Har vært syk siste året....

[AnonymBruker]

..og lurer på hvordan jeg skal forholde meg til å nevne noe om dette når jeg treffer nye? Syns dette er så vanskelig og jeg er redd jeg skremmer dem bort visst jeg starter å prate om det.. det kan være at de spør om noe som gjør at jeg blir nødt til å fortelle sannheten, vil jo ikke fare med løgn heller.. jeg har vært syk i 2 år snart, har diagnosen posttraumtiskstress syndrom og en spiseforstyrrelse.. dette har jo påvirket mitt liv i stor grad og jeg har jo heller ikke klart å fungert i jobb.. men nå er jeg på tur ut av dette marerittet, får masse hjelp og er i jobb nå.. nå har det seg slik at jeg også har vært gift, å det er mye på grunn av dette at jeg har vært syk.. mistet mye av meg selv i den perioden, og det er fryktelig tungt å bygge seg opp igjen og skal starte på nytt når det gjelder forhold til menn.

Burde jeg la være å si noe om dette i det hele tatt visst det kommer ett "rom" for det hvor jeg kan det opp, eller burde jeg prøve å bare fokusere på det positive og fremover å legge ett "lukk" på det? Hva ville du gjort?

Beklager visst tråden ble rotete, vanskelig å formulere seg ! 😳

Anonymous poster hash: 12de7...f2b

[Gjest Holititten]

Trist å høre at du er syk, håper du har det bra!

Jeg har selv vært syk i 5 år, med krystallsyke (og er fortsatt syk, blir nok aldri frisk igjen). Jeg er bare 19, så å være kronisk syk gjennom hele mine tenår har vært nokså vanskelig. Jeg tar vgs over 4 år i stedenfor 3, og dermed er det jo mange som lurer, for det går jo ikke an å "skjule" det når folk spør hva jeg skal studere til høsten og jeg må svare at jeg faktisk ikke er ferdig på vgs enda og grunnen til at jeg ikke har gym/hvorfor jeg er mye borte fra skolen.. Siden mange kjenner folk som har krystallsyke som har blitt friske etter bare et par måneder og som ikke har vært veldig dårlige, synes jeg det er betryggende å forklare hvordan det er for meg, da jeg har en ekstrem versjon av krystallsyke. Jeg skammer meg absolutt ikke over det å være syk, og kan synes det er betryggende at folk vet at jeg er syk, siden det forklarer visse sider av meg. Likevel har jeg ikke et behov for at absolutt alle skal vite at jeg er syk, for jeg vil ikke at folk skal tenkte på meg som "hun syke".

 

Så, over til hvordan jeg hånterer det! Folk jeg vet jeg kommer til å tilbringe tid med eller forholde meg til som kanskje kan merke at jeg er syk eller at noe skurrer, forteller jeg det gjerne til, men på en naturlig måte. Om vi snakker om studier for eksempel nevner jeg at jeg har ett år igjen pga sykdom. Folk jeg ikke kommer til å prate eller omgås noe særlig med nevner jeg det ikke til, men lyver ikke om jeg får spørsmål eller det blir en veldig naturlig del av samtalen.

 

Mitt tips er å bare ta det én person og én samtale om gangen, og kjenn på hva som føles naturlig. Tenk også litt over om du synes det er betryggende at enkelte eller alle vet at du er syk, eller om du foretrekker at folk ikke vet. Dersom du ikke ønsker at folk skal vite det eller føler deg ukomfortabel med å prate om det med de det kommer opp med, ville jeg anbefalt å bare snirkle meg unna det. Du trenger ikke dele det om du ikke vil. Å legge et lokk på det kan fungere, men personlig for meg, fungerer det ikke å late som jeg er frisk. Syk er jeg, og det må jeg (og mine nærmeste) forholde seg til. Hva som funker for deg kan bare du vite!

 

Håper du skjønner hva jeg mener her, haha, er ikke bare bare å forklare! Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei jeg er i samme situasjon som deg, bare enda lenger.
Jeg unngår å si det i starten, når noen spør hva jeg driver med så sier jeg det jeg drev med før jeg ble syk, og inkluderer det jeg driver med nå (sier f.eks "også har jeg veldig interesse for yoga og båter"), da kommer som regel fokuset over på det siste jeg nevner, altså yoga og båter, og ikke det yrket eller studiet jeg nevnte først.

Etterhvert blir det jo viktig å si ettersom en man går i forhold med vil jo merke at jeg er syk, og for meg har det blitt tvunget frem (av meg selv) etter at jeg for eksempel har avlyst mange ganger på rad uten å mene noe slemt med det, eller reagerer unormalt (i hans øyne) i situasjoner gang på gang som han ser meg i.
Da føler jeg at det er bedre å forklare han at jeg er syk og at det er derfor , og ikke fordi jeg for eksempel unngår han eller ikke er interessert, eller mente å være slem , vanskelig eller rar når jeg plutselig bare må bråsnu og gå langt vekk hvis vi feks er inne i en stor butikk sammen og jeg holder på å få sammenbrudd.

Så hadde jeg vært deg så ville jeg absolutt gjort en innsats for å fokusere på det positive i starten, og hele tiden, fortell om det du greier og gjør, og ikke alt du ikke har greid og gjør. Og etterhvert om det blir ordentlig seriøst kan du jo fortelle han om diagnosen sånn at han er klar over det Men da kjenner han deg som DEG , fra starten av, og ikke diagnosen din, og det er viktig og bra syns jeg.

Anonymous poster hash: 30bdb...98c