Hvor langt strekke seg for å "Ordne opp"?

[Gjest StoreSky]

Altså i et forhold?

Jeg opplever at i mitt forhold gjenom 8 år, er det jeg som må "trå til" ekstra i perioder der forholdet går litt nedover. Aldri kan han ta opp ting når stemningen er en smule spent. Aldri gir han meg ekstra oppmerksomhet eller støtte.

Vi har en datter sammen som han er veldig flink til å ta seg av. Det er ingen problem for han å være hjemme en kveld/ettermiddag hvis jeg vil finne på noen ting. Dette er det positive.

Tidligere har vi alltid hatt sex med jevne mellomrom, også i dårlige perioder, men nå er det slutt med det også. Hodet mitt vil gjerne begjere han, elske han, men kroppen er liksom "dau" -den reagerer ikke på kos eller kjærtegn.

Vet ikke hva som er den egentlig kjernen, manglende støtte og oppmerksomhet eller at jeg rett og slett ikke er glad i han må samme måte som før??? (Vi kunne egentlig ha delt leilighet som venner) Hvor langt skal man strekke seg for ett forhold, og hvordan VET man at nå er det på tide å gå før man blir uvenner....??

Noen som har opplevd lignende...? Hadde jo nesten vært enklere om en av oss ble forelsker i noen andre for å så gjøre det slutt, bedre å "hate" enn å leve i usikkerhet...

Takk for oppmerksomheten..

[Naima]

Har ingen gode svar til deg...

Eneste er at om du syntes at det går utover deg og hans personlige liv og at du mener og ikke tror at du vil få det bedre alene eller med en anen så er det vel på tide at dere tar hatten på og går.

dere har jo bod sammen i en del år og det er ikkert ikke et menneske som jenner dere slik dere kjenner hverandre.

Kansje lurt å prøve å snakke med han om det for allt du vet så kan det hende at du er alene om disse følelsene og at han syntes allt er tipp topp mellom dere..

[Solskinnsbolla]

det er noen problemer som alle kan kjenne seg igjen- de er universelle.(ihvertfall i denne delen på kloden) det problemet du har- er et problem enhver kvinne har kjent på kroppen eller kommer til å kjenne på kroppen. det er enkelte ting som er typisk menn, og enkelte ting som er typisk kvinner...de er ikke flink til å ta opp ting ang forholdet og de er ikke flinke til å skjønne når ting er et problem for en kvinne. kvinnen har problemer med å si ting så klart å tydelig at det faktisk blir oppfattet... det er et slit! men du klarer dette også gjør du ikke? eller går du på tomgang?

:trøste:

[Gjest Anonymous]

Takk for svar. Begge har litt rett... Jeg går litt på tomgang for tiden ja! Har ikke flere ideer for hvordan ordne forholdet. Føler meg mest tom inni meg nå.

Og ja, han er litt sån "så lenge vi ikke krangler så er alt ok" -men det er det jo ikke, jeg er bare lei av å mase.. Har spurt han hva han synes, men han svarer bare "jeg vil jo bo sammen med deg og R**" (vår datter) Det er det eneste svaret jeg får. Veldig frustrerende, og jeg vet at det er mange som har det slik..

[Brudulja]

Hvor lenge har du/dere hatt det slik da?

Alle forhold har vel ha sine nedturer, men det er klart at hvis oppturene aldri kommer, da er det vel på tide å gjøre noe...

Hva med familerådgivning? Eller har det egentlig gått så langt at ingen av dere er interessert i det, for jeg antar at det krever en stor innsats av begge parter. Og ikke minst at dere begge virkelig vil få det til å fungere.

[Nabodama]

Er du lei av at du på en måte har "ansvaret" for forholdet? At det er du som må trå til?

At han bare lar ting gli av gårde, samme hva?

I så fall kjenner jeg igjen følelsen.

Hvis det er slik, har du sannsynligvis mistet litt respekt for ham, ser ikke opp til ham lenger. Da er det lett å komme i den banen du er i nå. Det er sånn med meg ihvertfall at jeg ikke føler tiltrekning til en jeg ikke kan se opp til.

Når han heller ikke gir deg oppmerksomhet eller støtte når du trenger det, er det du som må være den sterke og ansvarlige hele tiden. Og han tar forholdet deres (deg) for gitt.

Kanskje det ligger noe der?

[IdaC]

Når jeg og samboer føler at alt går galt pga mye jobbing, mas fra omgivelsene, vi er slitne +++, så har vi funnet ut at å komme seg vekk for dag eller to (helst en langhelg) hjelper utroolig mye. Da er det bare oss to, vi blir nødt til å snakke ut, samtidig som i finner tilbake til kjærligheten og grunnen til hvorfor vi er sammen.

Dersom dere har råd til å komme dere vekk, og la noen passe på datteren deres, så ville jeg absolutt anbefalt dere å gjøre det..

Lykke til!

[Gjest Angeliqa]

Hei vi er tvillingsjeler,

men det er vi vel med mange ang dette med forhold og mangel på gnist.

Hva er galt??

Kanksje hverdagen er blitt for strevsom eller rutinene har tatt helt overhånd.

Når menn har mye å gjøre eller føler ansvar overfor andre, kan det føre til at de blir for opphengt i at det økonomiske etc skal fungere..

Har du sagt til han hvordan du har det?

[Gjest StoreSky]

Hallo alla sammen!

Familierådgivning vil ikke han..(selv om endel kommunikasjons problemer kanskje kunne vært unngått)

Vi var i våres en lang helg i Paris... snakket omtrent ikke MED hverandre, andre som så oss må ha trodd vi kranglet! (noe vi ikke gjorde)

Han, eller vi, tar nok hverandre for gitt ja.. men jeg har prøvd å forklare han hva jeg synes, at litt mer støtte og oppmerksomhet hadde vært fint. Skrev et brev til han for å forklare hvordan jeg har det. Skrev tilslutt at nå får han vise litt initiativ, men nei.. Ikke ett pipp! Virker som at han bare er glad til for at jeg hvertfall ikke "sturer" eller er mutt. (Hvis jeg er sliten og lei, blir han sur -han mener han ALDRI blir sur hvis ikke jeg er det først... )

Tja, så her er vi altså. Vi krangler ikke, men snakker ikke sammen, bortsett om ting vi "må". Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal...Blir liksom litt tom i hodet for ideer.

[Brudulja]

Huff a meg :trøste:

Du kan jo ikke fortsett å ha det sånn som nå, det kan det jo ikke komme noe godt ut av for noen av dere. Skjønner han ordentlig alvoret i situasjonen, tror du? Eller er han kanskje typen som bare stikker hodet i sanden og ikke vil se. Og hva tror du hadde skjedd hadde du stilt et slags ultimatum? At han enten må være med til familierådgivning e.l. eller så må dere gå hvert til deres? For dette er jo ikke problemer som bare forsvinner av seg, man kommer jo dessverre ingen vei uten å komme til bunns i problemene og komme til en slags enighet.

[L@dy]

Er du lei av at du på en måte har "ansvaret" for forholdet? At det er du som må trå til?

At han bare lar ting gli av gårde, samme hva?

I så fall kjenner jeg igjen følelsen.

Skriver under på denne. Egentlig en skummel følelse, fordi jeg er veldig glad i han. Men så er det "noe" der allikevel som jeg ikke vet helt hva er. Men kjenner veldig igjen det som Nabodama skrev.