Hvorfor blir så mange overrasket over hvordan det er å bli foreldre?

[AnonymBruker]

Det er noe jeg har tenkt på lenge, og som jeg stadig blir forundret over. Både på nett og i det virkelige liv, så hører man ofte hvordan foreldre ikke var foreberedt i det hele tatt på hvordan det var å få et barn, en baby. Altså, jeg vet jo selv at man ikke kan vite før man har vært der selv, men det er flere ting jeg synes er så rart! 

Blant annet når det gjelder lite søvn og det å være sliten. Og bekymringer. At man har så lite tid til seg selv. At for mange blir det et sjokk. Blant annet. 

Jeg lurer på hvorfor det er sånn i dag, at man tar et så utrolig stort valg på å sette barn til livet og bli gravide, og uten å oppsøke nødvendig kunnskap og erfaring før barnet kommer. Da mener jeg ikke nødvendig kunnskap som å bare kjøpe utstyr og sånt, men både lese og høre ærlig om hvordan det er å være nybakte foreldre. 

Og det å være med masse med babyer og barn, om man har muligheten til det så klart, altså få ERFARING med hvordan det egentlig KAN kjennes ut. 

Da jeg ble uplanlagt gravid så var jeg mye barnevakt for både babyer og små barn. Først og fremst fordi jeg synes det var så givende og koselig, men tenkte også at jeg ville kjenne bare bittelitt hvertfall litt nært på kroppen og hjertet hvordan det ville bli å være mamma.

Jeg husker et barn jeg var mye barnevakt for. Det barnet spiste fortsatt MME og jeg husker jeg tenkte : Oi, så mye styr det er å lage mat og koke flasker! (altså, ikke mye styr i seg selv, men hadde ikke tenkt noe over at bare DET liksom, kan føles litt mye jobb.) Jeg klarte heller ikke sove så godt da jeg satt barnevakt på natten. Måtte inn hvertfall to ganger i løpet av natten og se at barnet lå godt og pustet. Det våknet også et par ganger på natten. Jeg husker at jeg tenkte flere ganger over at det var så mye jeg ikke hadde trodd og tenkt over angående det å ha ansvar for et lite barn. 

Da jeg var nybakt mamma var det så klart overveldende og mye som jeg også ikke hadde erfart og tenkt på. Som sagt så mener jeg ikke at man kan forberede seg helt for noe man aldri har vært før! Men jeg følte egentlig aldri at noe kom som "sjokk" og er veldig glad for at jeg valgte å lære mye da jeg gikk gravid, altså få masse erfaring... 

Jeg får ofte inntrykket av at det ikke er så vanlig å forberede seg gjennom erfaring i svangerskapet, men mest kunnskap gjennom lesing og kjøp av utstyr. 

Hvorfor er det sånn? Hva tenker dere? 



 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

Jeg er en av de du sikter til. Jeg var 26 år, barnet var ønsket og jeg jobbet med barn i en døgnbemannet institusjon. Noen av barna var små/babyer, og jeg hadd mye erfaring. Jeg leste alt jeg kom over om barn. Allikevel fikk jeg sjokk Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men en teori er at man ikke kan lese seg til hvordan det er å ikke ha sovet mer enn en time sammenhengende på flere måneder. Det hjelper ikke å ha passet urolige babyer på jobb da, når man har kunnet gå hjem etter endt vakt, og sove hele natten uforstyrret. Man må føle det på kroppen for å vite, og det hadde jeg ikke gjort før. Jeg tror det er de med de mest krevende babyene som sliter mest med overgangen. Min var hvertfall svært krevende og urolig. Kolikk til fem måneders alder, og svært vanskelig å få til å sove.

Anonymous poster hash: 9fe1e...e80

[AnonymBruker]

Jeg hadde lest mye om det å få barn, og var forberedt på et "mammasjokk" med lite søvn, baby som gråt, mye jobb med klesvask og bleieskift, forandringer i parforholdet, lite alenetid osv, men jeg ble likevel overrasket over hvordan det faktisk føltes. Jeg tror at for de aller fleste av oss er det umulig, uansett hvor mye vi forbereder oss, å forutse hva vi faktisk føler når vi våkner for trettisjuende gang på samme natt, når ungen bare gråter og sutrer og vil være i armene hele dagen, eller når vi ikke har dusjet eller gått på do alene på 3 år.

Anonymous poster hash: cf57b...81a

[AnonymBruker]

Jeg er en av de du sikter til. Jeg var 26 år, barnet var ønsket og jeg jobbet med barn i en døgnbemannet institusjon. Noen av barna var små/babyer, og jeg hadd mye erfaring. Jeg leste alt jeg kom over om barn. Allikevel fikk jeg sjokk Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, men en teori er at man ikke kan lese seg til hvordan det er å ikke ha sovet mer enn en time sammenhengende på flere måneder. Det hjelper ikke å ha passet urolige babyer på jobb da, når man har kunnet gå hjem etter endt vakt, og sove hele natten uforstyrret. Man må føle det på kroppen for å vite, og det hadde jeg ikke gjort før. Jeg tror det er de med de mest krevende babyene som sliter mest med overgangen. Min var hvertfall svært krevende og urolig. Kolikk til fem måneders alder, og svært vanskelig å få til å sove.

Anonymous poster hash: 9fe1e...e80

Det høres kjempetøft ut med kolikk! Helt klart, man blir ikke forberedt nok på hvordan det er og alt som kan oppstå! Kolikk, sykdom osv. 

Jeg ser at du skriver at du hadde erfaring gjennom jobben din Men du dro jo helt sikkert på jobben du hadde og var både litt opplagt og frisk når du møtte der. Og kunne sikkert slappe av litt etter jobb. Da blir det jo litt anderledes mener jeg, sånn i forhold til å kjenne på hvordan det er å ha ansvar hele tiden, og lite tid til deg selv. Jeg jobbet og studerte da jeg var gravid (de fleste gravide jobber eller studerer..) men det var jo det som var "etter arbeidstid" som ble slitsomt i tillegg, da jeg var mye barnevakt. Mange ettermiddager og kvelder og flere barnevakt på natten i løpet av en måned. Det jeg egentlig også mener med hovedinnlegget mitt er jo at vi ikke får nok erfaring ved å ha ansvar for en baby på en "ekte" måte.  

 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

Mennesker har da fått barn siden tidenes morgen, det å få barn er verdens mest naturlige ting. Man lærer det man trenger underveis. Samme gjelder jo utdanning... du kan lese i fem år, men du lærer mestepraten av det du trenger når du begynner å jobbe. Er ikke alt man kan være hundre prosent forberedt på her i livet... og hvor kjedelig hadde ikke det vært egentlig.

Anonymous poster hash: f720c...4ba

[Angua von Überwald]

Så det du egentlig synes er rart er hvorfor folk ikke forbereder seg med å være mye barnevakt før de får egne barn?

 

Det er jo helt fint å gjøre det hvis man har lyst, men jeg ser ikke helt hvorfor det skulle være nødvendig heller. Er det noe problem at man blir litt sjokkert over hvordan det egentlig føles, da? Jeg har aldri tenkt på det slik. For egen del må jeg være så ærlig å si at jeg ikke har vært så voldsomt interessert i andres unger at jeg har hatt spesielt lyst til å bruke de "siste fridagene" mine på å "øve på å være forelder", i tillegg til at det sikkert er mange som ikke har barn rundt seg som gjør det mulig selv om de hadde hatt lyst. 

Endret 7. august 2015 av Angua von Überwald

[Angua von Überwald]

Og dette!

 

 

Mennesker har da fått barn siden tidenes morgen, det å få barn er verdens mest naturlige ting. Man lærer det man trenger underveis. Samme gjelder jo utdanning... du kan lese i fem år, men du lærer mestepraten av det du trenger når du begynner å jobbe. Er ikke alt man kan være hundre prosent forberedt på her i livet... og hvor kjedelig hadde ikke det vært egentlig.

Anonymous poster hash: f720c...4ba

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde lest mye om det å få barn, og var forberedt på et "mammasjokk" med lite søvn, baby som gråt, mye jobb med klesvask og bleieskift, forandringer i parforholdet, lite alenetid osv, men jeg ble likevel overrasket over hvordan det faktisk føltes. Jeg tror at for de aller fleste av oss er det umulig, uansett hvor mye vi forbereder oss, å forutse hva vi faktisk føler når vi våkner for trettisjuende gang på samme natt, når ungen bare gråter og sutrer og vil være i armene hele dagen, eller når vi ikke har dusjet eller gått på do alene på 3 år.

Anonymous poster hash: cf57b...81a

Jeg tror nok det er ganske tøft uansett når man blir foreldre for første gang!  

Det er ikke noe jeg er uenig i eller ikke har kjent på. Jeg synes egentlig at de som har lite erfaring med babyer og barn på forhånd er kjempetøffe og som regel er de også utrolig dyktige på å håndtere den nye tilværelsen. 

Det jeg synes er rart, og egentlig litt trist, er at noe så stort som å sette barn til livet fortjener at vi er litt mer forberedte. Jeg kan f.eks ikke huske å ha lest en artikkel om svangerskap med tips til erfaring. Det er mye fakta/lesing og utstyrsrettet fokus. Det synes jeg er synd! T

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

 

Mennesker har da fått barn siden tidenes morgen, det å få barn er verdens mest naturlige ting. Man lærer det man trenger underveis. Samme gjelder jo utdanning... du kan lese i fem år, men du lærer mestepraten av det du trenger når du begynner å jobbe. Er ikke alt man kan være hundre prosent forberedt på her i livet... og hvor kjedelig hadde ikke det vært egentlig.

Anonymous poster hash: f720c...4ba

 

Helt enig! Denne tråden handler ikke om fokus på å være hundre prosent beredt!  

(ts) 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i at jeg synes at det er rart at man kan få så veldig "sjokk" av å bli mamma. Jeg synes det skrives og snakkes enormt mye om hvor tøft det er med babyer, med nattevåk, kolikk, hyling, sutring osv.

Selv var jeg forberedt på det meste da jeg ventet nr én, og godt var det, for han var en skikkelig håndfull! Han hadde kolikk med massiv hyling hver kveld og natt frem til nærmere 4 mnd (var født én måned for tidlig, så korrigert var han da 3 mnd). Etter at kolikken omsider ga seg, ville han fortsatt ikke sove noe særlig hverken natt eller dag, så mesteparten av dagen gikk med på å trille ham rundt for soving, og nettene gikk med til bæring og byssing. På toppen av dette var han generelt sett sur og sutrete dagen lang frem til han var nærmere ett år siden han var konstant trøtt (pga lite soving). Likevel følte jeg ikke på noen som helst måte at jeg fikk et sjokk, tvert imot husker jeg tilbake på babytiden med ham som en fin og meningsfylt tid.

Nå skal det sies at vi hadde prøvd i over et år før jeg ble gravid med ham, så han var et enormt etterlengtet og ønsket barn. Kanskje det er derfor vi opplevde at det gikk veldig fint selv om det objektivt sett var en tøff tid

Anonymous poster hash: 56927...8e2

[Harlekin]

Man kan gjerne vite teoretisk at det blir lite søvn, egentig og en haug med bekymringer, men det er milevis fra å oppleve hvordan det egentlig er. Hvis jeg skulle faktisk vite hvordan det er å ikke få sove når jeg trenger det, måtte jeg stilt vekkerklokken på ringing hver time, noen ganger hver halvtime, våknet, tvunget meg selv til å holde meg våken en god stund og så sovnet igjen - bare for å bli vekket en halvtime-time senere, og gjenta gjennom natten.

Det samme med egentid. Hvordan skal man vite hvordan det er å aldri få tid til seg selv fordi det alltid er en annen person oppå deg / inntil deg som hele tiden krever og krever, før man faktisk opplever det?

Og uansett hvor mange barn og babyer man passer, er det umulig å forestille seg hvor fantastisk glad man blir i sitt eget barn og den intense redselen for at noe skal hende med barnet.

 

Enkelte ting må bare oppleves.

Nei, jeg forstår godt at det er et sjokk og en livskrise å få barn.

Endret 5. august 2015 av Harlekin

[AnonymBruker]

Man kan gjerne vite teoretisk at det blir lite søvn, egentig og en haug med bekymringer, men det er milevis fra å oppleve hvordan det egentlig er. Hvis jeg skulle faktisk vite hvordan det er å ikke få sove når jeg trenger det, måtte jeg stilt vekkerklokken på ringing hver time, noen ganger hver halvtime, våknet, tvunget meg selv til å holde meg våken en god stund og så sovnet igjen - bare for å bli vekket en halvtime-time senere, og gjenta gjennom natten.

Det samme med egentid. Hvordan skal man vite hvordan det er å aldri få tid til seg selv fordi det alltid er en annen person oppå deg / inntil deg som hele tiden krever og krever, før man faktisk opplever det?

Og uansett hvor mange barn og babyer man passer, er det umulig å forestille seg hvor fantastisk glad man blir i sitt eget barn og den intense redselen for at noe skal hende med barnet.

 

Enkelte ting må bare oppleves.

Nei, jeg forstår godt at det er et sjokk og en livskrise å få barn.

Kjenner meg veldig godt igjen! Det er som du sier, hvordan skal man vite hvordan det er å måtte være tilgjengelig hele tiden og sove lite på nettene fordi det er alltid noen som krever en? Det er det som jeg tenker er litt kjernen i hvorfor jeg er så opptatt av dette. Jeg mener som sagt mange ganger her at man kan aldri bli nok forberedt. Det er ikke poenget. Det blir en kjempeovergang og forandring uansett.

Men hadde det ikke vært viktig og fint å bidra til at man blir i hvertfall litt mer forberedt på hva det innebærer å ha lite tid til seg selv, være sliten på nytt høyt nivå, et bittelite innblikk i hvordan søvnen kan bli forstyrret. Kan det ha noe nytte for seg i forhold til det nye lille ferske vakre som blir født? Om vi ikke tenker på oss selv, kan det da bidra noe godt til det nyfødte barnet?

Er det så unødvendig og bortkastet å kjenne litt på erfaring i forkant fordi sjokket blir så stort likevel at det holder med utstyrsfokus og kunnskap om å lese? 

Jeg forstår ikke det  

 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg, klart det er mye utstyrsfokus men det handler jo ikke bare om det. Jeg synes jeg har lest masse om mammasjokk og alt hva man kan forvente av endringer, både på godt og vondt. Og dessuten er det nok mye mer en modningsprosess enn noe man ganske enkelt kan spørre om på et forum, til forskjell fra hvilken vogn man skal velge og den slags spørsmål.

Anonymous poster hash: cf57b...81a

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg, klart det er mye utstyrsfokus men det handler jo ikke bare om det. Jeg synes jeg har lest masse om mammasjokk og alt hva man kan forvente av endringer, både på godt og vondt. Og dessuten er det nok mye mer en modningsprosess enn noe man ganske enkelt kan spørre om på et forum, til forskjell fra hvilken vogn man skal velge og den slags spørsmål.

Anonymous poster hash: cf57b...81a

Vi er nok da egentlig ganske enige om du leser det jeg skriver i tråden her  

Det er bare det at jeg lurte på hvorfor det ikke er noe som helst fokus på noe erfaring før man før barn, og jeg ser jo at ingen her synes det har noe spesielt nytte for seg. 

Jeg synes dette er trist og rart. 

 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[Angua von Überwald]

Hva konkret er det du tror blir mer positivt for ungen om foreldrene har sittet mye barnevakt i forkant?

[AnonymBruker]

Så du tror alle har tilgang på babyer de kan sitte barnevakt for??

 

Jeg ble planlagt gravid, leste ALT jeg kom over av spedbarnstell, nattevåk osv. Jeg kunne teorien, og visste at det ville bli lite egentid, og mye våkennetter, men hvordan det virkelig kjentes ut på kroppen, fant jeg ikke ut før jeg stod oppi det.

 

Vi var først ut i venneflokken med å få barn, og ingen barn i familien heller, så jeg hadde ingen babyer å øve meg på. Hadde knapt holdt i baby før jeg fikk min egen...

 

Ja litt "sjokka" ble jeg nok, selv om jeg i teorien var forberedt. Men det gikk da helt fint alikevel:)

Anonymous poster hash: eb945...17e

[AnonymBruker]

Hva konkret er det du tror blir mer positivt for ungen om foreldrene har sittet mye barnevakt i forkant?

Du spør om hva konkret blir mer positivt. Det er vanskelig å gi svar på, fordi det vil variere fra familie til familie. Poenget i tråden her ikke en fasit. Men tanker man har rundt det å få barn for første gang, og hvordan man forbereder seg. Og at erfaring kan bidra til at man tenker mer over forventninger man har etter å ha født et barn og vil takle det bedre. Om jeg skulle gi noen konkrete eksempler på hvordan barnevakt kan gi noe positivt til foreldre og barn er blant annet dette: 

1) man er barnevakt på natten med mannen sin, og det innebærer blant annet at det ikke blir sex fordi vi "barnevaktansvarlige" blir slitne. Synes det var surrealistisk å se mannen i øynene og si at jeg er så sliten og orker deg ikke. Ble møtt med det varmeste kyss og null tafsing og blikk som sa: Jeg forstår. Jeg elsker deg. 

Sånn var det med vår første erfaring sammen som "barnevakt".

Og hvordan kan dette konkret bli mer positivt? Alt stress og nye situasjoner som du kan tenke tilbake til som erfart er mye lettere enn å forklare på ny måte og ikke minst håndtere. Jeg hadde mer å gi både til baby og han pga dette. 

God forståelse og god samliv er ett av mange ting som kan bidra til at tilværelsen med barn blir bedre. Og at du har mer å gi! 

Dette er bare ett eksempel av veldig mange.  

 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[AnonymBruker]

 

Så du tror alle har tilgang på babyer de kan sitte barnevakt for??

 

Jeg ble planlagt gravid, leste ALT jeg kom over av spedbarnstell, nattevåk osv. Jeg kunne teorien, og visste at det ville bli lite egentid, og mye våkennetter, men hvordan det virkelig kjentes ut på kroppen, fant jeg ikke ut før jeg stod oppi det.

 

Vi var først ut i venneflokken med å få barn, og ingen barn i familien heller, så jeg hadde ingen babyer å øve meg på. Hadde knapt holdt i baby før jeg fikk min egen...

 

Ja litt "sjokka" ble jeg nok, selv om jeg i teorien var forberedt. Men det gikk da helt fint alikevel:)

Anonymous poster hash: eb945...17e

 

Nei. Jeg tror ikke alle har tilgang på babyer. Hvor får du det i fra? Les første innlegget mitt! Men forstår at man føler seg truffet. 

Og hvorfor føler man seg truffet? 

Anonymous poster hash: b9728...ada

[Anglofil]

Problemet er vel kanskje at teori og praksis kan være ganske forskjellig. Jeg har også lest mye om det å ha barn, men jeg har jo virkelig ikke peiling før jeg faktisk får barnet. Jeg gru-gleder meg, for jeg tror det blir et stort sjokk når jeg blir mamma. Og jo, jeg har passet mye barn tidligere, det blir allikevel ikke det samme slik jeg ser det.

 

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Du spør om hva konkret blir mer positivt. Det er vanskelig å gi svar på, fordi det vil variere fra familie til familie. Poenget i tråden her ikke en fasit. Men tanker man har rundt det å få barn for første gang, og hvordan man forbereder seg. Og at erfaring kan bidra til at man tenker mer over forventninger man har etter å ha født et barn og vil takle det bedre. Om jeg skulle gi noen konkrete eksempler på hvordan barnevakt kan gi noe positivt til foreldre og barn er blant annet dette:

1) man er barnevakt på natten med mannen sin, og det innebærer blant annet at det ikke blir sex fordi vi "barnevaktansvarlige" blir slitne. Synes det var surrealistisk å se mannen i øynene og si at jeg er så sliten og orker deg ikke. Ble møtt med det varmeste kyss og null tafsing og blikk som sa: Jeg forstår. Jeg elsker deg.

Sånn var det med vår første erfaring sammen som "barnevakt".

Og hvordan kan dette konkret bli mer positivt? Alt stress og nye situasjoner som du kan tenke tilbake til som erfart er mye lettere enn å forklare på ny måte og ikke minst håndtere. Jeg hadde mer å gi både til baby og han pga dette.

God forståelse og god samliv er ett av mange ting som kan bidra til at tilværelsen med barn blir bedre. Og at du har mer å gi!

Dette er bare ett eksempel av veldig mange.

Anonymous poster hash: b9728...ada

Vi har noen års fartstid som par, og har hatt ytre utfordringer som har forårsaket mer en en natts manglende sex;-)

Jeg har ikke barn fra før og er nysgjerrig på hva som venter oss, men er litt avventende til det store sjokket som noen snakker om. Vi vet jo ikke på forhånd om vi får et kolikkbarn, en sovebaby etter et sykt barn med pleiebehov langt utenfor normalen. Når babyen er der vil vi bli kjent med akkurat vår baby og tilpasse oss så godt vi kan. Kanskje er vår langt mer eller mindre krevende enn snittet, det vil vise seg. Jeg kan i hvert ikke øve på min brors baby, de har et englebarn.

Anonymous poster hash: dd303...605