Ville dette vært rettferdig?

[AnonymBruker]

Se for deg at du har en samboer/ektefelle som du ønsker å være sammen med resten av livet, og dere har barn/planlegger barn. Si dere begge tjener greit. Si 30 000 hver utbetalt. Dere har 40 000 i utgifter i måneden til sammen (dekker alt utenom "sløsing" og sparing). Dere har i tillegg hver deres sparekonto på 100 000 kr. Så blir den ene uventet syk/arbeidsledig/ufør etc og må gå ned i inntekt til for eksempel 15 000 i mnd. Dvs han/hun kan ikke lenger dekke halvparten av utgiftene som før. Ville du følt at den som plutselig får mindre i utgift måtte bruke opp sine sparepenger før du gadd å bidra litt ekstra (man kunne såklart også minsket forbruk). Jeg ser at det ikke hadde vært så mye rom for sparing for vedkommende uansett, men hadde det beste vært å steppe inn litt ekstra for deg, eller at den andre brukte opp alle sine oppsparte midler?

Anonymous poster hash: 83c8d...824

[AnonymBruker]

Det mest rettferdige er vel å betale lik % andel på generelt grunnlag

Er man gift er vel "mine penger dine penger" og man justerer forbruket, bestemmer sammen om sparepengene skal røres.

Er man samboer så burde vel den som har mistet jobben/uføre bruke av sparepengene. Men om dette er to mennesker som skal leve sammen resten av livet, og den ene personen blir ufør, så må dere justere forbruket/faste mnd utgfter eventuelt flytte til noe rimeligere , så dere får en økonomi dere kan leve med sammen.

Anonymous poster hash: e9394...10e

[AnonymBruker]

Se for deg at du har en samboer/ektefelle som du ønsker å være sammen med resten av livet, og dere har barn/planlegger barn. Si dere begge tjener greit. Si 30 000 hver utbetalt. Dere har 40 000 i utgifter i måneden til sammen (dekker alt utenom "sløsing" og sparing). Dere har i tillegg hver deres sparekonto på 100 000 kr. Så blir den ene uventet syk/arbeidsledig/ufør etc og må gå ned i inntekt til for eksempel 15 000 i mnd. Dvs han/hun kan ikke lenger dekke halvparten av utgiftene som før. Ville du følt at den som plutselig får mindre i utgift måtte bruke opp sine sparepenger før du gadd å bidra litt ekstra (man kunne såklart også minsket forbruk). Jeg ser at det ikke hadde vært så mye rom for sparing for vedkommende uansett, men hadde det beste vært å steppe inn litt ekstra for deg, eller at den andre brukte opp alle sine oppsparte midler?

Anonymous poster hash: 83c8d...824

Hadde forventet at den som fikk mindre inntekt hadde brukt av sparepengene sine til han kom seg på fote igjen økonomisk ja.

Anonymous poster hash: 26ea6...ce4

[Patton]

Når forholdet er såpass seriøst hadde jeg ikke forventet at den arbeidsledige/syke måtte bruke av sparepengene.

[AnonymBruker]

Jeg ville først og fremst minsket forbruket, det er ingen god følelse for den som er syk at ektefellen må ta over vedkommendes utgifter.

Om jeg ville betalt mer eller forlangt at han skulle ta av sparepengene er umulig å si, men det ville i stor grad vært avhengig av hans vilje til å finne løsninger.

 

En aktiv "Jeg ble syk av jobben, men leter etter muligheter til å omskolere meg" villle jeg betalt for, mens en passiv "Arbeidsplassen min ble nedlagt, og jeg venter til jeg får drømmejobben, i mellomtida får du ta regningene" skulle pent ha fått lov til å sprette sparekontoen.

Anonymous poster hash: 56875...cf9

[AnonymBruker]

Syk eller arbeidsledig for en periode, men kommer snart i jobb igjen kunne jeg bidratt til. Varig ufør hadde vært takk og farvel. Jeg vil ha ett liv med reiser og opplevelser, det passer ikke overens med en som har permanent lav inntekt og ikke kan/vil/orker noe. 

Anonymous poster hash: 4d8ce...cd5

[AnonymBruker]

Syk eller arbeidsledig for en periode, men kommer snart i jobb igjen kunne jeg bidratt til. Varig ufør hadde vært takk og farvel. Jeg vil ha ett liv med reiser og opplevelser, det passer ikke overens med en som har permanent lav inntekt og ikke kan/vil/orker noe.

Anonymous poster hash: 4d8ce...cd5

Det var jo hyggelig tankegang. Hva om du var sammen med noen i 20 år, hatt flere unger, så hadde han/hun blitt syk og ufør, da hadde du gått? Da tenker man litt for mye på penger..

Anonymous poster hash: 83c8d...824

[AnonymBruker]

 

Syk eller arbeidsledig for en periode, men kommer snart i jobb igjen kunne jeg bidratt til. Varig ufør hadde vært takk og farvel. Jeg vil ha ett liv med reiser og opplevelser, det passer ikke overens med en som har permanent lav inntekt og ikke kan/vil/orker noe. 

Anonymous poster hash: 4d8ce...cd5

 

 

Du mener ikke dette alvorlig? Så hvis du hadde vært sammen med, eventuelt gift og

hatt barn med en som f.eks fikk kreft. Og så ble ufør pga diverse skader/sykdommer

etter f.eks cellegift-behandling (det skjer ofte, da dette tærer på kroppen) men ble

frisk av kreften og så ufør, så ville du droppa personen? Er det virkelig mulig?

Jeg kjenner flere som har fått kreft og så blitt ufør. Stakkars dem hvis de hadde vært

sammen med en partner som deg.

Anonymous poster hash: 2bbec...bdc

[regine]

Er man gift har man forsørgeransvar for hverandre, er man bare samboere så har man ikke det.

 

Når det er sagt - har man etablert seg som samboere og mener at dette er varig, så burde det ikke være noen forskjell i økonomisk samrøre. Dvs. at skjer det noe med partneren så bidrar den som har mest. Her har jeg dog et forbehold ifht hvor lenge samboerforhodlet har vart, om det er barn i bildet eller ei. Unge par som jeg ser flytter sammen svært tidlig ville jeg ikke ment skulle forsørge hverandre på lik linje med de som har kjøpt hus sammen/vært sammen over lengre tid og er voksne/evt. har giftet seg, og dermed vist at de har tatt et bevisst valg om å leve sammen.

 

Jeg ville ment det var dypt urimelig hvis noe skjedde med meg eller mannen og jeg/han da krevde at mine/hans sparepenger skulle gå til vanlig forbruk, mens jeg/han fortsatte som før. Skal man leve sammen så betyr det i mitt hode at man også hjelper hverandre i vanskelige tider. Begge måtte da redusert forbruket/spart mindre slik at begge også i fortsettelsen hadde det bra. Men vi er gift, har felles hus og er etterhvert godt voksne - så vi er i en helt annen situasjon enn et par tidlig i 20 årene, som fortsatt leier og kun har vært sammen noen få år.

[Kragebein]

Hvis vi hadde klart oss med den reduserte inntekten så hadde jeg absolutt ikke forventet at han skulle ta av sine egne sparepenger. Da hadde vi minsket forbruket og fordelt pengene slik at vi fikk det til å gå rundt likevel. Det har vi gjort tidligere, og det hadde vi klart igjen. Vi har vært samboere i tre år.

[AnonymBruker]

Se for deg at du har en samboer/ektefelle som du ønsker å være sammen med resten av livet, og dere har barn/planlegger barn. Si dere begge tjener greit. Si 30 000 hver utbetalt. Dere har 40 000 i utgifter i måneden til sammen (dekker alt utenom "sløsing" og sparing). Dere har i tillegg hver deres sparekonto på 100 000 kr. Så blir den ene uventet syk/arbeidsledig/ufør etc og må gå ned i inntekt til for eksempel 15 000 i mnd. Dvs han/hun kan ikke lenger dekke halvparten av utgiftene som før. Ville du følt at den som plutselig får mindre i utgift måtte bruke opp sine sparepenger før du gadd å bidra litt ekstra (man kunne såklart også minsket forbruk). Jeg ser at det ikke hadde vært så mye rom for sparing for vedkommende uansett, men hadde det beste vært å steppe inn litt ekstra for deg, eller at den andre brukte opp alle sine oppsparte midler?

Anonymous poster hash: 83c8d...824

Jeg blir syk: Da hadde jeg forventet at vi enten tilpasset utgiftene til min inntekt, dvs. maks 20.000 i faste utgifter per måned for familien, eller at man skjevdelte etter inntekt. Det samme vise versa, så klart. Jeg hadde for øvrig aldri i livet klart å glede meg over å ha masse penger når jeg så at  min livspartner ikke kunne unne seg noe, måtte snu på hver krone og bruke opp oppsparte midler.

 

Anonymous poster hash: 78479...552

[AnonymBruker]

Når min sambo måtte over på dagpenger så tok jeg strøm og mat utgifter på min kappe, han gikk på dagpenger ca 1 år. 

 2 år senere måtte jeg i en kort periode gå på dagpenger da tok han de utgiftene. 

Anonymous poster hash: 7ff7d...b0d

[Anglofil]

Vi betaler etter evne og hadde ikke forventet at han skulle ta av sine sparepenger. Min samboer tjener vesentlig dårligere enn meg og jeg tar derfor mer av utgiftene.

 

Mvh Yvonne

Endret 6. august 2015 av Yvonne

[AnonymBruker]

Vi er i en situasjon som likner veldig på beskrivelsen i hovedinnlegget. Vi har gått for en slags kombinasjonsløsning, men uten at den som har fått redusert inntekten må ta av sparepengene. Hos oss har vi redusert utgiftene så mye som mulig og den som har fått redusert inntekten har kuttet ned på fast sparing. Vi delte tidligere alle utgifter helt likt, men nå deles utgiftene til mat, strøm osv litt skjevt. Låneutgiftene deles fremdeles likt. 

Anonymous poster hash: 56368...935

[AnonymBruker]

Da jeg ble midlertidig arbeidsledig (litt annen situadjon enn det TS beskriver), betalte mannen min litt mer av utgiftene, men jeg gjorde også et lite innhugg i sparepengene mine. Det er litt av poenget med sparekontoen min - en økonomisk buffer for vanskelige tider.

Mulig sparekontoene i TS sitt eksempel er med tanke på fremtidig boligkjøp? Da stiller saken seg litt annerledes. Men min og mannens sparekontoer er for eget forbruk, f.eks når har vil på guttetur med kompiser går det fra hans konto. Hvis jeg vil ha en dyr telefon, betaler jeg fra min konto, og så videre.

Den virkelige sparingen hos oss skjer i nedbetaling av boliglånet, da blir altså våre private sparekontoer minde "hellige".

Anonymous poster hash: 554e5...a64

[AnonymBruker]

Her er det den som har mest penger som dekker mest. Eller, vi trekker faktisk like beløp fra kontoene våre, men vi har felles sparekonto, og mannen setter inn overskuddet sitt der. Jeg har sjeldent noe å sette inn. Men sparekontopengene kommer meg til gode, ved at de blir brukt til å betale ekstra på boliglånet, eller oppussing, ferier, bil o.l.

Anonymous poster hash: fc2d4...732

[Rosa Sitron]

Syntes det er en selvfølge at man kutter på utgiftene og så fordeler etter inntekt.

[tussi84]

Syk eller arbeidsledig for en periode, men kommer snart i jobb igjen kunne jeg bidratt til. Varig ufør hadde vært takk og farvel. Jeg vil ha ett liv med reiser og opplevelser, det passer ikke overens med en som har permanent lav inntekt og ikke kan/vil/orker noe.

Anonymous poster hash: 4d8ce...cd5

Så slem du er. Tenk om det rammet deg. Man bryter ikke opp langvarig forhold fordi sånne ting skjer. Da elsker du ikke mannen men kun det matrialistiske.

[Sissan1]

For det første vil du vel som syk/arbeidsledig/ufør ikke gå fra 30 000 til 15 000. Med under 6G i årsinntekt før skatt, får du mer enn 50% i sykepenger (full lønn), dagpenger (62%?).

For det andre er det stor forskjell på å være midlertidig syk/arbeidsledig og ufør.

 

Midlertidig sykdom/arbeidsledighet er vel nettopp slike tilfeller sparekontoer finnes for. Dvs. at jeg ville forventet at en partner i den situasjonen benyttet sparepenger til det du kaller "sløsing", og kuttet sparingen i en slik midlertidig situasjon. Utover det ville jeg selvsagt betalt mer i felleskost i den perioden, samt redusert utgiftsnivået.

 

I en varig uførsituasjon må hele familieøkonomien gås gjennom på nytt, nytt kostnadsnivå legges, og ny fordeling av kostnadene (ikke 50/50) enes om. Betaling etter evne, leve etter evne. Sparekontoen vil jo være noe redusert etter sykdomstiden før uførheten inntreffer, og blir stående som den er.

 

Sånn tenker jeg ihvertfall - om man er i et forhold man ønsker å bli i.

[blonden]

Hadde aldri krevd at samboer skulle bruke sparepenger på å dekke utgifter. Det er jo helt vilt! Enten så må den som fremdeles har høy inntekt dekke mer, eller så må man sammen minske utgiftene slik at begge har råd til å leve.