Et spørsmål om hundepsykologi

[Leo]

Jeg tror jeg kan en del om hunder og hundeoppdragelse/-dressur, men nå har jeg havnet i en liten "klinch" med en bekjent som jeg gjerne vil høre deres mening om:

H*n har en liten terrier som nå er ca. ett år gammel. Ved ca. 11 måneders alder begynte han å vise agresjon mot de som omgås han mest ved å knurre og flekke tenner. For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at han bet eieren sin. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe om årsaken til agresjonen, men jeg vil anta at det skyldes at hunden har fått følelsen av at verden har dreid seg om ham, d.v.s. på en måte har fått lov til å bestemme for mye.

I et forsøk på å "kurere" de agressive tendensene, ble hundet tatt med til en adferdskonsulent (Den ble samtidig undersøkt hos vetrinær som utelukket sykdom, men som valgte å gi hunden en kjemisk kastrering). Adferdskonsulenten tilrådet at ingen skulle gi hunden noen som helst form for oppmerksomhet i 14 dager bortsett fra den halvtimen om dagen eieren skulle bruke til stell og trening. Nå har imidlertid denne totale ignoreringen fra omgivelsene vart i mange uker og selv om jeg ikke får lov til å hilse på hunden, ser jeg fremdeles klart agressive tendenser. (Flekker tenner og knurrer ved den minste brå lyd eller bevegelse).

Jeg er selvfølgelig ikke spesialist på hundepsykologi, men jeg synes dette begynner å bli litt mye av det gode. Hva mener dere andre "hundemennesker" her inne?

[Gjest Eir]

Jeg synes i utgangspunktet at behandlingen med å ignorere hunden fullstendig høres ut som en dårlig ide, og etter hva du sier virker det tydeligvis ikke. For når en hund som har vært verdens midtpunkt plutselig blir utstøtt av flokken sin (slik den ser det), er det jo ikke så rart at den blir enda mer usikker og aggressiv?

Hva som derimot er riktig å gjøre vet jeg ikke, men jeg ville nok prøvd å behandle han som jeg behandler alle hunder, kjærlig og konsekvent. Dersom det viser seg over tid at det ikke fungerer og hunden er aggressiv og biter, så ville jeg nok avlivet den.

[Gjest Virvar]

Det høres fullstendig sprøtt ut.

De må heller få et treningsopplegg, begynne forfra, være konsekvente og rettferdige. Ikke kreve for mye av den hvis den ikke kan noe.

Konsekvent må man være i hundeoppdragelse.

Ville også fra tatt den goder som å ligge i sengen, hindret den i å ligge steder hvor den har god kontroll og oversikt, hindret den i å utføre typiske leder oppgaver. Krevd at den satt før den fikk mat, at den ventet inne før den fikk gå ut, at den lærte å spørre om lov til ting. At klapp og kos må den gjøre seg fortjent til. Ikke komme og kreve.

Og man må også tenke på terrieres gemytt. De skal være sta og selvstendige. man må oppdra en hund litt etter hvordan de er. Å drive å tvinge sta hunder blir bare mas for begge parter. man må være lurere enn de, og staere enn de.

Men å bare la den gå alene uten oppmerksomhet slik uke etter uke synes jeg virker direkte slemt. Hva skal den lære av det tro? Å omgås mennesker? neppe.

De bør høre med en annen hundetrener.

[Ella]

Ut i fra det du skriver så antar jeg at denne hunden er utrygg på de den omgås med. Det er lett å kalle det for aggresjon, men veldig dumt da det er et overfladisk (uten innhold) begrep."Aggresjon" hos hund eller andre dyr (inkludert mennesker) handler som oftest om at det gjeldende individet er usikker/redd/utrygg.

Dersom jeg var eieren til denne hunden ville jeg tenkt gjennom hvordan JEG skal gjøre min hund til en trygg hund. I dette ligger at jeg først og fremst vil verne om hunden min, ikke utsette den for situasjoner som den ikke takler osv. Og å være vennlig konsekvent er også en del av det å bygge opp en trygg tilværelsen for en usikker terrier.

Altså: før en situasjon oppstår så skal jeg vite hvordan jeg skal håndtere den! Uten unntak.

Et eksempel fra egen hverdag: hunden min begynner som ung 2-åring plutselig å virke sint/bjeffe mot andre hunder når vi går på tur. Dersom hunden min hilser på andre hunder ender det ofte med "sure miner".

Jeg går i tenkeboksen. Er egentlig hunden min interessert i å hilse på alle disse hundene? Hun er jo ikke noen valp lenger, og andre og ukjente hunder er ikke hennes flokkmedlemmer.

Føler hunden min seg utrygg på meg som utsetter henne for disse situasjonene?

Uten at jeg vet svaret, så vil jeg utforske dette.

Vi slutter å hilse på andre hunder ute på tur i bånd. (Hunden min får leke masse med andre hunder likevel, men uten et hemmende bånd).

Dersom vi møter løse hunder, så jager jeg dem slik at de ikke tør nærme seg min hund.

Effekten av dette har vært at hunden min faktisk viser meg tillitt i slike situasjoner, fordi hun vet at jeg ordner opp. Dette er min oppgave ikke hennes. Det er jeg som styrer og løser vanskelige situasjoner. Jeg holder henne borte fra situasjoner der hun må ty til (det vi litt for lett kaller) "aggresjon" hvor hun tidligere måtte ty til virkemidler som bjeffing og knurring.

Synes absolutt at denne terrieren ikke skal ignoreres. Men eieren må tenke gjennom hva som skjer i vanskelige situasjoner. Og hva skal eieren gjøre for å hindre at hunden må løse disse vanskelige situasjonene på egen hånd? Ha godbiter/leke i lomma ALLTID når hunden trenger "hjelp". Avled. Ha det gøy. Belønn. Ros.

Dersom hunden ikke liker vanlige tørre hundegodbiter, bruk fiskepudding, vafler, ferske pølser el.l. Noe som er knallgodt for hunden.

Rett og slett: vern om hunden!

Hilsen Ella

[Gjest Anonymous]

Godt å høre at dere tenker som meg alle sammen! Det ligger mye kunnskap og omtanke i svarene deres!

Jeg synes altså frykelig synd på denne hunden og vet ikke riktlig hva jeg skal gjøre...

Jeg har selv en ekstremt veltilpasset hund med gode "dempede signaler" som det så fint heter... Det er nok resultatet av at jeg alltid har gjort slik som du beskriver, Ella!

Jeg må fortelle hva jeg svarte da jeg fikk spørsmål om om hva h*n skulle gjøre denne hunden første gang knurret som hvalp; Ta den forsiktig, men bestemt i nakkeskinnet og legg den ned.

[Leo]

Siste gjest var selvfølgelig meg!

[Leo]

Jeg har ingen tro på vold og sinne, men jeg overfor en hannhund har jeg tro på å vise hvem som bestemmer fra dag en... En hund på 60 kg. kan man uansett ikke bestemme over fysisk etter en stund, men som kvinne kan man fortsette å spille på valpermors rolle (De er ikke så dumma at de ikke forstår forskjell på mann og kvinne...)...

Tar jeg feil?

[Ella]

Tisper tar sjelden valper i nakkeskinnet. Det forekommer dog, men det er ikke vanlig. I en undersøkelse svarte 78,8% av oppdrettere at de aldri hadde sett en tispe riste en valp i nakkeskinnet. De som hadde sett det bare noen ganger og de som så det ofte, opplyste at det ofte ble observert i lek. Nakketak og nakkeristing kan forekomme, men det ser helt klart ikke ut som om dette er normalen i tispers oppdragelse av valper.

Men det finnes konkrete observasjoner for en mer hyppig adferd, nemlig snutegrep: Hundetisper eller ulvetipser åpner munnen og holder gapet over den andres nese/hode og presser ned. Munnen er åpen for ikke å skade, og det klypes eller klemmes ikke.

Altså vil flertallet av valper ikke ha opplevd/erfaring med nakkeristing i valpekassen. Dermed vil nok en nakketak oppleves som ubehag for hunden, uten at hunden forstår meningen med det.

(Canis nr.3/04)

Ang. å spille på valpemors rolle: veldig interessant det der. Det er viktig å vite at valpens forhold til mor blir mindre og mindre jo større valpen blir. Derfor forsvinner kanskje valpens/unghundens forhold til en valpemorrolle? Ikke vet jeg.

Selv går jeg nok inn i en kombinert mor/kompis-rolle til min hund. Passe på at hunden har det bra (kos og mat og trygghet), samtidig som vi leker og trener og går tur i sammen som verdens beste venner.

Hilsen Ella

[Ella]

Jeg har ingen tro på vold og sinne, men jeg overfor en hannhund har jeg tro på å vise hvem som bestemmer fra dag en... En hund på 60 kg. kan man uansett ikke bestemme over fysisk etter en stund, men som kvinne kan man fortsette å spille på valpermors rolle (De er ikke så dumma at de ikke forstår forskjell på mann og kvinne...)...

Tar jeg feil?

Jeg har prøvd å sloss med en stor og vilter afgansk mynde hannvalp og det var helt nytteløst. Er glad jeg tok til fornuft tidlig i prossessen og ikke fortsatte.

Og hvorfor var det nytteløst? Den ble faktisk bare viltrere og mer oppast jo mer jeg bakset med den.

Så istedet for å "vise hvem som bestemmer" ved bruk av uante muskelmengder, så ble det mye lettere å vise hunden hvilke fordeler den hadde ved å la meg bestemme. Altså positiv forming av hundens mentalitet.

Eks.

1.Hunden hopper opp i fanget på meg og begynner å bite og dra meg hardt i armen. Dersom jeg legger hunden i bakken og knurrer så blir hunden viltrere og hopper på meg når jeg slipper den løs neste gang.

2. Hunden skal til å hoppe i fanget på meg, jeg tar opp en godbit og begynner å trene på å kontakt, sitte eller ligge etc. Hunden belønnes når den gjør riktig.

Hilsen Ella

[Leo]

Kjempegøy å lese det du skriver, Ella! Dette kan du mye om!

Jeg har også tro på å skape et forhold der hunden ser på eieren som en naturlig leder fordi det er h*n som skaffer mat, ordner opp i konflikter, møter nye og ukjente situasjoner osv.

Jeg har også studert tispers (Og andre voksne hunders) håndtering av valper og risting etter nakkeskinnet forekommer sjelden, ja. Det er heller ikke det jeg mener, men den strengeste korreksjonen jeg gir min hund er å ta et løst tak i nakkeskinnet (Jeg kan jo ikke legge munnen over snuten/hodet) for så å trykke hodet hans ned samtidig som jeg står bøyd over ham. Har registrert at han korrigerer meg på samme måte faktisk! Når jeg gjør noe som oppfattes som vondt eller ubehagelig (F.eks. lugger når jeg tar ut borrer i pelsen, vasker sår etc.), så legger han munnen løst rundt hånden min som for å fortelle meg at dette ikke er noe særlig... Nå er han jo snart ni år gammel, så det forekommer så og si aldri lenger at han viser uønsket oppførsel, men han var i sin tid den eneste hannen i kullet og vi brukte litt tid på å finne ut hvem som bestemte... Han freste og glefset f.eks. vilt rundt seg da vi begynte å trene på kloklipp og børsting...

Vel... Jeg kan "snakke" hund i timevis

Jeg oppfater det litt slik at den terrieren det er snakk om ikke har opplevd en trygg leder. Han har vært overlatt mye til andre og har også vært i mange situasjoner der han må "ordne opp" selv. Da min hund ga ham korreks ved å legge munnen over hodet hans og trykke ham ned, reagerte han med et voldsomt sinne. Problemet er nok litt at eieren tar ham ut av slike situasjoner som han kunne lært litt av... Har sett hunden i flere tilsvarende situasjoner og han blir "hentet ut" før det hele er avklart. Agresjon og biting tolereres jo ikke av andre hunder heller, så jeg tror unghunder kan lære mye av å omgås andre, trygge voksne hunder.

[Gjest Embla s]

Dette var faktisk en utrolig interessant tråd! Jeg har ikke hund, men har lyst på. Bare ved å lese denne tråden skjønner jeg at det å ha hund er noe mer enn å "ha hund" og at man må ha et reflektert forhold til håndtering. Skjønner jo at hundepsykologi/pedagogikk er like interessant og omfangsrikt felt som barnepsykologi/pedagogikk!

Tenk om alle hunder hadde så reflekterte eiere...

[Gjest Eir]

Ang. å spille på valpemors rolle: veldig interessant det der. Det er viktig å vite at valpens forhold til mor blir mindre og mindre jo større valpen blir. Derfor forsvinner kanskje valpens/unghundens forhold til en valpemorrolle? Ikke vet jeg.

Vil tro at det fungerer litt som med katter, for en voksen huskatt har mye kattungeadferd som en katt i vill tilstand ikke har, fordi den har ett mor-forhold til menneskene sine resten av livet. En valp vil etterhvert bli uavhengig av mor, men beholder sannsynligvis ett valpeforhold til menneskene sine, til en viss grad.

Jeg og samboeren min prøver å gå inni alfahann/alfahunn roller, og spille på flokkinstinktene. Og jeg merker jo at jeg som ulvemor har litt mer av den daglige omsorgen, og hunden vår kommer til meg for å få trøst. Mens han som ulvefar har litt mer enn meg å si når hun har vært ulydig, og han er litt mer perfeksjonist på å gå pent i bånd osv.

Når det gjelder det med å markere fysisk styrke så må vi mennesker spille på det at vi er smartere enn hunden. Vi har aldri lagt hunden vår i bakken, dersom hun en skjelden gang trenger fysisk straff bruker vi begge ett klyp i øret, og det er jo egentlig uavhengig av vår styrke, så hun er neppe bevisst at feks han er sterkere enn meg. Med tisper trenger man skjelden å bli fysisk, men jeg ser at med mange hannhunder så er det faktisk nødvendig når de gjennomgår trassalderen og prøver å klatre i rang.

Men en mye bedre måte å hindre hunden i å utfordre rang på er jo å prøve å kontrollere dens seksualitet. Særlig hannhunder bør ikke få lov til å antaste fremmede tisper, jokke, markere for mye, siden det i en flokk bare er leder hannen og hunnen som får lov til å parre seg. En lydig hannhund skal faktisk ignorere tisper med løpetid, med mindre de får klarsignal fra lederen sin, men dette er det mange som slurver med. Det med å ikke la hunden ta initiativ til alt er også viktig. Jeg tillater at hun kommer for å kose, men lek vil jeg helst ta initiativ til. Og med turer ut prøver vi alltid å ligge litt i forkant av hennes behov, slik at hun ikke rekker å mase mellom hver gang, fordi hun må tisse.

[Gjest Madden]

Utrolig lærerik tråd dette her.. Har selv en omplasseringshund. Det er en stor hannhund på 4 år..som ikke hadde blitt oppdradd før vi tok over. Har brukt mye tid på dressur. Jobber hele tiden ut fra prinsippet om positiv forsterking, men som en annen beskriver her har jeg måttet ty til ørenapping når hunden har vært svært ulydig.

Er eieren av denne terrieren åpen for gode råd, eller vil h*n selv vite best? Håper du kanskje kan hjelpe h*n på "rett kjøl" igjen, for det ville være trist om ikke hunden ble "reddet"!!

[Gjest Pjusk]

Jeg har ingen tro på vold og sinne, men jeg overfor en hannhund har jeg tro på å vise hvem som bestemmer fra dag en... En hund på 60 kg. kan man uansett ikke bestemme over fysisk etter en stund, men som kvinne kan man fortsette å spille på valpermors rolle (De er ikke så dumma at de ikke forstår forskjell på mann og kvinne...)...

Tar jeg feil?

Jeg har aldri hatt hund selv, men min søster og hennes samboer hadde en gang schäfer som sannsynligvis i utgangspunktet var ganske nervøs, men som i tillegg ble ytterligere "ødelagt" av trening til å bli vekterhund.

Søsteren min måtte sette seg i respekt overfor denne hunden ved å legge den i bakken og legge seg over den, når den "yppet". Hunden tok poenget ganske kjapt. Jeg måtte gjennom samme prosedyre med hunden.

(Merk: Hunden ble ikke mishandlet!!!!)

Mannlige familiemedlemmer måtte ikke gjøre dette for å få respekt.

Hunden var en nydelig hund for oss den kjente - men et mareritt for ukjente.

[Ella]

hmm.... må tenke litt

[Ella]

Jeg har aldri hatt hund selv, men min søster og hennes samboer hadde en gang schäfer som sannsynligvis i utgangspunktet var ganske nervøs, men som i tillegg ble ytterligere "ødelagt" av trening til å bli vekterhund.

Søsteren min måtte sette seg i respekt overfor denne hunden ved å legge den i bakken og legge seg over den, når den "yppet". Hunden tok poenget ganske kjapt. Jeg måtte gjennom samme prosedyre med hunden.

(Merk: Hunden ble ikke mishandlet!!!!)

Mannlige familiemedlemmer måtte ikke gjøre dette for å få respekt.

Hunden var en nydelig hund for oss den kjente - men et mareritt for ukjente.

Å legge en hund i bakken for å få respekt????? I tillegg er det snakk om en i utgangspunktet nervøs hund som er "ødelagt" av trening på å bli vekterhund?

Og hva menes med å "yppe"? Og hva menes med at hunden tok poenget ganske kjapt?

Høres ut som om denne familien ikke kan lese hundens språk.

Jeg mener at respekt er noe en gjør seg fortjent til. Og et av virkemidlene er å respektere den annen part (dyr eller menneske).

Det finnes bedre alternativer enn å legge en hund i bakken for å få det du kaller for "respekt".

Mange hundeeiere er veldig opptatt av ideen om at hunden konstant vil forsøke å utfordre eierens lederskap. Derfor blir det viktig for hundeeieren å hevde sitt lederskap, og sette hunden (brutalt) på plass dersom eieren tror at hunden prøver å klatre på rangstigen.

Denne tankegangen er basert på populærvitenskap om hunder, som igjen er basert på tanken om hvordan ulver lever i flokk.

Husk at hunden har vært domestisert i mangfoldige tusen år. Forskning på hundeflokker i det fri kontra ulveflokker i det fri gir ofte svært overraskende forskjellige resultater!

En hund lærer f.eks.å lese mennesker veldig fort. Dette gjelder ikke en vill ulv.

De ulveflokker som gjerne er forsket på har ofte vært i innhegning og derfor ikke i sin naturlige kontekst.

Lederen i en ulveflokk har ikke full dominans over flokken.

Eks. en ulveflokk på vandring: lederen vil gå over et isbelagt vann. De resterende ulvene står igjen, og viser at de ikke vil gå denne veien. Lederen av flokken må snu og gå med de andre. Altså: et lederskap er ikke absolutt. Selv ikke i en ulveflokk. Det finnes nyanser!

Et enten-eller valg mellom dominans og underkastelse er ikke den eneste valgmuligheten verken for ulver, hunder og mennesker.

Kanskje et vennskap er en bedre begynnelse. Så kan lederskap og respekt komme dersom hundeeieren gjør seg fortjent til det?

Hilsen Ella

[Gjest Pjusk]

Ella!

- Anerkjente hundetrenere var inne i bildet

- Hunden virket ikke nervøs overhodet, men det ble antatt at den var det siden den ikke tålte treningen den gikk gjennom (angrep osv.)

- Selvfølgelig skal man ha et vennskap til en hund, men når din egen hund snerrer til deg i stua er ikke det rette å sette seg ned å spørre om en skal være venner.

- Med yppe mener jeg snerring, dytting, knurring, angrep...

- Hva jeg mener med at hunden forsto poenget? Dette var en hund som helt klart trengte en "sjef" og poenget er det jeg fortalte i innlegget: Han måtte få respekt for min søster, ikke bare for hennes samboer som brukte denne hunden til vektertjenesten.

Hunden ble kontrollert lagt ned uten stemmebruk, og søsteren min la seg over den slik at den forsto at den nå var "overmannet". Hun holdt den nede til den var helt rolig, deretter ble den sluppet løs (det kunne ta et par minutter toppen) og var da svært rolig, og dessuten fortsatt både glad og tilitsfull. Etter noen uker med dette, oppsto aldri slike situasjoner igjen.

Dette var en hund som var kjempeglad og leken - og hele familien elsket den. Jeg hadde eneansvaret for den i lange perioder, og synes det var fantastisk.

Vær gjerne uenig med meg, men ikke antyd at denne hunden har blitt vanskjøtt av meg og min famile. For da bommer du totalt.

Selv om du kan hunder, jeg vet ikke da jeg ikke kjenner deg, kan du nok likevel ikke uttale deg skråsikkert om hvert enkelt tilfelle og antyde dyremishandling.

Til Leo!

Det høres ut som om dine bekymringer er reelle! Vet jo at du er en hundelsker og god mor til vofse, så du ser sikkert når denne konkrete situasjonen ikke er rett. Har desverre ingen konkrete råd!

[Ella]

- Selvfølgelig skal man ha et vennskap til en hund, men når din egen hund snerrer til deg i stua er ikke det rette å sette seg ned å spørre om en skal være venner.

-

Jo, det er nettopp da du skal sette deg ned til hunden og be om vennskap. (Litt bortvendt stilling med hodet i en annen retning). Kanskje noe godt i hånden?

Unnskyld Pjusk!

Selvfølgelig antyder jeg ingenting om mishandling eller vanskjødsel. Det mener jeg virkelig!!

Men jeg ser likevel at vi har et svært ulikt syn på hundehold. Kanskje er min tankegang litt merkelig, jeg vet ikke. Jeg ytrer mitt og du ytrer ditt.

Hilsen Ella

[Gjest Pjusk]

En hund som ikke fungerte innad i en familie fungerte utemerket innad i en familie - dette tok svært kort tid. Det er det jeg vet og så med egne øyne.

Jeg har også en formening om at hundehold skal bygges på vennskap. Men når hunden legger ørene, knurrer til deg og flekker tenner uten forvarsel i egen stue til eieren for å markere seg, tror jeg ikke alltid det er veien å gå i første omgang. Jeg ville dessuten ikke belønnet denne oppførselen ved å gi den godsaker, som du foreslår.

Litt som med barn: Har du et barn som gjentatte ganger utviser dårlig adferd, må dette "straffes" på ett eller annet vis / få konsekvenser. Man legger selvfølgelig ikke barnet i bakken(!!!!!!), men gi kanskje timeout, tar vekk en gode osv. Og så skryter man veldig av god oppførsel!!!!

[Gjest Pjusk]

Og bare for å understreke det: Jeg sier ikke at det som jeg har fortalt er veien å gå for enhver hund som viser aggresjon!!!! Men i dette tilfellet var det det som måtte til.