Dameromaner lager falskt bilde av mannen?

[Gjest Liljedugg]

Vet ikke om dette er riktig tråd.

Men vet at en del av oss damer sluker kiosklitteratur, såkalte dameromaner, og tror livet skal være slik ellers er det knapt verd å leve... (mannen skal komme og løse alle den hjelpesløses kvinnens problemer...nesten som i eventyrerne. "Også levde de lykkelige inntil alle dagers ende")

Jeg har lest slike romaner, blant annet når jeg har vært hos min bestemor og ligger på gjesterommet og er gått tom for lesestoff.

Vet også at jeg blir motløs og oppgitt når jeg leser f.eks. om svik og falske menn i "Dette hendte meg" fortellinger i ukeblader. De gir et bilde av den falske, hjerteløse mannen (psykopaten nærmest).

Så det leser jeg helst ikke.

Vi blir jo påvirket av det vi leser.

Og hva gjør det med oss, om vi kun leser dette, over tid? Vil vi til slutt "ta det inn over oss" og ubevisst tro på det, at slik er det...?

[Gjest Madam Felle]

Noen vil vel "ta det inn over seg", men de fleste klarer vel å skille mellom realitet og fantasi.

Har lest mange sånne bøker selv, men har nå "beina godt plantet på jorden" for det.

Tror det kan være sunt å lese ting som ikke bare er realitet, men "reinspikka" fantasi. Leve oss inn i en drømmetilværelse for en stund. Tviler på at det er så veldig skadelig, for er det det, må vi slutte å lese eventyr for barna også da.

[Gjest hater menn]

Vet også at jeg blir motløs og oppgitt når jeg leser f.eks. om svik og falske menn i "Dette hendte meg" fortellinger i ukeblader. De gir et bilde av den falske, hjerteløse mannen (psykopaten nærmest).

Så det leser jeg helst ikke.  

Men det er faktisk en del av virkeligheten. Da regner jeg faktisk med at den romatiske "hvite ridderen" finnes også!

[Gjest Poirot]

Leser ikke sånne bøker, jeg.

[Gjest Liljedugg]

Men det er faktisk en del av virkeligheten. Da regner jeg faktisk med at den romatiske "hvite ridderen" finnes også!

En LITEN del av virkeligheten. Alle har psykopatiske trekk i større eller mindre grad, ingen er "hvit ridder" døgnet rundt, eller i år etter år.

Ett eksempel på påvirkning: sykepleierstudenter som leser om sykdommer, begynner etter en tid å tro at de har alle slags mulige diagnoser, når de lærer om de ulike symptomene...

[Melissa Gioberti]

Vet ikke om dette er riktig tråd.

Men vet at en del av oss damer sluker kiosklitteratur, såkalte dameromaner, og tror livet skal være slik ellers er det knapt verd å leve... (mannen skal komme og løse alle den hjelpesløses kvinnens problemer...nesten som i eventyrerne. "Også levde de lykkelige inntil alle dagers ende")

Jeg har lest slike romaner, blant annet når jeg har vært hos min bestemor og ligger på gjesterommet og er gått tom for lesestoff.

Vet også at jeg blir motløs og oppgitt når jeg leser f.eks. om svik og falske menn i "Dette hendte meg" fortellinger i ukeblader. De gir et bilde av den falske, hjerteløse mannen (psykopaten nærmest).

Så det leser jeg helst ikke.  

Vi blir jo påvirket av det vi leser.

Og hva gjør det med oss, om vi kun leser dette, over tid? Vil vi til slutt "ta det inn over oss" og ubevisst tro på det, at slik er det...?

Godt spørsmål fra deg her. Har tenkt over det samme tidligere.

Da jeg var 11-16 år leste jeg en god del legeromaner om Dr.Lindt, Michelle (vakre jenter som levde i sus og dus med kjekke menn), Romantikk, Starlet, Topp, osv...

Klart det satte noen fikse ideér i bevisstheten. Jeg gikk i flere år og faktisk trodde på drømmeprinser, kjekke menn som skulle komme fra oven på hvite hester, og ikke minst: jeg trodde at menn var romantiske fremfor sexfikserte.

Virkeligheten deiset ned som et sjokk: menn var ikke så veldig romantiske, mange av dem var kyniske og såvisst ingen drømmeprinser, snarere umodne drittsekker og utnyttende vesener. En avviker i ny og ne som faktisk var romantisk, snill, grei og kjekk dukket jo opp noen ganger: og da var det bare å leve i drømmen- inntil den brast igjen.

Menn er såvisst ikke som mannen til Dr. Monica Lindt i legeromanene...dessverre. Men det finnes sikkert noen unge Robert Redford'er rundt omkring Da finnes det jo håp likevel.

På den annen side har sikkert drøssevis av kvinner skuffet menn og menns illusjoner om drømmekvinnen også.

[Gjest Anonymous]

En LITEN del av virkeligheten. Alle har psykopatiske trekk i større eller mindre grad, ingen er "hvit ridder" døgnet rundt, eller i år etter år.

Det kommer vel an på hva en har for ønsker det..min "ridder" trenger ikke være overopphøyd andre jordiske vesener. Og jeg tror ikke disse usympatiske mennene er en liten del av disse kvinners liv. Har man ikke lov til å komme med sin virkelighet? Alt må selvsagt omdannes til statistikk....

[Gjest Anonymous]

Glemte å si at det var jeg som hatet menn.

[Solskinnsbolla]

jeg styrer automatisk unna romantiske dameromaner og ukeblad som forteller om "fra virkeligheten" jeg synes at å gi unge jenter starlet og blader i den duren er skikkelig skummelt. jenter er av natur litt lettlurte og får helt vrangforestillinger av slike blader, noen mer enn andre- selvfølgelig er folk forskjellige. enkelte ganger er det forløsende å lese artikler som kan fortelle deg at du ikke er alene om vonde opplevelser, men... ikke all informasjon er god informasjon...

man blir påvirket... og for noen år siden synes jeg enkelte kvinneblader var mannshatske!...og fremstilte menn som patetiske og mindre intelligente...ikke bra! de er blitt bedre nå...

hmm, ja det var vel det jeg hadde å si om den saken...man blir påvirket av alt man leser og ser på tv- det er viktig å være selvstendig, for INGEN klarer å være nøytrale nyhetsformidlere eller skribenter...

[Varja]

Har ikke lest så mye dameromaner egentlig, men endel Viktoria Holt har det blitt på engelsk og senere oversatt til et annet språk jeg studerte. (Dameromaner og detektivbøker er veldig bra til det formålet, for ordforråd og språk er relativt enkelt.) Enig at bildet av mannen og hele virkeligheten der er ganske merkelig. Når det er sagt tror jeg ungpikeromaner ala Polianna (hun som alltid var bare glad), Kathy den eldste av seks (hun som tok seg av hele familien), Dimsey (hun som gikk på kostskole) og senere Evy Bøgenes (var kanskje hakket bedre) kan være enda verre. De gir inntrykk av at bare man er god og snill og oppofrende her i verden så går det en godt til slutt på alle måter. Ikke noe galt i å prøve å være et godt menneske selvfølgelig, men kanskje spesielt viktig at kvinner isteden lærer at det er lov til å ta hensyn til seg selv også uten at man er noe dårligere menneske for det.

[Gjest Liljedugg]

Ligger en del ukeblader på jobben. Og på venterommet hos legen. (Og når jeg er på besøk hos deler av familien)

Alle historiene handler om det lykkelige paret /familien, hvor alt plutselig revner en dag, helst pga mannens utroskap, og "den som har skrevet" er feilfri og uten skyld... (var ingen problemer i det hele tatt før bomben falt)

(Historiene blir diktet for det meste, mange har en bi-inntekt av å røre sammen slike "såpe-historier".)

Sluker man dette, kan en stakkars følsom sjel bli paranoid av mindre, og begynne å se rart på sin egen mann (har han noe på gang...).

Mannen vil jo føle denne granskingen, ubevisst om ikke annet, og en selv vil kanskje holde litt avstand, for sikkerhets skyld...

Når par skilles som man kjenner, så kjenner man gjerne til hele historien og den er preget av lang tids problemer, og nye forsøk, og feil fra begge parter.

Ikke i disse historiene (nå har jeg ikke lest alle, og kommer ikke til å gjøre det heller... )

Ellers handler de om sykdommer. Folk som blir alvorlig syke, og selvfølgelig i tillegg opplever at mannen går fra dem...

Tror slike negative historier er noe man bør unngå. (Hva er vitsen med å omgi seg med negativitet i hverdagen, når man ikke er nødt...)

Egentlig er det sjelden jeg er innom samliv på kg, her er det mye av det samme. Og man kan bli deppa av mindre. Men her kan man stille den som skriver tilleggspørsmål, så saken blir litt bedre belyst. Samtidig vet man at her på kg er det mange som skriver når det virkelig topper seg, for siden å ikke skrive når det igjen går bra...

[Gjest angeliqa]

hehe

dameromener viser det bildet vi kvinenr ønsker å ha av mannen - og er ikke det rette bildet av mannen..

mannen kan være ganske så ufyselig -hehe- og ikke som en nikkedukke og spenningsobjekt for oss kvinner der vi styrer dems væremåte

[Gjest Anonymous]

Noen har faktisk erfaringer som kan sammenlignes med slike historier. Mitt forrige samliv er et eksempel på det. Et liv med vold, trussler, utroskap, manipulering. "Velllykkethet" og fasade. En syk person som fortsatt forsøker å ødelegge livet mitt.

[Gjest Anonymous]

Livet kan da overgå enhver bok!!

Er det virkelig ingen her som har denne "livserfaringen"??

[Gjest Liljedugg]

Livet kan da overgå enhver bok!!

Er det virkelig ingen her som har denne "livserfaringen"??

Jo.

Men mitt liv hadde definitivt ikke passet dameromanens lesere...

Og glad er jeg for det.

Men vet mange både leser dameromaner OG annen litteratur. Selv har jeg jo lest par stykker, i mangel på lesestoff. Men huff, nei...

Var ikke rettet som kritikk, denne tråden.

Man får da lese hva man vil.

Men at man blir påvirket, er jeg sikker på.

Og til henne som skrev at deler av hennes liv passet inn i en slik ukeblad - dette hendte meg-fortelling.

Det gjør jo deler av alles liv, men å sitte og kose seg med slike historier uke etter uke, må jo føre til at man tror det er mer "dritt" rundt oss enn det nødvendigvis er... (det som er, er ille nok...)

[Leo]

I litt omskrevet form, har sikkert mange av oss liv som kunne passet som "dameroman", men de må leses som det de er, nemlig eventyr for voksne .

Har lest dem siden jeg var 12 - 13 år gammel og fikk låne noen av Victoria Holts "mesterverk" av farmor, men har aldri trodd at det var slik virkeligheten er. I min barndom fantes dessuten "Romantikk" som kanskje var det verste mølet som er servert på norsk jord. Rart vi ikke tok skade av det

[lille mor]

Alt vi leser påvirker oss på en eller annen måte.

Selv om det er mange år siden jeg selv leste slike romaner, vil jeg påstå at det er vel ikke det verste man kan lese.

Jeg er mere bekymret over aviser, og at folk faktisk sluker det som står der rått.

[ivanka]

hm. altså hvis man tar dameromaner som en representativ versjon av virkeligheten og på noen som helst måte former sitt verdensbilde utfra disse blekkene, har man seg selv å takke.

[Gjest matronen]

Før jeg skjønte meg på livet så slukte jeg dameromaner, vet ikke helt om det er symptomatisk at den neste kategorien jeg slukte ble krimromaner

I noen av de dameromanene jeg leste så var kvinnen i utgangspunktet karrierekvinne, og hun ble først ordentlig lykkelig etter at hun sa opp jobben sin for å stelle for mann og barn?! :hår:

[Melissa Gioberti]

hm. altså hvis man tar dameromaner som en representativ versjon av virkeligheten og på noen som helst måte former sitt verdensbilde utfra disse blekkene' date=' har man seg selv å takke.[/quote']

Ja, det har man.

Samtidig er det ikke uvanlig at jenter på 13-16 år får romantiske idéèr og drømmer basert på filmer og blader de suger innover seg som en svamp..

Man vet sikkert innerst inne at storyen er "tynn", likevel, i mellomtiden kan man se Danielle Steele-filmer og drømme om Mr. Perfect slik han bare kan være på film. Når man er tenåring.