ikke noe hjelp. Nav er heller ikke behjelpelige; vi har hatt 7 saksbehandlere på 5 år, alle skal ha nye legeerklæringer (selv om de forrige kun er 2 måneder gamle), og i det siste mener de at så lenge han ikke er villig (!!!!!) til å gjennomføre arbeidstrening så har han ingen rett på AAP, og truer med å ta fra oss pengene hans slik at han må søke sosialstønad.

 

Jeg er så ekstremt sliten. Sliten av å sloss på han sine vegne, av å sitte med ansvar for alt av husholdning og hans helse. Jeg elsker ham og kan ikke tenke meg livet uten han. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette aleine. Økonomien er gått til helvete, verken Nav eller banken er behjelpelige på å hjelpe meg å fikse det. Jeg greier ikke dette aleine lenger! Men jeg vet ikke hvor jeg skal gå for å kunne få noe hjelp? Finnes det noe form for støttekontakt for voksne? Hva kan jeg gjøre?

 

PS: Detaljer i innlegget er endret for å gjøre oss mindre gjenkjennelige.

Anonymous poster hash: 82ff6...844

[AnonymBruker]

Støttekontakt er for voksne såvell som barn, bare å søke.

Den eneste måten å få avlastning på om de henviser til deg som omsorgsperson er rett og slett brutal. Om mannen har jevnlige sykehusopphold (enten av psykisk eller fysisk karakter) så er det den letteste måten tvinge igjennom avlastning for deg. 1-2 dager før han skal skrives ut så drar du på ferie. Hvis sykehuset mener det er uforsvarlig å sende han hjem til tomt hus, så vil de presse kommune til å enten sette inn hjemmesykepleie eller avlastningsplass, eller holde han på sykehuset frem til du er "hjemme" eller kommunen ordner med hjelp.

Om det blir satt inn hjemmesykepleie eller avlastningsplass så vil funksjonsnivå og pleietyngde blir såpass dokumentert at du står sterkere ved en ny søknad om hj.spl.

Om han ikke pleier å være på sykehus, så "setter" du han igjen hos fastlegen gir beskjed om at du dra på ferie. Hvis fastlegen mener at det er uforsvarlig å sende han hjem alene så vil han kontakte kommunen direkte.

Brutalt men effektivt. Måtte gjøre dette selv for farfaren min. Min farmor dro på ferie til datter 3 hus unna eget hus. Plutselig måtte kommunen ordne avlastning, for sykehuset hadde ingen planer om å sende han hjem til tomt hus.

Anonymous poster hash: faf19...50a

[AnonymBruker]

Du får skaffe deg advokat.

Visse lidelser ser nav bort fra arbtrening.

De tar ikke hensyn til helseerklæring.

Du kan kreve at lege er ned på nav.

Du kan søke hjelpestønad.

Klag på kommunens vedtak om nei til hjemmesykepleie .

Anonymous poster hash: 3272e...969

[AnonymBruker]

 

Mannen min har endt opp med et særdeles komplisert sykdomsbilde; fra 100% i jobb for fem år siden, til nå hovedsaklig sengeliggende med psykisk og fysisk sykdom. Han trenger mye hjelp; han greier ikke å bidra med noe hjemme. Så jeg tar meg av alt; husarbeid, økonomien, hans kontakt med Nav, leger osv. I tillegg jobber jeg 50% selv, men har også blitt 50% sykmeldt fordi jeg begynner å bli kraftig utbrent. Økonomien har gått til helvete; lønna hans har sunket voldsomt etter at han måtte over på AAP. Vi vil at han skal få søke ufør, men Nav mener han må gjennom arbeidsutredning og det ene med det andre selv om de har 4 erklæringer fra div spesialister + fastlege på at han ikke er arbeidsfør og ikke kommer til å bli det igjen noensinne.

 

Vi får ikke noe hjelp...! Ingen av oss har noe familie i nærheten; min nære familie har jeg ikke kontakt med og hans er i utlandet. Venner har forsvunnet etterhvert som mannen blir sykere og sykere og jeg har mindre overskudd. Mannen får ikke den psykiske behandlingen han trenger fordi han kommer seg ikke ut til DPS (all spesialistbehandling er alltid nøye planlagt, slik at vi når innom begge + fastlege på en dag hver måned, han greier ikke komme seg ut mer enn 1-3 ganger i måneder og ofte er legebesøket eneste gangen han er ute). Vi har ikke hjemmesykepleie for å hjelpe til med stell av han og husarbeid; siden vi er såpass unge (midten av tredveårene) og jeg er "funksjonsfrisk" (de blåser i at jeg er delvis sykmeldt pga utbrenthet) så får vi ikke noe hjelp. Nav er heller ikke behjelpelige; vi har hatt 7 saksbehandlere på 5 år, alle skal ha nye legeerklæringer (selv om de forrige kun er 2 måneder gamle), og i det siste mener de at så lenge han ikke er villig (!!!!!) til å gjennomføre arbeidstrening så har han ingen rett på AAP, og truer med å ta fra oss pengene hans slik at han må søke sosialstønad.

 

Jeg er så ekstremt sliten. Sliten av å sloss på han sine vegne, av å sitte med ansvar for alt av husholdning og hans helse. Jeg elsker ham og kan ikke tenke meg livet uten han. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette aleine. Økonomien er gått til helvete, verken Nav eller banken er behjelpelige på å hjelpe meg å fikse det. Jeg greier ikke dette aleine lenger! Men jeg vet ikke hvor jeg skal gå for å kunne få noe hjelp? Finnes det noe form for støttekontakt for voksne? Hva kan jeg gjøre?

 

PS: Detaljer i innlegget er endret for å gjøre oss mindre gjenkjennelige.

Anonymous poster hash: 82ff6...844

 

Vil bare si at det er svært sjelden at man blir ufør uten å ha prøvd en rekke tiltak først. Det er svært få sykdommer som gir grunnlag for å hoppe over utprøving, med mindre det er helt åpenbare grunner til at det ikke går.

Det kan nok føles håpløst for oss, og det ender ofte med uføretrygd, men reglene er slik. Og de fleste av oss uføre har vært igjennom flere år med utprøving/omskolering/arbeidstrening osv. Det er ikke lett å bli ufør, og det skal det ikke være heller, før alle stener er snudd.

Den andre siden av dette er jo at du blir sliten og det forstår jeg. Undersøk om du har noen mulighet for å få hjelpestønad eller andre tiltak som kan lette hverdagen for dere.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 976ef...988

[AnonymBruker]

"​Personer som har særlig tyngende omsorgsoppgaver, kan få avlastningstiltak.

Den som har behov for avlastningstiltak, kan søke sin kommune om dette. I søknadsprosessen er det en fordel å være tydelig og detaljert når man beskriver sine behov. 

Søknadsprosessen vil en finne informasjon om på kommunens hjemmeside på internett eller ved å henvende seg til kommunen. Ta kontakt med din kommune for nærmere veiledning. " https://helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunen/avlastningstiltak

Du kan jo også snakke med legen din/hans om behov for hjemmesykepleie. Etter en operasjon som gjorde at jeg mistet funksjon, ble jeg skrevet opp hos hjemmesykepleien av sykehuset. Husarbeid gjør de nok kanskje ikke. Men de kan kanskje avlaste deg med stell han har behov for.

Anonymous poster hash: d9370...a22

[AnonymBruker]

Helt ærlig, flytt ut. Uansett hva du får av hjelp blir det ikke bedre, tenk på deg selv. 

Anonymous poster hash: b5e1a...b5e