Føler meg som en elendig mor noen ganger.

[AnonymBruker]

Jeg er under utdanning som vil gi oss gode fremtidsmuligheter om noen år når jeg er ferdig. Men inntil jeg er ferdig har vi det veldig stramt økonomisk. Jeg er alenemor med to barn og vi bor i en liten kjellerleilighet på 55 kvm med kun 1 soverom. Leiligheten er faktisk veldig lekker sånn sett, store vinduer og pent pusset opp. Lekkert bad og kjøkken. Men jeg føler på at vi bor så lite og at største barnet mitt ikke har eget rom og mulighet å være i fred med venner i leiligheten. Jeg har ikke råd til så veldig mye annet enn det vi trenger for å leve. Jeg har alltid nok til det viktigste, og pga riktige prioriteringer får også barna mine også muligheter til å være med i bursdager og andre småting som kino osv en gang i blandt. Men jeg har ikke råd til dyre fritidsaktiviteter til dem eller masse turer hit og dit og ferie. Jeg føler at jeg ikke får gitt dem de samme mulighetene sammfunnet på en måte krever at barn skal ha nå til dags. Jeg sitter ofte å tenker på at jeg burde ha gjort ferdig utdannelsen først før barn så jeg kunne tilby litt mer, men etterpåklokskap hjelper ikke. Jeg prøver å gjøre det beste ut av min situasjon, men føler meg som en "dårlig mor" noen ganger siden vi eier så lite. Og at jeg ikke kan tilby de aktiviter osv.

Anonymous poster hash: ff927...f14

[AnonymBruker]

Gir du barna dine mannlige rollemodeller? En bror eller venn kanskje?

Anonymous poster hash: 11e76...f62

[AnonymBruker]

De har en far som er der masse for dem

Hva tenkte du på?

Anonymous poster hash: ff927...f14

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver jeg TS. Riktignok har jeg en litt større leilighet, så barna har hvert sitt rom. De har også fått være med på alle fritidsaktiviteter, bursdager og lignende som de har villet. Men likevel, jeg ser jo andre venner av barna som har foreldre med lekkert hus osv. Har tenkt mitt mange ganger, og hatt dårlig samvittighet. Men når alt kommer til alt så er det samholdet med barna som er det viktigste, og det kan ikke kjøpes for penger. Tror vi alenemødre ofte lager problemer ut av ting som ikke barna bryr seg om engang.

Anonymous poster hash: de96b...715

[AnonymBruker]

Du har nok rett i det. Det er nok våres egen samvittighet som gnager på oss. Barna tenker nok ikke over dette som vi gjør.

Det hender det bare er dager sånn som idag hvor jeg leverte barnet mitt i en bursdag og så hvor flott de bodde som gjorde at jeg tenkte ekstra på det. En dag får nok jeg kjøpt hus også, men det noen år til. Så det er spesielt bosituasjonen vår som er ekstra vond for meg med tanke på at barna fortjener sitt eget soverom i det minste.

Anonymous poster hash: ff927...f14

[AnonymBruker]

Du har nok rett i det. Det er nok våres egen samvittighet som gnager på oss. Barna tenker nok ikke over dette som vi gjør.

Det hender det bare er dager sånn som idag hvor jeg leverte barnet mitt i en bursdag og så hvor flott de bodde som gjorde at jeg tenkte ekstra på det. En dag får nok jeg kjøpt hus også, men det noen år til. Så det er spesielt bosituasjonen vår som er ekstra vond for meg med tanke på at barna fortjener sitt eget soverom i det minste.

Anonymous poster hash: ff927...f14

Ja vet.. Men husk at selv om fasaden er perfekt, er det ikke sikkert at de er noe lykkeligere. Vet om mange slike tilfeller der er alt tilsynelatende er på stell, men plutselig så forandrer det seg. Kos deg med barna dine, det er det viktigste..

Anonymous poster hash: de96b...715

[AnonymBruker]

Bor dere i Oslo?

Hvordan kan 1 voksen og 2 barn sove og leve i en leilighet som har ett (1) soverom?

Anonymous poster hash: eab46...41a

[AnonymBruker]

De har en far som er der masse for dem

Hva tenkte du på?

Anonymous poster hash: ff927...f14

Hvis faren er en god far - da har dere delt bosted og 50/50? Kanskje han har en større bolig?

Kan ikke barnas far ta de med på ferie?

Anonymous poster hash: eab46...41a

[langbein86]

Bor dere i Oslo?

Hvordan kan 1 voksen og 2 barn sove og leve i en leilighet som har ett (1) soverom?

Anonymous poster hash: eab46...41a

Mor i stua og barna på soverommet regner jeg med. Ikke så veldig uvanlig det vel?

[Hyacint]

Jeg og mine to barn bodde i mange år i sokkelen til mine foreldre imens jeg gikk skole. Ikke var den så veldig lekker heller, med furudører og strier på veggene.

Så flyttet vi til slutt inn i drømmehuset.

Etter to uker sa minsten; nå vil jeg hjem igjen! Han syntes huset var stort og likte ikke å sove på eget rom.

Og størstemann savnet kompisen som bodde i nabohuset. Ble ikke det samme å måtte ta buss for å møtes, når de før bare kunne stikke over til hverandre.

Han sier også rett som det er at han savner sokkelen til mormor og morfar.

Jeg har i hvertfall lært at lykken ikke ligger i et stort hus med lekre møbler,

men heller det å være glad for det man har, og ikke minst at man er der for ungene. (Man har faktisk mer tid til lek og gøy når man ikke skal holde et helt hus i orden, både når det gjelder husarbeid og forefallende)

Jeg tenker at minsten din synes det er supertrygt å bo sånn sammen med deg og størstemann! Så kanskje størstemann kunne tenkt seg litt større plass da, men det kommer😉

Endret 10. august 2015 av Hyacint