En ekte forelder

[frustrert_frue]

Dette teksten dukket opp i min newsfeed på facebook i dag.

 

Umiddelbart kjenner jeg magen vrenger seg.

For det første; alle de mammaene som kommer la dette bildet trenge inn i underbevisstheten og støtte opp om tankene om at de ikke er gode nok.

For det andre; hva slags barn blir det ut av de som ikke lærer at andre enn de selv har behov? Ikke lærer å måtte sette sine egne ønsker eller behov til side? Det barnet ønsker ikke jeg at datteren eller sønnen min skal måtte dele livet med i alle fall.

 

Jeg kan ikke stille meg bak en brøkdel av de "nydelige og vakre" sistatene om det å være forelder eller det å ha barn som blir postet i øst og vest. Jeg ser meg selv som en bevisst forelder. Jeg er bevisst på at barna mine skal oppdras til å bli selvstendige mennesker som kan tilpasse seg et fellesskap og bli en del av et samfunn. De skal lære å takle skuffelse; altså må jeg tåle at de blir skuffet. De skal lære at andre mennesker har behov og ønsker akuratt som de selv, altså sørger jeg for at de må sette sine egene behov og ønsker til side. Noen ganger, selvfølgelig - ikke alltid. Men de trenger erfaringen. De får ikke alt jeg kan gi dem, for de skal lære seg at man må jobbe for de tingene man ønsker seg.

 

Så altså er jeg bare en "forelder" - ikke en ekte forelder.

[AnonymBruker]

Å sette ungen først betyr ikke å gi ungen alt ungen vil ha der og da. Ingen foreldre tror at barn alltid vet sitt eget beste. 

Anonymous poster hash: 21f18...f93

[frustrert_frue]

 

Å sette ungen først betyr ikke å gi ungen alt ungen vil ha der og da. Ingen foreldre tror at barn alltid vet sitt eget beste. 

Anonymous poster hash: 21f18...f93

 

"En ekte forelder er en som setter barnet over sine egne selviske behov og ønsker" Jeg synes ikke det er riktig. Det er selvfølgelig mange behov man må legge til side når man blir forelder. Jeg har ikke lyst til å operere som taxisjåfør uka lang å grunn av fritidsaktiviteter, men jeg gjør jo det likevel. Jeg synes likevel at jeg ser en tendens til at foreldre ikke skal få ha noen behov. Jeg vil kunne sette meg ned og lese en bok og si at nå er jeg opptatt. Det er sunt for barnet å oppleve at de ikke er verdens midtpunkt, men en del av en famile, en klasse, et samfunn, der ingens behov er viktigere enn de andres. Hvordan skal de lære seg det om foreldrene er totalt altoppofrende?

Endret 9. august 2015 av frustrert_frue

[AnonymBruker]

Kjente meg igjen i teksten jeg. Lar jo alltid barnas behov kommer foran mine. Hvis jeg skulle ha trumfet igjennom noe jeg ville, mens de ville noe annet ville jeg bare få dårlig samvittighet. Det teksten betyr er vel egentlig at når du blir forelder setter du deg selv i annen rekke, og barna dine betyr mer enn ditt eget liv... eller noe sånt.

Anonymous poster hash: bfd40...892

[AnonymBruker]

Barns behov er jo ikke nødvendigvis det samme som barns ønsker. Det koster foreldre mer energi, tålmodighet og tid å lære barna sine hva som er rett og galt, og at de skal vise omsorg og hensyn til andre dyr og mennesker. Kanskje må da foreldre sette seg selv til side ved å droppe treningen sin, middagsluren, eller hva annet foreldrene hadde hatt lyst til å gjøre. Den enkleste måten å være foreldre på er jo å la barna seile sin egen sjø og ikke bry seg . Det er enklere å gi barnet det det peker på, la det få viljen sin enn å gå inn på en dialog med barnet der barnet raser lenge etterpå.

Anonymous poster hash: c4323...b69

[AnonymBruker]

Barns behov er jo ikke nødvendigvis det samme som barns ønsker. Det koster foreldre mer energi, tålmodighet og tid å lære barna sine hva som er rett og galt, og at de skal vise omsorg og hensyn til andre dyr og mennesker. Kanskje må da foreldre sette seg selv til side ved å droppe treningen sin, middagsluren, eller hva annet foreldrene hadde hatt lyst til å gjøre. Den enkleste måten å være foreldre på er jo å la barna seile sin egen sjø og ikke bry seg . Det er enklere å gi barnet det det peker på, la det få viljen sin enn å gå inn på en dialog med barnet der barnet raser lenge etterpå.

Anonymous poster hash: c4323...b69

Enig med dette. Av og til er det stor forskjell på barnets behov og barnets ønsker. Barnet ønsker kanskje å spise is til frokost, men du som vet hvor viktig det er at barn får riktig mat lager havregrøt. Man skal ikke utslette seg selv, men selvfølgelig skal barnas behov komme først.

Anonymous poster hash: ce88f...3ef

[AnonymBruker]

Jeg så et annet sitat:

 

"Jeg vil ha en (min anmerkning: forelder) som drar meg opp på søndag morgen for å tvinge meg til å gå på ski."

 

Dette er, fritt etter hukommelsen, et sitat fra en av Bufetats fosterhjemskampanjer.

 

Tror du et barn ønsker å bli stilt krav til, bli dratt opp om morgenen, tvunget i dusjen, tvunget til å pusse tenner, til å legge seg i rett tid?

 

Selvsagt ikke!

Men likevel er det vår plikt som foreldre å sørge for at det blir slik.  Selv om vi egentlig har lyst til å ligge lenge om morgenen, har lyst til å være sammen med våre venner etter barnas leggetid, ikke orker ta "kampen" om dusjen, osv.

Vi ser forbi våre egne ønsker, og prioriterer barnas behov.

Anonymous poster hash: 22319...02b

[AnonymBruker]

"En ekte forelder er en som setter barnet over sine egne selviske behov og ønsker" Jeg synes ikke det er riktig. Det er selvfølgelig mange behov man må legge til side når man blir forelder. Jeg har ikke lyst til å operere som taxisjåfør uka lang å grunn av fritidsaktiviteter, men jeg gjør jo det likevel. Jeg synes likevel at jeg ser en tendens til at foreldre ikke skal få ha noen behov. Jeg vil kunne sette meg ned og lese en bok og si at nå er jeg opptatt. Det er sunt for barnet å oppleve at de ikke er verdens midtpunkt, men en del av en famile, en klasse, et samfunn, der ingens behov er viktigere enn de andres. Hvordan skal de lære seg det om foreldrene er totalt altoppofrende?

Så en typisk bruker på KG er taxisjåfør?

Anonymous poster hash: ada13...3b9

[Invicta]

Poenget er vel at man også kan være en god "forelder" selv om det ikke er biologiske barn. Mine fb-venner som har postet denne er enten stemødre/fedre eller fosterforeldre.

Når det er sagt, så er det nok ikke alt på fb man behøver å ta like personlig.

[AnonymBruker]

Dette teksten dukket opp i min newsfeed på facebook i dag.

Umiddelbart kjenner jeg magen vrenger seg.

For det første; alle de mammaene som kommer la dette bildet trenge inn i underbevisstheten og støtte opp om tankene om at de ikke er gode nok.

For det andre; hva slags barn blir det ut av de som ikke lærer at andre enn de selv har behov? Ikke lærer å måtte sette sine egne ønsker eller behov til side? Det barnet ønsker ikke jeg at datteren eller sønnen min skal måtte dele livet med i alle fall.

Jeg kan ikke stille meg bak en brøkdel av de "nydelige og vakre" sistatene om det å være forelder eller det å ha barn som blir postet i øst og vest. Jeg ser meg selv som en bevisst forelder. Jeg er bevisst på at barna mine skal oppdras til å bli selvstendige mennesker som kan tilpasse seg et fellesskap og bli en del av et samfunn. De skal lære å takle skuffelse; altså må jeg tåle at de blir skuffet. De skal lære at andre mennesker har behov og ønsker akuratt som de selv, altså sørger jeg for at de må sette sine egene behov og ønsker til side. Noen ganger, selvfølgelig - ikke alltid. Men de trenger erfaringen. De får ikke alt jeg kan gi dem, for de skal lære seg at man må jobbe for de tingene man ønsker seg.

Så altså er jeg bare en "forelder" - ikke en ekte forelder.

Enig. Min søster oppdrar sine barn slik, for som hun sier, så vil hun kun det beste for sine barn og oppdrar de derfor til å bli selvstendige og sterke individer som skjønner at man må stå på hvis det er noe man ønsker seg, men også at de lærer å vise andre hensyn og respekt slik at de selv vil også bli godt likt og få gode relasjoner til andre. Det er altfor mange som oppdrar små egoister.

Anonymous poster hash: 32edf...a7c

[AnonymBruker]

 

Jeg kan ikke stille meg bak en brøkdel av de "nydelige og vakre" sistatene om det å være forelder eller det å ha barn som blir postet i øst og vest. Jeg ser meg selv som en bevisst forelder. Jeg er bevisst på at barna mine skal oppdras til å bli selvstendige mennesker som kan tilpasse seg et fellesskap og bli en del av et samfunn. De skal lære å takle skuffelse; altså må jeg tåle at de blir skuffet. De skal lære at andre mennesker har behov og ønsker akuratt som de selv, altså sørger jeg for at de må sette sine egene behov og ønsker til side. Noen ganger, selvfølgelig - ikke alltid. Men de trenger erfaringen. De får ikke alt jeg kan gi dem, for de skal lære seg at man må jobbe for de tingene man ønsker seg.

 

Så altså er jeg bare en "forelder" - ikke en ekte forelder.

Hvis du er på tur med barnet, du har med deg 5 dl vann.

Du er tørst, men barnet ditt har falt og slått seg, og har behov for å få renset skrubbsåret på beinet.

Drikker du først, eller vasker du skrubbsåret først?

 

Dere har to brødskiver i brødboksen, og det er to timer til du får kjøpt nytt brød.

Du er sulten, men barnet ditt har behov for en skive til frokost, og en skive til lunsj i barnehagen.

Spiser du da, eller venter du to timer, fordi barnet må få dekket sine behov først?

 

Barnet ditt er sykt, og har behov for tilsyn.

Du har underskudd på søvn, og er ubeskrivelig trett.

Holder du deg våken, eller legger du deg til å sove?

 

Vi opplever at vi snakker om ulike ting.  Du snakker om ønsker, vi andre snakker om behov.

Anonymous poster hash: 22319...02b

[Frøkenfryd30]

 

Hvis du er på tur med barnet, du har med deg 5 dl vann.

Du er tørst, men barnet ditt har falt og slått seg, og har behov for å få renset skrubbsåret på beinet.

Drikker du først, eller vasker du skrubbsåret først?

 

Dere har to brødskiver i brødboksen, og det er to timer til du får kjøpt nytt brød.

Du er sulten, men barnet ditt har behov for en skive til frokost, og en skive til lunsj i barnehagen.

Spiser du da, eller venter du to timer, fordi barnet må få dekket sine behov først?

 

Barnet ditt er sykt, og har behov for tilsyn.

Du har underskudd på søvn, og er ubeskrivelig trett.

Holder du deg våken, eller legger du deg til å sove?

 

Vi opplever at vi snakker om ulike ting.  Du snakker om ønsker, vi andre snakker om behov.

Anonymous poster hash: 22319...02b

 

 

Tenker som deg når det er snakk om å sette barnas behov først.

 

Det er jo ikke snakk om at barnet får viljen sin og får det slik de vil, men at vi som foreldre prioriterer det som vi synes er best/ viktigst

[Missy1]

"...above their own SELFISH needs..." Det betyr ikke at du alltid setter barnets behov forran dine egne behov, men at du prioriterer barnets behov forran dine egne egoistiske behov.

Eksempler:

-du har lite penger mot slutten av en mnd. Velger du å bruke pengene på røyk til deg selv og la barnet leve på tørre brødskalker, eller velger du å bruke pengene på mat?

-du er gravid og du skal bli med på venninnekveld. Velger du å drikke en flaske vin, fordi du liker vin og det ville vært koselig å drikke litt sammen med de andre jentene, eller velger du å avstå fra vinen fordi barnet i magen kan ta skade av det?

-du har lyst å dra på et arrangement en kveld, men mannen din er på jobb og du får ikke barnevakt. Velger du å la 3åringen din sove hjemme alene slik at du kan delta på arrangementet eller velger du å bli hjemme for å passe på barnet ditt?

Slike ting... Det kalles omsorg.

Det betyr ikke at man alltid gir barnet sjokolade når h*n spør om det, eller at du serverer pizza til middag hver dag fordi barnet ønsker det.

Det betyr heller ikke at du er egoistisk om du har barnevakt en helg for å reise bort og slappe av.

Barn har også behov for foreldre som har det bra, så man må selvfølgelig også pleie sine egne behov, men det skal ikke gå utover barnets vel og ve at du pleier dine egne behov.

Jeg har et barn som krever kontinuerlig tilsyn. Hvis jeg ikke passer på hele tiden så kan han utsette seg for fare og konsekvensene kan bli fatale. Jeg setter ofte mine egne grunnleggende behov til sides. Det betyr ikke at barnet mitt blir en bortskjemt liten dritt som blir vanskelig for samfunnet når han vokser opp.

Når vi har avlastning så har jeg ikke dårlig samvittighet. Det er den tiden jeg har for å pleie mine egne behov, slik at jeg kan være en god mamma for sønnen min når han er hjemme.

[Majott]

"En ekte forelder er en som setter barnet over sine egne selviske behov og ønsker" Jeg synes ikke det er riktig. Det er selvfølgelig mange behov man må legge til side når man blir forelder. Jeg har ikke lyst til å operere som taxisjåfør uka lang å grunn av fritidsaktiviteter, men jeg gjør jo det likevel. Jeg synes likevel at jeg ser en tendens til at foreldre ikke skal få ha noen behov. Jeg vil kunne sette meg ned og lese en bok og si at nå er jeg opptatt. Det er sunt for barnet å oppleve at de ikke er verdens midtpunkt, men en del av en famile, en klasse, et samfunn, der ingens behov er viktigere enn de andres. Hvordan skal de lære seg det om foreldrene er totalt altoppofrende?

 

Enig med deg. Men det er det du beskriver som er blitt trenden blant foreldre i dag. De står på pinne for barna sine. Og ja, det skal man gjøre når det er viktig for barnet, men som du sier så er det også vel så viktig at barnet erfarer at det ikke er verdens midtpunkt til enhver tid. 

 

Dette med den stadige konkurransen mellom foreldre om hvem som gjør nok for barnet, og hvem som har det "beste" barnet på alle måter, er nok en av grunnene til at jeg og min nye mann (som ikke har barn fra før) valgte å ikke få barn sammen. Vi ville ikke gi oss ut på det løpet der. Vi orket rett og slett ikke å ta del i alt som blir forventet av foreldre nå. Og ja, det er langt mer enn det som ble forventet for 15 år siden. Og ja, jeg har to voksne døtre som har utdanning og har blitt selvstendige voksne og som klarer seg fint.

 

Ingen av oss har problemer med å sette barnet først når barnet er lite og trenger mye omsorg og oppmerksomhet. Det blir noe annet når vi må begynne å konkurrere med andre foreldre og barn om hvem som deltar på flest aktiviteter, hvem som kjører mest, hvilket barn som gjør det best, og hvem av foreldrene som deltar på flest dugnader. Der kommer konkurransen inn, og den må kanskje være der for å skille ut barn med talenter i ulike aktiviteter så de får utvikle seg (hvis de har tenkt å bli proffutøvere). Men den skiller også ut foreldrene, for foreldrene er nødt til å følge opp barna på fritidsaktiviteter like mye som skolen. Ikke alle foreldre har mulighet eller vilje til å følge opp så mye. Jeg/mannen kunne ha gjort det, men vi har valgt å la være, for vi vil ha tid til annet også.

 

 

 

Da jeg var lita, så var fritidsaktiviteter nettopp det. Vi gjorde det på fritida fordi vi hadde lyst til det, og vi syklet flere kilometer for å komme oss til håndballtrening eller turn. Det lå ikke sånt alvor i det som det gjør i dag. Vi gjorde det fordi det var gøy, og om vi vant en kamp eller turnering, så var det fint! Og man regnet ikke med at foreldre kjørte ungene til alt hele tida. Den gangen så var det kanskje sånn at de ungene som bodde langt unna ikke hadde de samme mulighetene som vi som bodde nært, men det var sånn det var. Så det var få foreldre som kjørte noe særlig da. Men det gjør de nå. Selv om de bor 2 km unna, og ikke i tett bystrøk heller. For at ungene skal slippe å gå eller sykle. Nå har samfunnet forandret seg også, så det er kanskje større behov for å bli kjørt nå.