Orker ikke mer av min mamma, hun er rett og slett slem!

[AnonymBruker]

Min mamma og jeg har et veldig dårlig forhold.

Jeg ble mobbet hele barneskolen og ungdomskolen, og hadde det helt forferdelig. Det var ekstrem psykisk mobbing av elever og dessverre også en lærer. Jeg gråt og sa det i flere år at jeg ikke orket mer, men min mor sa alltid, "hvis du blir mobbet er det nok en grunn for det", "kanskje du skal se litt på deg selv". Jeg var sjenert, stille og et barn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det selv utenom å si ifra til noen voksne. Lærere gjorde heller ikke noe. Jeg sto alene i det. Min far var overlesset i arbeid i sjefstilling og var alltid fraverende. I 7 klasse, sa lærerne til min mamma på en konferansetime at jeg var helt blank i matte. Dette var det faget hvor læreren var med på mobbingen. Jeg tenkte at nå skjønner hun alvoret, men nei. Hun masjerte ut, mens jeg gråt og løp etter henne. Jeg sa "mamma, det er fordi jeg ikke har det noe bra, jeg klarer ikke følge med", men hun bare gikk ut, over skolegården og satt seg i bilen og kjørte uten å si et ord. Jeg sto alene midt i skolegården og gråt. Ting ble aldri bedre, på ungdomskolen fortsatte mobbingen og jeg begynte å skulke. Jeg gjorde aldri noe tull, jeg dro bare hjem eller dro å spiste noe mat. Jeg orket ikke skolen mer. Ingen hørte på meg på den skolen heller av lærere. Jeg husket miljølærern sa, "jeg er sikker på at det bare er en spøk". Hvordan var det en spøk? Jeg ble kalt de styggeste ting, ingen ville være venn med meg. Være på gruppe med meg, de hvisket og lo av meg. Kastet ting på meg. Jeg ble andri bedt noe sted. Ingen ville ha skap vedsidenav meg heller, så jeg hadde ikke skap fordi alle lagde så mye styr rundt hvor jeg skulle ha skap. Så jeg valgte å bære bøkene mine hjem vær dag. Dette er kort fortalt.

Jeg prøvde og si ifra på alle mulige måter hjemme, mamma sa bare at det sikkert var en grunn til at det skjedde. Og jeg skulle ta meg sammen for så ille kunne det ikke være. Jeg ble deprimert og hadde ingen støtte, jeg endte til slutt opp med og bli lagt inn på psykiatrisk avd for ungdom fordi jeg til slutt ble mye sint av ingen forståelse hjemme, men forstatt "skjønnte" mamma ikke greia. Jeg kom litt sterkere ut. Og ba selv om å bli flyttet i fosterfamilie i en alder av 16. Det fikk jeg på grunnlag av krangling mellom meg og min mor. For det ble det jo mye av. Hun var skuffet over meg som ikke ble den hun ønsket og jeg var ødelagt av mobbing og en mor som aldri hjalp meg. Jeg følte meg uelsket. Mange småting skjedde de åra før jeg ble 18, men jeg hang aldri i feil miljø eller startet med dop. Jeg ville ikke ødelegge fremtiden min. Men det var nok til å skuffe min mor fordi jeg aldri gjorde ferdig videregående, men jeg var ødelagt for livet av mobbingen når det kom til skole. Så fikk jeg egne barn etterhvert og jeg forandret meg, jeg ble voksen og fikk det bra med meg selv. Og nå idag 10 år etter siste mobbing har jeg kommet meg videre og har en grei selvtillit. Men skolen den klarte jeg aldri. Jeg har prøvd flere ganger i voksen tid, men alt kommer tilbake. Så det får jeg høre ofte av min mor. Hvor mye hun skammet seg over meg, og at jeg rett og slett ødela livet hennes. Ja de ordene bruker hun. Hun var alltid flau over meg sa hun, for jeg ikke hadde oppnådd noe i hennes øyne. Nå idag setter hun meg i dårlig lys hos alle hvis noen sier noe godt om meg. Hun skal klage på alt jeg gjør og ikke gjør. Og det hjelper ikke å prøve å snakke med henne nå heller. Hun bare går eller himler med øynene over meg. For noen dager siden når huns startet sa jeg " er du klar over at livet mitt hadde vært anderledes hvis du brydde deg om meg som liten" da sa hun "du har kun deg selv og takke for alt i livet ditt"

Nå orker jeg ikker mer.

Hun klager på meg som mor også, enda mine barn har det ekstremt bra i et hjem med en mor som elsker de og lar de få vite at jeg er der for dem for bestandig. De er sosiale, snille og omsorgsfulle barn. Og det er jeg som har oppdratt dem. Og jeg vet at hvis den dagen kommer at mine barn opplever mobbing kommer jeg til og kjempe med nebb og klør for dem.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg gi deg ros for at du har klart deg så bra og at du har skapt en familie som preges av omsorg og kjærlighet.

Du kan med god samvittighet kutte ut moren din, fullstendig. Hun fortjener å bli avvist fordi hun avviste deg hele tiden da du var liten og sårbar.

 

 

Anonymous poster hash: 9d11d...66a

[Sissan1]

Kjære deg.

 

Moren din har ikke vært der for deg. Hun har egne problemer som er for store til at hun klarer det, selv nå.

Kanskje ville det beste for deg være å redusere kontakten med henne så mye som mulig?

Ikke si noe til henne, bare fokuser på dem du har som gir deg energi.

 

Historien din er inderlig trist å lese, jeg får bare lyst til å gi deg en stor klem. Du er tøff! Du er modig! Du har klart å styre unna alle de dumme valgene mange i din situasjon tar! Vær stolt av deg selv.

 

Du trenger ikke din mors godkjennelse. Du trenger henne ikke til noe lenger. Du gjorde det som barn, og hun sviktet deg grovt. Det er hennes svik, med bakgrunn i hennes problemer. Det har ikke noe med deg eller din verdi å gjøre.

 

Du er viktig. Du er klok. Du er voksen.

 

Nyt det - og fortsett å ta godt vare på barna dine.

[AnonymBruker]

Det er bra du var sterk nok til å be om fosterfamilie i en alder av 16, og at du fikk det. Selv var jeg for kuet til å vurdere det, min mor er svært dominerende og manipulerende.

Jeg har ikke hatt kontakt med henne på en stund nå etter en krangel,og det føles som en lettelse.

Jeg har ikke tenkt å ta kontakt med henne, og helt ærlig håper jeg hun ikke tar kontakt med meg heller.

Heldigvis bor hun et stykke unna, så jeg risikerer ikke å møte henne på butikken.

 

Hva har du tenkt å gjøre nå? i likhet med AB over meg mener jeg at du kan kutte ut moren din fullstendig, med god samvittighet, men da risikerer man kanskje at hun sutrer og syter til alle i familien om hvor slem du er som nekter henne kontakt med barnebarna? 

Anonymous poster hash: 252ae...844

[AnonymBruker]

Kutt henne ut. Inntill hun selv innser hvordan hun sviktet deg, er et mor og datter forhold ikke mulig. Eneste jeg ville vurdert var å la barnebarna møte henne en sjelden gang. For deres skyld! Men det er helt opp til deg og noe bare du kan vurdere. Jeg vil også berømme deg for å ha bedt om fosterhjem i en alder av 16 år. Du er blitt sviktet av så mange! Men du har klart deg godt de siste årene, takket være deg selv. Godt jobba, og lykke til videre! !

Anonymous poster hash: 5f436...fe1

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar og gode ord dere. Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget mitt.

Vondt å høre at en av dere også har hatt vanskeligheter selv med egen mor. Det er så vondt, når man kunne ønske seg et flott datter-mor forhold.

Jeg kommer nok til og kutte hun ut ja, for dette knekker meg, og det skal hun ikke få lov og klare en gang til. Hun fortjener meg ikke lenger.

Hun kommer nok til og prate dritt ang det at hun ikke får se barnebarna ja. Men det er bare for fasadens skyld, hun har i årene til barna aldri vist noen stor interesse for dem. Hun er snill mot dem de få gangene hun ser dem, men har ikke mye tålmodighet heller. Hun klager på dem også på unødvedige ting, men da ikke direkte til dem, men til meg. Og det finner jeg meg ikke i.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

[Sissan1]

Tar hun initiativ til å møte dere?

[AnonymBruker]

Nei, så og si aldri. En gang i året kanskje, men det blir aldri noe hyggelig. Ellers så er det jeg som alltid spør for ungene sine skyld. Jeg har også noen ganger prøvd og spørre om meg og hun skal gjøre ting sammen bare vi to. Har liksom hatt et håp om at det en gang skal gjøre at hun godtar meg. Men hun er aldri interessert i det. Men da har jeg ihvertfall prøvd.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

[AnonymBruker]

Jeg lurer veldig på om jeg noen gang kommer til å høre ordene unnskyld fra henne. Jeg lurer på om hun innerst inne har dårlig samvittighet, eller om virkelig hun er tvers igjenom råtten.

Min far kom for noen år tilbake til meg og sa unnskyld for at han aldri var tilstedeværende for meg og at han aldri stilte seg opp og snakket til mamma eller gjorde noe selv. Han sa han at angret veldig og følte han hadde sviktet meg. Det var inderlig godt. Vi to har et godt forhold den dag idag.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

[Gjest Balian de Ibelin]

Så bryt kontakten med henne. Det er ikke værre en det

[AnonymBruker]

Nei, det er på en måte ikke værre enn det, men jeg hadde liksom håper at vi en gang kunne fått det bedre oss imellom.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

[AnonymBruker]

Så bryt kontakten med henne. Det er ikke værre en det

Det vil alltid være vanskelige følelser rundt det å kutte kontakt med noen i nære relasjoner, samme hvor komplisert forholdet er. Og med sin egen mor eller far vil ønsket om å bli "godtatt" være ganske naturlig. Rett å kutte ut? Ja! Lett? Nei...!

Anonymous poster hash: 5f436...fe1

[Gjest Balian de Ibelin]

Det vil alltid være vanskelige følelser rundt det å kutte kontakt med noen i nære relasjoner, samme hvor komplisert forholdet er. Og med sin egen mor eller far vil ønsket om å bli "godtatt" være ganske naturlig. Rett å kutte ut? Ja! Lett? Nei...!

Anonymous poster hash: 5f436...fe1

 

Kanskje det

 

for min del var det uansett ikke vanskelig å kutte ut all kontakt med min far. Men for noen er det kanskje vanskelig.

[ViljaH]

Hvis du skal ha noe håp om bedring i relasjonen med din mor, bør du kutte henne helt ut iallefall for en periode. Om hun ønsker å ta opp relasjonen, sier du at hun skylder deg en stor unnskyldning først. Det er på tide du setter deg i respekt overfor henne og viser hvor skapet skal gå. Kun da er det mulighet for at hun kutter tøvet sitt.

[AnonymBruker]

Min mamma og jeg har et veldig dårlig forhold.

Jeg ble mobbet hele barneskolen og ungdomskolen, og hadde det helt forferdelig. Det var ekstrem psykisk mobbing av elever og dessverre også en lærer. Jeg gråt og sa det i flere år at jeg ikke orket mer, men min mor sa alltid, "hvis du blir mobbet er det nok en grunn for det", "kanskje du skal se litt på deg selv". Jeg var sjenert, stille og et barn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det selv utenom å si ifra til noen voksne. Lærere gjorde heller ikke noe. Jeg sto alene i det. Min far var overlesset i arbeid i sjefstilling og var alltid fraverende. I 7 klasse, sa lærerne til min mamma på en konferansetime at jeg var helt blank i matte. Dette var det faget hvor læreren var med på mobbingen. Jeg tenkte at nå skjønner hun alvoret, men nei. Hun masjerte ut, mens jeg gråt og løp etter henne. Jeg sa "mamma, det er fordi jeg ikke har det noe bra, jeg klarer ikke følge med", men hun bare gikk ut, over skolegården og satt seg i bilen og kjørte uten å si et ord. Jeg sto alene midt i skolegården og gråt. Ting ble aldri bedre, på ungdomskolen fortsatte mobbingen og jeg begynte å skulke. Jeg gjorde aldri noe tull, jeg dro bare hjem eller dro å spiste noe mat. Jeg orket ikke skolen mer. Ingen hørte på meg på den skolen heller av lærere. Jeg husket miljølærern sa, "jeg er sikker på at det bare er en spøk". Hvordan var det en spøk? Jeg ble kalt de styggeste ting, ingen ville være venn med meg. Være på gruppe med meg, de hvisket og lo av meg. Kastet ting på meg. Jeg ble andri bedt noe sted. Ingen ville ha skap vedsidenav meg heller, så jeg hadde ikke skap fordi alle lagde så mye styr rundt hvor jeg skulle ha skap. Så jeg valgte å bære bøkene mine hjem vær dag. Dette er kort fortalt.

Jeg prøvde og si ifra på alle mulige måter hjemme, mamma sa bare at det sikkert var en grunn til at det skjedde. Og jeg skulle ta meg sammen for så ille kunne det ikke være. Jeg ble deprimert og hadde ingen støtte, jeg endte til slutt opp med og bli lagt inn på psykiatrisk avd for ungdom fordi jeg til slutt ble mye sint av ingen forståelse hjemme, men forstatt "skjønnte" mamma ikke greia. Jeg kom litt sterkere ut. Og ba selv om å bli flyttet i fosterfamilie i en alder av 16. Det fikk jeg på grunnlag av krangling mellom meg og min mor. For det ble det jo mye av. Hun var skuffet over meg som ikke ble den hun ønsket og jeg var ødelagt av mobbing og en mor som aldri hjalp meg. Jeg følte meg uelsket. Mange småting skjedde de åra før jeg ble 18, men jeg hang aldri i feil miljø eller startet med dop. Jeg ville ikke ødelegge fremtiden min. Men det var nok til å skuffe min mor fordi jeg aldri gjorde ferdig videregående, men jeg var ødelagt for livet av mobbingen når det kom til skole. Så fikk jeg egne barn etterhvert og jeg forandret meg, jeg ble voksen og fikk det bra med meg selv. Og nå idag 10 år etter siste mobbing har jeg kommet meg videre og har en grei selvtillit. Men skolen den klarte jeg aldri. Jeg har prøvd flere ganger i voksen tid, men alt kommer tilbake. Så det får jeg høre ofte av min mor. Hvor mye hun skammet seg over meg, og at jeg rett og slett ødela livet hennes. Ja de ordene bruker hun. Hun var alltid flau over meg sa hun, for jeg ikke hadde oppnådd noe i hennes øyne. Nå idag setter hun meg i dårlig lys hos alle hvis noen sier noe godt om meg. Hun skal klage på alt jeg gjør og ikke gjør. Og det hjelper ikke å prøve å snakke med henne nå heller. Hun bare går eller himler med øynene over meg. For noen dager siden når huns startet sa jeg " er du klar over at livet mitt hadde vært anderledes hvis du brydde deg om meg som liten" da sa hun "du har kun deg selv og takke for alt i livet ditt"

Nå orker jeg ikker mer.

Hun klager på meg som mor også, enda mine barn har det ekstremt bra i et hjem med en mor som elsker de og lar de få vite at jeg er der for dem for bestandig. De er sosiale, snille og omsorgsfulle barn. Og det er jeg som har oppdratt dem. Og jeg vet at hvis den dagen kommer at mine barn opplever mobbing kommer jeg til og kjempe med nebb og klør for dem.

Anonymous poster hash: f9cbd...b84

Jeg synes synd på deg, TS, som har måttet gjennomgå så mye vondt!

Håper det går bedre med deg fremover!!

Grusomt med en slik mor...

Anonymous poster hash: 1b678...1cb

[Gjest Mythic]

Først vil jeg gi deg en stor klem

Du har hatt det kjempevondt og vanskelig, og kommet ut sterkere i den andre enden. Vær stolt av deg selv, det er ikke alle som klarer det! Din mor er ikke frisk, det er helt tydelig. Hun er en av de som ikke burde hatt barn, og hun sviktet deg på det groveste. Det går over min fatteevne at noen kan behandle barna sine sånn, men så er jeg den rake motsetningen selv. Jeg tror du får det bedre hvis du innser at det er til det beste at dere ikke har kontakt. Jeg skjønner at det er veldig vanskelig, men relasjonen gir deg ikke noe positivt. 

 

Sannsynligvis håper og higer du etter hennes aksept og kjærlighet, og kommer til å gjøre det hele livet. Dessverre tror jeg ikke hun er rustet til å gi deg det. Det beste du kan gjøre, er å være en god mor for dine egne barn. Gi dem det du selv ikke fikk, støtte dem og gi dem god ballast i livet. Du vet i hvert fall hvordan man ikke skal være mot barna sine.

[Frøkenfryd30]

Etter å ha lest dette fikk jeg lyst til å gi deg en stor klem!

 

Makan til drittkjerring av en mor skal man jaggu lete lenge etter. Har stor forståelse over at du ikke ønsker å ha henne i livet ditt, og hun fortjener det heller ikke!

 

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å være så vond mot sitt eget barn.

 

Godt å høre at du og pappaen din har et godt forhold, og at du har greid deg fint i voksen livet, mtp. å være en kjærlig mor for barna dine. Det er ikke noe man kan ta for gitt etter å ha opplevd det du har.

 

Jeg synes du skal være STOLT over hvor langt du har kommet i livet!

 

God klem!

[AnonymBruker]

Hun kommer aldri til å forandre eller unnskylde seg. Kutt henne ut om klarer.

Klem til deg!

Anonymous poster hash: b80f3...338

[AnonymBruker]

Helt forferdelig.. Føler så med deg og det tror jeg alle som leser her gjør.. Ingen fortjener å ha det slik..

Jeg tror som ovenfor at du fremdeles higer etter hennes aksept og kjærlighet..Jeg synes du skal ta det og rette det mot dine barn og mot alle du møter istedet, og skape et liv med bare mennesker du respekter, liker og som er glad i deg tilbake..

Anonymous poster hash: f4bb0...61e

[AnonymBruker]

Beklager å si det men det er bare å kutte kontakt med moren din. Hun er rett og slett bare en ondskapsfull bitch

Anonymous poster hash: a58d6...966