umulig å med ut blandt folk...

[Gjest Anonymous]

Jeg har en jente på 2,snart tre år. Hun er kjempe snill når vi er hjemme, meeen når vi er ute blandt andre folk,være seg hvor som helst oppfører hun seg mildt sagt som en trollunge.... Hun skal ikke høre på noen,gjøre akkurat det som faller henne inn,hyler og skriker... Alle som ser oss må jo lure.. Og sånn erhun uannsett hvem hun er med! Er ikke bare mamma terror..

Noen som har noen gode råd til meg??

[Gjest Embla s]

Det er vel viktig at dere er konsekvent med henne i disse situasjonene. Begynner hun sånn på butikken, så sett dere på huk og fortell henne at hvis hun ikke hører, er dere nødt til å gå. Også tar dere henne med dere og går hvis det ikke hjelper. Dere trenger ikke gjøre et stort nummer ut av det, og det er bra hvis dere klarer å holde dere rolige uten å kjefte/rope tilbake.

De gangene dere er ute og hun oppfører seg fint, er det viktig å gi henne ros og masse oppmerksomhet.

Poenget er at hun må lære at bra oppførsel lønner seg og gir positive ting tilbake. Så kan man jo undre seg over hva deres toåring syns er positivt. De voksnes oppmerksomhet bruker å stå høyt i kurs i så måte, og det kan jo tenkes at hennes oppførsel er et tegn på at hun ønsker oppmerksomhet av dere når dere er ute, og at hun vet at å oppføre seg "dårlig" er en sikker måte å få alles oppmerksomhet mot seg. Kanskje hun er vant til at dere er mer "til stede" når dere er hjemme, kanskje hun blir urolig og usikker når dere er borte?

[Gjest Kari N]

Kjenner til følelsen, men tror dette sitter mer i hodet, enn hva andre ser. Det er nok mange foreldre kjenner seg igjen i slike situasjoner. Og det gjør man også når man kikker på andre barn som klikker i handlebutikken.

Men det er en kjempefrustrerende situasjon og ender gjerne i en veldig dårlig opplevelse for både foreldre og barn. :-(

Men du skriver hun er 2-3 år og hun er jo sikkert i den berømmelige trassalderen. Så dere må nok besinne dere på å tåle litt ekstra trass fremover. Det er jo bare sunt!

Mine forslag på å la det gjøre det bedre levelig er: snakk med barnet før dere drar noen steder, hva som absolutt ikke er akseptabelt og hvorfor. Og ta noen helt få regler, og det aller mest nødvendige. Ikke si det som en skjennepreken, barnet skal forstå hvorfor det er så viktig. 1000 regler er både uforståelig og for krevende for et barn. Kanskje dere kan være litt mer romslige når dere er ute på tur, slik at barnet også får bestemme noe? Er barnet trøtt eller sliten når dere er ute? Kanskje flere små pauser er godt; både søvn, mat og drikke og kos eller bare en pust i bakken hvor barnet får gjøre det hun vil.

Barn vet godt hva som er deres største makt: lage leven og skrike sårt blant fremmende. Selv om det er vanskelig, prøv å ikke bli så flau, stressa og oppjaget, men ta det helt rolig og vær mer likeglade. Si at hvis hun ikke klarer å gjøre slik som dere har snakket om før så må vi dra hjem, og gjør hun det ikke: så dra hjem! Og kanskje at hun ikke får være med noen ganger når hun har vært ekstra ille. Da går poenget hjem. Å bli sint på barnet hjelper sjelden eller aldri, så kjefting stresser både barn og foreldre og lager en vondt situasjon som er vanskelig å snu. Selvfølgelig er det vanskelig å ikke bli sint noen ganger, men prøv å hold roen.

[mari]

Min sønn (3 i des.) er stortsett motsatt, MEN når han er veldig trøtt rett etter barnehagen og er med i butikken har han virkelig hatt noen fine episoder.

En gang var vi på rimi og han skulle ikke ha de bleiene som jeg valgte (og han bruker ikke bleier) Han lagde et stort spetakel over disse bleien og gikk og la tilbake flere ganger og kom tilbake med alt for små bleier, som han mente vi skulle ha. Tror han skrek og løp frem og tilbake med disse bleie pakkene i sikkert 10-15 min. Det var gøy gitt.. En eldre dame som skulle væe sympatisk sa "Neimen vil du ha bleier du a?" som om det ikke terget han ennå mer? Det endte med at jeg tok han under armen og bar han ut i bilen.

En annen gang var jeg dum nok til å la han få egen handlekurv når han var trøtt. Det var intet sjakk trekk.. Han skulle ha eggene oppi, han skulle ikke ha eggene oppi, det var nesten så eggene gikk i gulvet sånn han holdt på. Jeg og mannen (som kom inn i butikken mens gutten var på eggene) ble bare stående og overse han mens han skrek. En bekjent som hadde hørt skrikene fra andre siden kom bort og sa at hun hadde ventet og se paniske foreldre, men det klarte vi å unngå. Det gikk ikke så lenge før han roet seg ned.

Det jeg er mest glad for er at han ikke har noen formening om godteri hylla ennå, så han står i hvertfall ikke der å skriker, det ville jeg syntes var mye flauere :oops:

Tror det viktigste i sånne situasjoner er å holde roen og tenke at de fleste voksne har mer sympati enn vrede mot de som opplever dette. Det er noe som nesten alle barn gjør noen ganger.

[Gjest Anonymous]

En gang var vi på rimi og han skulle ikke ha de bleiene som jeg valgte (og han bruker ikke bleier) Han lagde et stort spetakel over disse bleien og gikk og la tilbake flere ganger og kom tilbake med alt for små bleier, som han mente vi skulle ha. Tror han skrek og løp frem og tilbake med disse bleie pakkene i sikkert 10-15 min. Det var gøy gitt.. En eldre dame som skulle væe sympatisk sa "Neimen vil du ha bleier du a?" som om det ikke terget han ennå mer? Det endte med at jeg tok han under armen og bar han ut i bilen.

Tenk, her var mamma villig til å kjøpe bleier til han, selv om han ikke bruker bleier, også oppfører han seg slik

Er det ikke festelig når de holder på slik? :evil:

[Gjest Tingeling ikke innlogget]

En veninne av meg hadde samme problem med sønnen sin når de var i butikken. Hun og mannen bestemte seg for å ta affære og de dro til butikken alle tre. Når gutten satte i gang fikk han beskjed om at hvis han ikke oppførte seg så måtte de gå ut og vente i bilen. Han ga seg ikke og far og barn gikk rett ut i bilen. Der satt de og ventet (veeeldig kjedelig uansett alder), leeenge mens mamma handlet i slow motion. Det var nok ganske livat i bilen, men prosedyren trengtes bare å gjentas to ganger.

Tingeling