Er det et valg?

[Gjest Anonym i dag]

Jeg har vært singel hele livet og har nå rundet de 30.

Mange av dem jeg snakker med mener tydeligvis at dette er noe man velger selv.

Tilsvarende det at man selv velger å være arbeidsledig eller ikke...

Er det ikke også noen tilfeldigheter inne i bildet? Kan man selv velge å finne seg en å leve sammen med?

[Gjest Virvar]

Noen velger vel å leve som singel.

For andre er det noe de bare må leve med fordi tilfeldigheter eller manglende insats eller noe gjør at man ikke finner noen å dele livet sammen med.

Jeg har ikke noe ønske om å leve som singel. Jeg vil ha et forhold, en å være glad i. Men det er liksom ikke bare å knipse med fingrene og så er ridderen der på sin hvite hest.

[Gjest Anonymous]

Eg har no vore singel i to år, og det er første gong sidan tenåra... (og eg er snart 30...) Heile tida har eg lurt på om eg nokon gong ville finne ein ny kar.

I sommar møtte eg att ein gammal flamme frå 7- 8 år tilbake som eg har halde kontakten med men ikkje møtt på mange år pga avstand. Eg vart ikkje så veldig forelska, men det er trygt og godt og velkjent og vi veit kor vi har kvarandre. Han møtte bror min som likte han med ein gong, men eg var framleis usikker, fordi eg så gjerne vil vere forelska att. Men bror min kom med følgande kommentar: Kvifor giftar du deg ikkje berre med han og blir ferdig med det.

Er dette ein tanke kanskje? At ein bestemmer seg for nokon som ein har det godt med, og gjer det beste ut av situasjonen? Kan fornuftsekteskap fungere? No er jo ei av føresetnadene at eg faktisk har vore forelska i han ein gong då... Men kommentaren om å bli ferdig med det fekk meg til å tenke litt. :o

[Cand alt]

Jeg har vært singel hele livet og har nå rundet de 30.

Mange av dem jeg snakker med mener tydeligvis at dette er noe man velger selv.

Tilsvarende det at man selv velger å være arbeidsledig eller ikke...

Er det ikke også noen tilfeldigheter inne i bildet? Kan man selv velge å finne seg en å leve sammen med?

Hvorfor tror du at du er singel?

Jeg tror det er forskjell fra person til person hvorfor de er single.

[Gjest Anonym i dag]

Hvorfor akkurat jeg er singel, har jeg ikke noe godt svar på. Synes bare at det er urettferdig og sårende å høre folk si at alle single har valgt dette selv.

For min del har jeg alltid hatt et ønske om å finne en å leve sammen med, skape et hjem og en familie. Men har aldri møtt noen som har interessert meg spesielt, selv om jeg bevisst har lett.

Kanskje jeg rett og slett ikke har evnen til å bli forelsket? :-(

Skal man satse på noen, må det føles riktig; det er ikke bare å bli ferdig med det, som en gjest ovenfor fikk kommentert av sin bror.

[Melissa Gioberti]

Hvorfor akkurat jeg er singel, har jeg ikke noe godt svar på. Synes bare at det er urettferdig og sårende å høre folk si at alle single har valgt dette selv.

For min del har jeg alltid hatt et ønske om å finne en å leve sammen med, skape et hjem og en familie. Men har aldri møtt noen som har interessert meg spesielt, selv om jeg bevisst har lett.

Kanskje jeg rett og slett ikke har evnen til å bli forelsket?  :-(  

Skal man satse på noen, må det føles riktig; det er ikke bare å bli ferdig med det, som en gjest ovenfor fikk kommentert av sin bror.

Ja, det er ikke bare "å bli ferdig med det". Det høres svært enkelt og flåsete ut å slenge ut kommentarer om så store veivalg.

Noen mennesker er jo slik at de analyserer og tenker ganske nøye gjennom de store tingene. For enkelte er det er stor kjempegreie, dette med forpliktende parforhold som skal vare ut i solnedgang. Mange av oss har kanske litt vel romantiske ideér om hva forhold er og bør være.

Enkelte ikke så lett på ting og er kanskje både skeptiske og selektive. De vil ikke ha lettvinte løsninger og velger heller å være alene fremfor å ha den nest beste løsningen. Det kan nok bli slitsomt i lengden å være en "alt-eller-ingenting" person. Samtidig kompromisserer man ikke med andre.

Hvordan er du selv da? Bor du på et øde sted? Er du innadvendt? Har du virkelig forsøkt de 5-10 siste årene?

Det høres jo litt rart at det ikke har skjedd noe hos deg hvis du virkelig har prøvd.

Man må jobbe hardt for å få det en vil ha: også når det gjelder livspartnere. Det tror hvertfall jeg.

[Gjest Hillary..]

Jeg har vært singel hele livet og har nå rundet de 30.  

Mange av dem jeg snakker med mener tydeligvis at dette er noe man velger selv.

Tilsvarende det at man selv velger å være arbeidsledig eller ikke...

Er det ikke også noen tilfeldigheter inne i bildet? Kan man selv velge å finne seg en å leve sammen med?

Ja og nei. Jeg var kjempeforelsket i et par-tre år fra jeg var 20. Hadde jeg fått han hadde livet i 20-årene sikkert vært annerledes (ja, kanskje nå også - hvem vet?!). Jeg fikk han ikke. Det var flere år hvor jeg ikke gadd å bry meg så mye. Så ble jeg forelsket igjen. Nå skulle jeg gjerne ha en mann, men jeg har det såpass bra i livet mitt og med meg selv at jeg ikke akkurat føler meg desperat. Likevel, jeg er over 30. Jeg håper jeg finner en som gjengjelder mine følelser.

Litt valg, litt tilfeldigheter - eller "skjebne". Vi møter vel kjærligheten når vi er klare...

(Og at man velger å være arbeidsledig...wel,well...)

[Anders26år]

*Saler opp sin hvite hest*

[Gjest Hillary..]

*Saler opp sin hvite hest*

Håper hånda di er bedre, da.

[Gjest smoothie_1973]

Jeg har vært singel hele livet og har nå rundet de 30.

Mange av dem jeg snakker med mener tydeligvis at dette er noe man velger selv.

Tilsvarende det at man selv velger å være arbeidsledig eller ikke...

Er det ikke også noen tilfeldigheter inne i bildet? Kan man selv velge å finne seg en å leve sammen med?

Jeg tror faktisk du kan velge å finne en å leve sammen med!

Mange, særlig romantikerne blant oss, forventer at forelskelsen skal komme som et lyn fra klar himmel, men kan den ikke også komme snikende gitt anledning? :hjerter2:

Er det bedre å leve alene i påvente av Den Stor Kjærligheten, sove alene hver natt og bare vente? Tikk, tikk...tiden går og livet venter ikke..

Vil det ikke være bedre å gi en evt. partner en sjanse, tilbringe tid sammen og se hva slags følelser som kan dukke opp over tid?

Det er jo ikke alle mennesker som tør å kjenne på alle sine følelser...særlig ikke de sterke som også innbærer en enorm risiko for å bli såret!

Møter man noen man liker, noen man føler seg trygg med, noen man føler seg tiltrukket av...ja, da syns jeg faktisk at man skal velge å prøve det ut som et forhold, på tross av at det kanskje ikke er den rette kilingen i magen, mohet i knærne og andre tegn på forelskelse :klem2:

En forelskelse vil jo uansett gå over med tiden, og kjærlighet er jo basert på andre og viktigere ting enn hva forelskelse er!

Et samliv kan jo ikke baseres på bare sommerfugler i magen eller er dette en for pragmatisk holdning?

[aline]

noen klarer å leve i det jeg selv kaller "fornuftsekteskap"!

Med det mener jeg forhold der det aldri var noe forelskelse eller store følelser, men fordi partneren har de kvalitetene man ser etter og er snill og grei....

jeg har selv prøvd det, og gud hvor jeg skulle ønske at jeg hadde klart å "velge" å klare å leve sammen med min X!!! Han hadde ALT av kvaliteter!! han hadde alt jeg leter etter, det eneste som manglet var kjemien....

det var ikke det at det var anti-kjemi heller, men det var bare ikke det ekstra der som gjorde at jeg "gadd" kjempe når det kom en vanskelig tid (ihvertfall ikke lenge). Den følelsen av å vite at dette mennesket kunne du ikke tenke deg å leve uten, DEN er viktig for meg! Og den håper jeg virkelig er der selv når det stormer som værst! Den "vitenen" om at selv i tøffe stormer, så er dette en jeg ikke vil leve uten.

og den følelsen bestemmer man seg ikke for.

man kan velge å være singel.

Jeg velger å nyte + bruke singel tilværelsen fornuftig mens jeg er der, men jeg VELGER ikke å være singel!

Hadde jeg kunnet valgt å finne mannen jeg skal leve med i kveld, så hadde jeg gjort det!

Det er ikke alt man kan velge, og ikke alle velger singeltilværelsen. (selv om de allikevel kan kose seg mens de er der. )

[Gjest smoothie_1973]

Han hadde alt jeg leter etter' date=' det eneste som manglet var kjemien.... det var ikke det at det var anti-kjemi heller, men det var bare ikke det ekstra der som gjorde at jeg "gadd" kjempe når det kom en vanskelig tid (ihvertfall ikke lenge). Den følelsen av å vite at dette mennesket kunne du ikke tenke deg å leve uten, DEN er viktig for meg! Og den håper jeg virkelig er der selv når det stormer som værst! Den "vitenen" om at selv i tøffe stormer, så er dette en jeg ikke vil leve uten.[/quote']

Det er et veldig godt poeng du har der, Aline! Men taper man noe på å prøve? Er det INGEN mulighet for at følelsene endrer seg, da?

[aline]

...

Det er et veldig godt poeng du har der, Aline! Men taper man noe på å prøve? Er det INGEN mulighet for at følelsene endrer seg, da?

Selv så taper man vel ikke noe på å prøve, men jeg vil påstå at jeg vegrer meg mot å prøve noe sånt når det er såpass stor sjans for å ende opp med å måtte såre en flott person!

Jeg synes det var grusomt, og jeg prøvde å få de følelsene, uten å lykkes. Og da såret jeg ham veldig når jeg gikk. DET risikerer man.

Jeg vil helst føle noe "mer" før jeg forsøker ett forhold, det holder ikke lenger at han har de rette kvalitetene dersom det ikke er en feeling om at dette er noe spesiellt.

men vi er jo forskjellige. Noen klarer det, andre klarer det ikke. DEt er ihvertfall ikke ett valg for meg.

[Gjest smoothie_1973]

Selv så taper man vel ikke noe på å prøve, men jeg vil påstå at jeg vegrer meg mot å prøve noe sånt når det er såpass stor sjans for å ende opp med å måtte såre en flott person!

Hmm, interessant...det var nøyaktig det han sa også! Han som jeg har møtt i fire uker, men som sier han ikke er forelsket i meg og vi derfor aldri kan ha et ordentlig forhold :cry: Tøffe tak, jeg håpet jo at han skulle endre følelser med tid...irrasjonelt av meg kanskje, men sånn blir man jo når man blir betatt :hjerter2:

[Melissa Gioberti]

For meg funker det ikke å gå rundt i flere måneder for å prøve ut noe som er halvveis greit. Jeg vet som regel med en eneste gang om dette er en mann jeg vi lbli bedre kjent med. Og prøver vi, finner jeg fort ut av om dette bør prøves mer eller ikke. Ingen vits i å kaste bort tiden, mener nå jeg.

Det er forvirrende at folk har så utrolig mange motiver for å gå inn i et parforhold. Noen vil bare "prøve ut men er ikke så seriøse egentlig", andre vil være "intensive la oss gifte oss og få barn selv om vi ikke kjenner hverandre så godt". Noen venter på sommerfugler, andre venter også på sommerfugler og tror det vil vare for alltid.

Det er trist når 2 personer ikke har de samme motivene og forventningene: da blir ofte en av dem såret. Mange er amatører i kjærlighetslivet og som små barn. Andre lærer først noe fornuftig når de er skilt for andre gang og nærmer seg femti år...er ikke det litt sent?

[AnonymBruker]

Jeg er singel fordi jeg har valgt det selv. Er lei av menn for øyeblikket og vil heller være alene

Anonymkode: 2ea1b...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er singel fordi jeg har valgt det selv. Er lei av menn for øyeblikket og vil heller være alene

Anonymkode: 2ea1b...bb0

Du følte at du måtte skrive på en 17 år gammel tråd?

Anonymkode: 10e37...68a

[AnonymBruker]

Nei mange ønsker å være i forhold men finner ikke den rette. Da er det ikke et valg å være singel fordi å velge noen man ikke faller for, eller som ikke behandler deg bra osv burde ikke være/ er ikke et alternativ man bør/skal velge. 

Anonymkode: 98fc4...1fb

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke alltid et valg.

På samme måte som kusinen min stilte spørsmålet: hvorfor velger du alltid de tyngste veiene i livet? Mtp valg av partnere. Jeg har hatt noen voldelige partnere, man VELGER ikke at kjæresten skal være voldelig. 
Og dette spørsmålet kommer fra ei som har hatt en og samme person i livet sitt fra hun var femten år og aldri opplevd motgang i livet.  Veldig uintelligent måte å tenke på, som om hun tror at alle har likedan utgangspunkt som henne selv. 
 

Så nei, det er ikke alltid et valg. De færreste vil vel innerst inne leve livet helt alene.

Anonymkode: c002a...fa4

[AnonymBruker]

Jeg er riv ruskende uenig. 

 

Av og til tar livet valgene for deg. Jeg har ofte lurt på hvor gammel/ung man er, når personer rundt en har skjønt at "sånn kommer det til å bli med den personen, når den blir voksen/gammel".  Jeg tror man kan se tegn på slikt tidlig i livet. Er man ikke blant de som hevder seg sosialt sett blir det gjerne også vanskeligere å få seg en jobb, blant annet. For eksempel. Og dette kan man se tegn på allerede fra ungdomsskolealder, tør jeg påstå. Andre igjen begynner å slite med mentale utfordringer som er store, og har derfor mer enn nok med seg selv, selv om de ønsker en bedre halvdel, men at de ikke innehar nok driv/forståelse/kapasitet til å ha noen så nær en, fordi de har nok med å ha hodet over vannet selv. 

 

Andre igjen er fantastiske sosiale omsorgspersoner, men der har livet stukket kjepper i hjulene dens for tidlig i andre aspekter i livet slik at de på grunn av det ikke har vært aktuell som livspartner for andre. 

 

Så er det et annet spørsmål om det er meningen at alle personer på planeten er ment å ha en livspartner. Det kan være en ekstra vond nøtt å svelge for mange.

 

De aller fleste kunne nok klart å finne en å leve sammen med, men ikke nødvendigvis uten at det går på akkord med noen av de berørte partene.

Anonymkode: cff1a...397