Empati / sympati

[AnonymBruker]

Greier vi mennesker kun å vise empati dersom vi selv har opplevd lignende hendelser/traumer?

Min forståelse av empati er når man greier å sette seg inn i hva den andre føler.

Sympati tenker jeg er litt mer på et nivå mellom en pasient og en lege. Legen synes det er beklagelig at pasienten er syk - sympati. En venninne av deg som har opplevd sykdom selv vil kjenne tyngden det bærer på deg - empati.

Jeg er ikke sikker på definisjoner her altså, men lurer på om vi ikke greier å vise empati uten å ha opplevd noe lignende selv.

Et eksempel:

I fjor gikk jeg gjennom en ufrivillig abort. Var lykkelig inn på ultralyd i uke 18 for å få høre at embryoet hadde sluttet å utvikle seg i uke 6-7. Det var forferdelig. Verre enn jeg hadde trodd, og jeg ble totalt sønderknust.

Familie og venner trøstet, og det var her jeg merket forskjeller, og har siden undret litt over dette med sympati og empati.

En av mine venninner har selv mistet, to ganger. Hun sa ingenting på to-tre minutter da jeg fortalte henne hva som hadde skjedd. Hun satte seg raskt ned ved min side, tok hånden min og holdte hardt rundt meg. Jeg braste i gråt, og jeg husker så godt hva hun sa etterpå.

- 'Gråt alt du ønsker. Ingen ord kan dempe sorgen du føler nå, og du får sørge så lenge du har behov for det.'

Så gråt jeg litt mer, klemte og styrte på.

Hun forstod meg SÅ godt.

De andre av mine venninner sa derimot de "vanlige" ordene. Selvsagt er de ment godt, og jeg bruker selv å trøste andre slik, men tenker nå at empati utvikler seg når man selv har opplevd et likt traume.

De fleste sa: huff, nei så leit, bare si fra om jeg kan gjøre noe, etterhvert vil du glemme det, det går bra neste gang, det var ikke meningen nå.. Osv.

Der jeg satt i sorgen kjente jeg at jeg følte meg litt tom. Jeg følte ikke at jeg kunne gråte, bare smile til å liksom svare det vanlige svaret; takk for det..

Det verste var når noen sa: Du vet i alle fall at du kan bli gravid.

Skjønner at det er trøstende og logisk tankegang, men det hjalp ikke. Jeg hadde fortsatt mistet det barnet, og tanken om å lage et nytt var fjernt. Uansett ville det bli et annet barn.

Så må vi opplevde noe lignende selv for å være empatiske?

Anonymous poster hash: 30126...e6f

[lysestaken]

Kan godt hende noen av de andre du snakket med har opplevd det samme.

Tror vi mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig på alt mulig, og derfor kan det ikke være så svart/hvitt.

Jeg har opplevd noe vondt, og en venn har gått gjennom det samme, men når jeg søkte trøst hos han, var ikke det automatisk bedre trøst enn hos noen andre som ikke hadde opplevd det.

Selvfølgelig vet en som har gått gjennom akkurat det samme hvordan det føles (tatt i betraktning at dere reagerer likt), men kan fremdeles hende personen taklet det annerledes enn deg og trøsten ikke vil være som du trenger.

[Vampen]

Nei, det tror jeg ikke vi må. Det er klart, om vi har opplevd noe selv, så har vi enda bedre forutsetning for å forstå fullt ut hva det er en person går gjennom. Men lysestaken er inne på, der er det ikke gitt at man reagerer eller opplever situasjonen på samme måte. Man kan ha samme opplevelse i bunnen, og oppleve det forskjellig. For min del handler empati om evnen til å kunne leve seg inn i det andre føler. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg kan likevel levende forestille meg at det må ha vært både et stort sjokk og en tøff opplevelse. 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd enorm ektefølt trøst hos mennesker som ikke har gått igjennom det samme som meg, eller opplevd dødsfall.

Jeg mistet begge foreldrene mine, min samboer gjennom mange år og en kjær tante iøpet av et par år da jeg var i slutten av tyveårene, og det skjer jo ikke så ofte (heldigvis!). Men følte jeg fikk god støtte hos mange..

Anonymous poster hash: d761c...c23

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som sjekker i ordbøker når jeg er usikker på hva et ord egentlig betyr. Innlegget her fikk meg også til å gruble, så jeg konsulterte ordboka til Språkrådet og UiO:
 

 

empati

empati m1 (fra eng., av gr. empatheia 'lidelse') (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv

 

 

 

sympati

sympati m1 (fra gr.; se -pati) forståelse, velvilje, motsatt antipati

ha, føle s- for noe

 

TS, du forteller om veninnen som også hadde opplevd ufrivillig abort, som "forstod meg SÅ godt". Her mener jeg at veninnen din er minst like sympatisk(forstående) som empatisk(flink til å leve seg inn i hvordan du føler det).

 

Jeg syns i grunn de to begrepene henger litt sammen, på en måte. Jeg tenker som så, at større forståelse for hva hendelsen egentlig innebærer, gir større forutsetning for å kunne forestile seg hvilke tanker og følelser andre kan gjøre seg. Og de sier jo at "den vet best hvor skoen trykker, som har den på" og lignende. For mange kan det nok være slik.

 

Når det er sagt, er jeg også enig med lysestaken om forskjellige måter å takle ting på/opplevelsen av en hendelse. Man kan også leve seg inn i andres situasjon uten å ha opplevd den selv. Jeg skal ikke si at jeg veldig presist kan forestille meg hvordan du har hatt det, TS. Men jeg sitter her like fullt med en klump i halsen av tanken på hvor vondt det må ha vært. Og for å ta et mye mer banalt eksempel, uten å sammenligne på noen måte; jeg takler dårlig skrekkfilmer og ... Tja, egentlig de fleste filmer hvor det er smerte og skumle ting involvert. Jeg lever meg altfor godt inn i det. Jeg har aldri opplevd å bli jaget av en galning som vil sage meg opp i småbiter bare for moro skyld(igjen, banalt eksempel), men jeg blir redd bare ved tanken.

Anonymous poster hash: a6153...4f4

[Euphemia]

Først vil jeg sende deg en klem, ts. Det må ha vært en ubeskrivelig beskjed å få. Jeg håper sorgen etterhvert blir mindre rå og at du har gode mennesker rundt deg!

Så vil jeg linke til en video av Brené Brown som gjorde inntrykk på meg da jeg så den. Jeg synes hun illustrerer godt den lille, men store forskjellen på sympati og empati som du snakker om: