Normalt for mamma å grue seg til bhg start?

[Desree]

Nå skal poden på 1,5 år snart begynne i barnehagen, og jeg kjenner jeg gruer meg veldig!! Jeg har tatt ferie og permisjon uten lønn så lenge jeg kan, men nå er altså tiden her..

Jeg bekymrer meg for hvordan det kommer til å gå, og om han vil trives. Han er ikke akkurat det mest tillitsfulle barnet og har for tiden veldig separasjon angst. Han begynner ofte å gråte når jeg går ut av rommet, hvordan skal det da gå i barnehagen? Jeg bare håper han blir fortrolig og blir knyttet til de ansatte.

Jeg gruer meg til å være vekk fra han, og til å måtte gå fra han gråtende i bhg. for å dra på jobb. Jeg vet han har veldig godt av å være med andre barn, og at han vil lære mye mer enn jeg alene kan lære han, men det er fremdeles vanskelig. Håper det blir mye lettere for han enn for meg!

Er dette normalt å føle det sånn? Noen med erfaringer hvordan overgangen til bhg er?

[Lillemini]

Helt normalt. Her går du fra å være med barnet ditt 24/7 til å overlate han til fremmede timesvis flere dager i uken. Skremmende og opprivende. Og mest for foreldrene. Vi hadde vår lille hjemme til hun var 1,5. Det var alt vi kunne med tanke på jobb og mine studier. Jeg HATET tanken på å sende henne i barnehagen, men så snart vi startet elsket jeg det.

Nå var vi heldige da. Hun er veldig glad i mennesker og en sosial liten person, så hun gren aldri når vi gikk. Jeg satt med telefonen ved siden av meg hele tiden og var et skikkelig nervevrak første uken, men de trengte aldri å ringe meg. Mange unger griner en del den første tiden, og jeg kan bare forestille meg hvor grusomt det da er å forlate dem, men uansett så har de det veldig fint der de er. De ansatte er utdannet eller trent for dette, og det er en hel masse unger der å leke med i samme situasjon. Det går så fint så! Og dette er jo noe du gjør også for hennes del. Vi lever i et samfunn der man faktisk må jobbe for å overleve. Hun er bedre tjent med en mamma med en jobb enn en som sitter hjemme og må telle kroner for å kjøpe henne en ny vinterdress.

Bottom line: det går fint, og det er verre for deg enn barnet. Prøv å ha korte dager i starten, og lift bekymringene dine for personalet. De er stort sett flinke til å oppdatere med en melding eller et bilde når du har dratt.

[AnonymBruker]

Jeg jobber som pedagog på småbarnsavdeling, og jeg kan love deg at det oftest er verre for foreldre enn for barnet selv. Det kan godt hende han vil gråte en del i begynnelsen når du skal gå, det du må tenke på da er at det er noe dere må gjennom. Han har godt av å være i barnehagen sammen med andre barn, og det vil nok ikke ta lang tid før han stortrives og ikke vil dra hjem når du kommer for å hente  

Dersom gutten din har enten en bamse/leke/kos som han er ekstra glad i, så må dere gjerne ta den med i barnehagen. Den er noe kjent og kjært hjemmefra som gir ham trygghet, og kan være til god hjelp i begynnelsen når alt er nytt og ukjent. 

Snakk om barnehagen med gutten din før han skal begynne. Det er viktig at du snakker positivt om det som skjer, da barn rekordlett leser voksnes følelser. Merker han at du er nervøs, så blir han også nervøs. Si "nå skal vi i barnehagen, og der skal du få mange nye lekekamerater. Det blir gøy, det!" 

Ikke heng igjen lenge etter at dere har avtalt at du skal gå. Si hadet til gutten, at du kommer og henter ham senere, og gå. Dersom han begynner å gråte og du blir værende fordi han blir trist, så blir det bare verre når du faktisk går. Da merker han at du nøler, og kan få det for seg at barnehagen er en dum ting og at det er skummelt å bli igjen der alene. 

Be gjerne de ansatte om å sende deg en melding om en liten stund, eller send dem en melding selv. Det er ingen vits i at du sitter hjemmer og har det forferdelig. De voksne på avdelingen vil nok gjerne oppdatere deg på sms dersom du ber dem om å gjøre det  

Lykke til! Jeg er sikker på at det kommer til å gå kjempefint  

Anonymous poster hash: 5886d...e47

[AnonymBruker]

Jeg gruet meg fryktelig da eldstemann skulle starte, og for å være ærlig, så bøe det en vanskelig start, men det gikk seg til! Hun brukte en del tid på å finne seg til rette, og gråt en del, så vi lot henne få korte dager de førte ukene, men jeg angrer på at vi ikke brukte enda lenger tid på tilvenningen. Nå skal nr.2 starte og jeg gruer meg nå også, men tror det skal gå greit. Hun har jo vært med i bhg hver dag siden hun ble født (er 20 mnd nå), og har storesøster der, samt at vi er tryggere på at bhg er et fint sted å være! Men du: Det at barnet gråter trenger ikke være negativt! Jeg hadde faktisk vært mer bekymret om barnet mitt ikke reagerte på at jeg dro! Klart de reagerer! Det er jo nye voksne, en helt ny situasjon og alt! Det viktige er at de blir tatt vare på og trøstet og at dere tar det litt mykt i starten, samt ikke går uten å si fra etc. Et barn som gråter, er gjerne vant til at gråten deres er et signal som blir tatt på alvor, og det er jo bra! Det går helt sikkert fint, men det et tøft i starten.

Anonymous poster hash: 0895b...8f5

[AnonymBruker]

Veldig normalt å følelser sånn. Tror alle mammaer kjenner litt på det når den lille skal i bhg. Jeg har vørt hjemme med barnet mitt i 14 mnd nå! Første barnehagedag idag, til mandag om 1 uke begynner jeg i jobb igjen. Blir rart å ikke være med han hele døgnet, men tror likevel både han og jeg har godt av det. Så setter man mye mere pris på fridager også. Det er uansett i gen som kan gå hjemme for alltid (om jeg kunne hadde jeg ikke villet) så det er likt for alle.

Det hjelper meg og tenke på at akkurat i disse dager er det mange mammaer og pappaer som kjenner på akkurat de samme følelsene som meg. Og det er litt godt. Etter noen uker blir det bedre og det går seg til 😊

Anonymous poster hash: ec728...db9

[Gjest Solsmil]

Jeg har aldri hørt om noen mødre som ikke har gruet seg. Men for de aller fleste går det veldig bra likevel

[AnonymBruker]

Ja, det er helt normalt å grue seg til barnehagestart. Jeg hadde helt vondt den første tiden. Gruet meg også veldig til skolestart fordi da var liksom en annen epoke over. Husker jeg gråt når jeg gikk fra barnet mitt 1 skoledag, hehe.... Uff, så vondt:)

Anonymous poster hash: 834d5...3a1

[AnonymBruker]

Alle foreldre gruer seg, også går det et par måneder, og så er det 1-åringene som har de absolutt lengste dagene i barnehagen. Et fenomen jeg aldri har forstått.

Anonymous poster hash: 1cfbb...b7b

[AnonymBruker]

Alle foreldre gruer seg, også går det et par måneder, og så er det 1-åringene som har de absolutt lengste dagene i barnehagen. Et fenomen jeg aldri har forstått.

Anonymous poster hash: 1cfbb...b7b

Jøss, da lurer jeg veldig på hva slags barnehager du har erfaring fra.. Jeg har nå mitt andre barn på småbarnsavdeling i en barnehage i Oslo, og der er i hvert fall standarden at barna (altså ett- og toåringene) er i barnehagen i 5-6 timer hver dag.

Det er vel ett barn på min sønns avdeling som jeg vet at ofte er der i både 8 og 9 timer, men der er mor alene med barnet, så jeg skjønner at det blir vanskelig å få gitt barnet noe særlig kortere dager når man samtidig skal jobbe 100 %. Ellers er mitt inntrykk som sagt at de minste barna også er de som har de korteste barnehagedagene.

Anonymous poster hash: 81f9a...3a4

[AnonymBruker]

Alle foreldre gruer seg, også går det et par måneder, og så er det 1-åringene som har de absolutt lengste dagene i barnehagen. Et fenomen jeg aldri har forstått.

Anonymous poster hash: 1cfbb...b7b

Kjenner ikke helt igjen dette. Vi leverer ca kl.8 og henter mellom 14-15. Veldig mange barn kommer senere enn våre, og de gangene jg har hentet etter kl.15 (skjer ytterst sjelden), er det få barn igjen på avdelingene. Har inntrykk av at de aller fleste foreldre bestreber seg på å la barna ha så korte dager som mulig, men for noen (f.x aleneforeldre), vil det jo ofte være vanskelig.

Anonymous poster hash: 0895b...8f5

[AnonymBruker]

Hei TS! 

Jeg kan love deg noe! Og det er: At han kanskje vil gråte kjempemasse når du går, eller ikke bry seg i det hele tatt! Eller noe midtimellom! 

Du skjønner det - det er ingen som vet hvordan barnet ditt vil reagere på barnehagestart! Fordi BARNET DITT er så kompetent og unik på være menneske til tross for liten alder! "Dette er ny hverdag for meg". Barnet vil si ifra! Men på sin egen måte! Og det som er nytt for barnet ditt, vil også bli nytt for deg! Og for ansatte i barnehagen også! Og det er så mange måter å si ifra på.

Ansatte i barnhagen må ha et oppriktig ønske om å bli kjent meg deg og dere. Og det BARNET som skal starte der. Både faglig og personlig. 

Ønsker deg masse lykke til og håper dere har en barnehage som SER barna og hele familien! 












 

 

 

 

  

 

Anonymous poster hash: dc5a9...a2a

[Desree]

Ta her.

Tusen takk for oppmuntrende svar og gode råd! Jeg synes rådene om lang tilvenning, korte dager, ta med kosebamse, og kort avskjed var veldig nyttig, og noe jeg vil bruke. Og det er som en over her skrev, man må jo jobbe for å forsørge barnet! Skal prøve å la den dårlige samvittigheten gå, og heller være glad for at han kan ha vært hjemme såpass lenge..

Vi var på første innkjøringensdag idag, og må si at det gikk over all forventning! Primær kontakten var akkurat sånn jeg hadde håpet på; mild, omsorgsfull og rolig. Akkurat en sånn dame man har lyst til skal passe på barnet sitt. Hun og poden fant veldig tonen..

Jeg må innrømme at jeg ble litt rørt når jeg så han sitte med de andre barna å spise, og han glemte mamma og pappa helt! Blir spennende å se hvordan det går når vi ikke er der. Håper på det beste, men er forberedt på tårer. Har ihverfall mer troen på at det går bra idag enn igår.

Vi skal ha korte dager når det lar seg gjøre, og fri hver fall en dag i uka. Og Jeg er veldig takknemlig for at vi har muligheten til det!

En epoke er over, og det er klart at det er trist! Tar meg selv i å lengte litt tilbake til barseltiden (selv om den absolutt var tøff med kolikk og div.)

Jeg skal også tilbake i jobb om få dager, og er litt nervøs for det. Føler jeg har glemt ALT jobbrelatert.. Til deg som også skulle begynne snart; Lykke til, det går sikkert fint!

[AnonymBruker]

Lykke til her har vi overgang til ungdomsskolen, mammaen (jeg) er vel den som gruer seg mest Overganger er alltid litt vanskelige. Lykke til med barnehagestart. Det går nok helt supert

Anonymous poster hash: 90fe5...54d

[Desree]

Tusen takk for hyggelig svar! Og lykke til med overgangen til ung.skolen.

[AnonymBruker]

Alle foreldre gruer seg, også går det et par måneder, og så er det 1-åringene som har de absolutt lengste dagene i barnehagen. Et fenomen jeg aldri har forstått.

Anonymous poster hash: 1cfbb...b7b

Dette er jeg ikke enig i, hvor i alle dager har du fått dette fra?

Anonymous poster hash: 6757c...cff

[Harlekin]

Kjekt at du har en god følelse, TS! Som de andre skriver, er dette helt normalt. I går forlot jeg min store lille 6-åring på SFO for første gang, og måtte ærlig talt blunke bort noen tårer og ta meg selv i nakken litt (etter at jeg hadde gått, altså, ikke på skolen). Tok meg selv i å ønske meg tilbake til den gode, trygge barnehagetiden ...

Endret 4. august 2015 av Harlekin

[AnonymBruker]

Lykke til med barnehageoppstart. Ofte verst for mamma og noen papper.

 

Jeg opplever at barn ca 1 år ble/blir hentet rett før stengetid. Er flere ganger flere småbarn igjen en store barn. Noen har dager fra før 7 til over halv fem. Men av og til så kommer noen små senere og har ikke fulle dager.

Anonymous poster hash: bec0a...9cd

[skravlus]

Lykke til med barnehageoppstart. Ofte verst for mamma og noen papper.

Jeg opplever at barn ca 1 år ble/blir hentet rett før stengetid. Er flere ganger flere småbarn igjen en store barn. Noen har dager fra før 7 til over halv fem. Men av og til så kommer noen små senere og har ikke fulle dager.

Anonymous poster hash: bec0a...9cd

Dette er min erfaring også, etter å ha jobbet mange år som ped.leder på småbarnsavdeling. I jul-og påskeferiene var det også alltid mange fler barn på småbarnsavd. enn storebarnsavd.

[Lillah]

Føler med deg!

Har selv en sønn på 2 1/2 år som skal begynne i barnehagen om ei uke, jeg gruer meg utrolig masse! Blir helt uvel av å tenke på at bhg start snart nærmer seg.

Har vært heldig som har kunnet vært hjemme med han såpass lenge. (Jobber kun 60-70% - kun seinvakter og helg, så de hverdagene jeg har jobbet har pappaen sluttet litt tidligere slik at kabalen har gått opp).

Innerst inne vet jeg jo at han har godt av å være i bhg, få leke med andre barn osv.. For han er en veldig sosial type:) Vi har snakket endel om barnehagen, vært på besøk og han skjønner hvorfor han må være der. Men allikevel river det i mammahjertet.

Redd for at han skal slå seg, bli lei seg, at noen er slemme med han også er ikke mamma/pappa der for å trøste

Har heldigvis ferie den første uka hans, slik at han kan få korte dager, og etterhvert som han har gått der en stund så tenker jeg at han kan ha 1 fridag i uka.

Tiden mens de er små er så utrolig dyrebar, vil ikke gå glipp av tiden sammen med han. Er nok værst for meg. Blir forhåpentligvis lettere etterhvert!