Når daten er deprimert? Fremdeles holde på?

[AnonymBruker]

Jeg har holdt på med en nå i ca 2-3mnd. Det begynte veldig bra og jeg trodde det gjerne ville bli noe mer etterhvert. Men så fikk daten en "knekk". Han har ikke vært hos legen, men han har vel fått en slags depresjon kan jeg tenke meg. Men det er ikke så ille at han ikke klarer å være sosial. 

 

Vi har siden truffet hverandre et par ganger, og vi prater nå på tlf ca annenhver dag (gjerne opptil 1t per gang) og sender mld. I dag hadde vi en mer seriøs samtale, da jeg trengte å få svar på hvor jeg har han. Slik som han la det frem, så virker det på han som han fremdeles vil møte meg, men at han er redd for at hans depresjon skal gå utover meg. Han sier at han må få "overstått" denne depresjonen før han kan klare å komme seg videre. Men han vil fremdeles ha meg i livet sitt, bare at vi ikke helt tar neste steg enda. Det virker som han er veldig redd for at alt dette skal gå utover meg, og han er redd jeg bare skal holde igjen for hans del. 

 

Men jeg har veldig lyst til å fortsette med han. Akkurat nå har jeg han litt på avstand, men det er bare for at jeg ikke vil utvikle mer følelser for han nå som han er i en litt treg/deprimert fase i livet. Vi har heldigvis begynt å snakke om problemene hans, og jeg føler vel egentlig at vi er kommet enda litt nærmere hverandre nå som vi begge er blitt mer åpen. 

 

Jeg har ikke behov for å gå videre i mitt liv og begynne å date andre. Jeg har datet forskjellige over en periode på 1,5år, og for min del så gjør det ikke noe at jeg venter på han og så tar vi det derfra når han er "frisk". Og jeg tror han om litt vil komme på rett kjøl igjen. 

 

Men hva tror dere? Tror dere dette kan funke etter en hvis tid? Jeg har spurt han rett ut om han faktisk er interessert i et forhold etterhvert dersom ting bedrer seg for han, og da har han sagt ja. For jeg var jo redd han bare sa dette for min del, så ikke jeg skulle bli såret. 

Anonymous poster hash: 49c69...180

[AnonymBruker]

Hørtes litt trist ut dette. Men det er et positivt trekk at han ikke vil trekke deg ned med depresjonen sin. Hva tenker du selv om dette?

Anonymous poster hash: db3b2...721

[AnonymBruker]

Det er akkurat som å lese om meg selv. Altså, jeg er også i samme situasjon hvor daten er deprimert. Det står mye på med jobben for hans dels som har utviklet depresjonen. Han er 32 år og det er mye som forventes tror jeg. Nå har han isolert seg helt, og det hele er bare veldig trist.

Hvor gammel er din? Og vet du hva som kan være årsaken bak depresjonen? 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

[AnonymBruker]

 

Det er akkurat som å lese om meg selv. Altså, jeg er også i samme situasjon hvor daten er deprimert. Det står mye på med jobben for hans dels som har utviklet depresjonen. Han er 32 år og det er mye som forventes tror jeg. Nå har han isolert seg helt, og det hele er bare veldig trist.

Hvor gammel er din? Og vet du hva som kan være årsaken bak depresjonen? 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

 

Høres ut som datene våre har lignende problem. Han er 29, blir 30 i år. Jeg tror han tenker en del på alderen og, og er redd han ikke klarer å "finne ut av livet" snart. Han har også en del jobbproblemer. Ellers tror jeg han er ganske usikker på seg selv og han tenker mye, på alt. 

 

Heldigvis tillater han at jeg er i livet hans, men jeg tror nok han er veeeeldig redd for at alt skal gå utover meg til slutt. Jeg er egentlig klar for å satse på et forhold med han (når han ikke er så deprimert, vel og merke), men jeg er redd han ikke tør å satse. Han er så utrolig redd for å såre meg og mener han ikke er bra nok for meg osv.

 

Dumt din date har isolert seg da. Det gjør det hele så mye vanskeligere. Får du konakt med han (mld osv)? Jeg håper det ordner seg for dere til slutt

Anonymous poster hash: 49c69...180

[AnonymBruker]

 

Høres ut som datene våre har lignende problem. Han er 29, blir 30 i år. Jeg tror han tenker en del på alderen og, og er redd han ikke klarer å "finne ut av livet" snart. Han har også en del jobbproblemer. Ellers tror jeg han er ganske usikker på seg selv og han tenker mye, på alt. 

 

Heldigvis tillater han at jeg er i livet hans, men jeg tror nok han er veeeeldig redd for at alt skal gå utover meg til slutt. Jeg er egentlig klar for å satse på et forhold med han (når han ikke er så deprimert, vel og merke), men jeg er redd han ikke tør å satse. Han er så utrolig redd for å såre meg og mener han ikke er bra nok for meg osv.

 

Dumt din date har isolert seg da. Det gjør det hele så mye vanskeligere. Får du konakt med han (mld osv)? Jeg håper det ordner seg for dere til slutt

Anonymous poster hash: 49c69...180

 

Ja, det høres veldig likt ut! Tror det ligger mye på det at de kanskje er usikre og bekymret for framtiden (?) Vanskelig å si. Alt var så perfekt i starten for oss også! Så fikk han en skikkelig knekk, noe som er utrolig synd  

 

Det er bra at din tar hensyn til deg, og at han er ærlig om at han ikke vil dra deg ned i noe - jeg tror det som er viktig for deg er at du fortsetter å lever livet ditt og kanskje har han litt på vent? Ikke at dere skal kutte kontakten eller at du skal treffe andre, men bare vent litt til han kommer litt ovenpå igjen? Tror hvertfall tålmodighet er det som skal til - og det er ikke alltid like lett alltid, men det blir en del lettere når dere har litt kontakt og du vet hva han føler  

 

Min har ikke svart meg siden onsdag, og jeg føler jeg blir litt deppa selv av å ikke høre fra han, men jeg klarer ikke helt gi slipp for han er virkelig drømmemannen! 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

[AnonymBruker]

 

Ja, det høres veldig likt ut! Tror det ligger mye på det at de kanskje er usikre og bekymret for framtiden (?) Vanskelig å si. Alt var så perfekt i starten for oss også! Så fikk han en skikkelig knekk, noe som er utrolig synd

 

Det er bra at din tar hensyn til deg, og at han er ærlig om at han ikke vil dra deg ned i noe - jeg tror det som er viktig for deg er at du fortsetter å lever livet ditt og kanskje har han litt på vent? Ikke at dere skal kutte kontakten eller at du skal treffe andre, men bare vent litt til han kommer litt ovenpå igjen? Tror hvertfall tålmodighet er det som skal til - og det er ikke alltid like lett alltid, men det blir en del lettere når dere har litt kontakt og du vet hva han føler

 

Min har ikke svart meg siden onsdag, og jeg føler jeg blir litt deppa selv av å ikke høre fra han, men jeg klarer ikke helt gi slipp for han er virkelig drømmemannen! 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

 

Jeg prøver å ikke tenke for mye på han og heller planlegge ting med venner i helgene og ikke vente på han. Han tar heldigvis en del kontakt selv og gir beskjed dersom han vil/orker å treffes. Når vi ringes prøver jeg også å snakke om normale ting. Jeg vil jo ha en hyggelig samtale og jeg vil han skal glemme litt og bare kunne slappe av. Men vi har faktisk blitt enda bedre kjent nå som vi ringes innimellom. Han har også vært flink til å fortelle om problemene sine, og begge har vel egentlig åpnet seg mer. 

 

Men det ideelle hadde jo vært at han ikke var deprimert og vi kunne holdt på slik som andre "normale" dates. 

 

Det er jo ikke sikkert du trenger å gi slipp på han enda. Tror du det vil hjelpe å sende han en mld om hva du tenker og føler og be om et svar? Eller blir det kanskje for mye for han? At han får mer å tenke på? Det er jo litt det jeg også er redd for, at jeg på en måte presser for mye på. 

Anonymous poster hash: 49c69...180

[AnonymBruker]

 

Jeg prøver å ikke tenke for mye på han og heller planlegge ting med venner i helgene og ikke vente på han. Han tar heldigvis en del kontakt selv og gir beskjed dersom han vil/orker å treffes. Når vi ringes prøver jeg også å snakke om normale ting. Jeg vil jo ha en hyggelig samtale og jeg vil han skal glemme litt og bare kunne slappe av. Men vi har faktisk blitt enda bedre kjent nå som vi ringes innimellom. Han har også vært flink til å fortelle om problemene sine, og begge har vel egentlig åpnet seg mer. 

 

Men det ideelle hadde jo vært at han ikke var deprimert og vi kunne holdt på slik som andre "normale" dates. 

 

Det er jo ikke sikkert du trenger å gi slipp på han enda. Tror du det vil hjelpe å sende han en mld om hva du tenker og føler og be om et svar? Eller blir det kanskje for mye for han? At han får mer å tenke på? Det er jo litt det jeg også er redd for, at jeg på en måte presser for mye på. 

Anonymous poster hash: 49c69...180

 

Det er jo kjempebra! Jeg også prøver å aktivere meg med å være med venner osv - og det hjelper jo veldig Det er fint at han er så åpen å snakker med deg om problemene sine, for da vet du grunnen til hvorfor ting er slik akkurat nå. Kanskje han burde oppsøke psykolog? Har han nevnt noe om det? 

 

Min har vært veldig åpen med meg om hvordan ting er, så jeg har prøvd å ligge litt lavt. Den meldingen jeg sendte på onsdag var faktisk om vi skulle fortsette mtp hva som er best for han, men han har enda ikke svart - så da blir jeg litt stresset. Jeg prøver å tenke litt at det er tilstanden han er i nå som gjør at han er som han er for tiden. Skulle selvf ønske at alt kunne være som normalt, men slik er det ikke for deg eller meg akkurat nå, men det kan jo fort endre på seg:)  Hvor gammel er du forresten? 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

[AnonymBruker]

 

Det er jo kjempebra! Jeg også prøver å aktivere meg med å være med venner osv - og det hjelper jo veldig Det er fint at han er så åpen å snakker med deg om problemene sine, for da vet du grunnen til hvorfor ting er slik akkurat nå. Kanskje han burde oppsøke psykolog? Har han nevnt noe om det? 

 

Min har vært veldig åpen med meg om hvordan ting er, så jeg har prøvd å ligge litt lavt. Den meldingen jeg sendte på onsdag var faktisk om vi skulle fortsette mtp hva som er best for han, men han har enda ikke svart - så da blir jeg litt stresset. Jeg prøver å tenke litt at det er tilstanden han er i nå som gjør at han er som han er for tiden. Skulle selvf ønske at alt kunne være som normalt, men slik er det ikke for deg eller meg akkurat nå, men det kan jo fort endre på seg:)  Hvor gammel er du forresten? 

Anonymous poster hash: c5471...d9e

 

Jeg har så vidt hintet frampå om han har tenkt å ta en tur til legen, evt. psykolog. Men det virker på han som dette er problemer som er forbigående og vil rettes opp i av seg selv, innen en viss tid. Men han sa selv at dersom problemene ikke bedres etter lang tid, så må han jo nesten ta steget å gå til legen. 

 

Jeg er 21, blir 22 snart. Hvor gammel er du?

 

Jeg tror han kanskje stresser litt med at jeg er yngre enn han, at jeg bør leve livet, finne en annen som har alt på stell osv. 

Anonymous poster hash: 49c69...180

[AnonymBruker]

Han høres nesten litt ut som meg. Har allerede fått krasjet et forhold på grunn av dette for en stund tilbake siden jeg har hatt det fra og til i over 10 år (er 34 når), og for min del er det også delvis arbeidsforhold som er grunnen. Jobber svært mye (ofte 60 timer ++ i uka) og det er liten tid til å være sosial på hverdager med alt annet man skal gjøre, pluss trening etc. Er heller ikke veldig happy med det jeg jobber med selv om det på noen vis er en ok jobb. Skulle ønske jeg var smartere da jeg var yngre og tok motstridende følelser angående utdannignsvalg på alvor slik at jeg valgte en annen vei, nå er det egentlig for sent. 

 

Men hva skal man egentlig gjøre. Hos lege var det ingen som tok meg helt seriøst. Man tror man får hjelp i Norge i dag, men det får man ikke, så jeg har endt opp med å forsøke å takle det så godt jeg kan selv. For min del består det av tankeøvelser og trening som får meg til å føle meg en del bedre, og man har jo ikke noe annet valg enn å prøve å gjøre det beste ut av det. 

 

Når det gjelder forhold så har jeg bortimot gitt det helt opp. Ønsker ikke å la det gå utover noen igjen, og jeg har vel egentlig heller ikke tid til forhold.  

Anonymous poster hash: 119ee...738

[Gjest supernova_87]

Jeg tror det er en typisk depressiv tanke at man blir en byrde for andre, og at andre bare skal være sammen med deg og bruke tid på deg, for å være grei, eller fordi du har det vanskelig og de ikke vil gjøre deg verre. Det er kanskje det han er redd for. Ikke at han ikke vil gi deg alt, eller bruke mye tid med deg, eller at du ikke får ham til å føle seg bra, men at han fordi han er deprimert får rare tanker om at du gjør det kun av "veldedighet". 

 

Hvis dere får hverandre til å føle dere bra, så synes jeg dere skal satse på det. Eller evt. bare holde ved like forholdet sånn det er nå. Du skriver jo selv at du ikke har noe i mot å "vente" på ham, da gjør du det. Kanskje prøv å vise ham, eller fortelle ham tydelig at du liker ham, ønsker noe med ham, og at han ikke er en byrde for deg, og at det ikke gjør noe for deg at han er deprimert (bortsett fra selvsagt at du ikke vil at han skal ha det vondt). 

[AnonymBruker]

Nå er jeg den deprimerte her, men om jeg hadde fortalt dette som daten din forteller til en date, må jeg si jeg hadde blitt nokså lei meg om han ville avslutte pga det. Jeg er jo ikke depresjonen, og den går jo over.

Anonymous poster hash: 60094...662

[AnonymBruker]

 

Nå er jeg den deprimerte her, men om jeg hadde fortalt dette som daten din forteller til en date, må jeg si jeg hadde blitt nokså lei meg om han ville avslutte pga det. Jeg er jo ikke depresjonen, og den går jo over.

Anonymous poster hash: 60094...662

 

Samme her. Er selv deprimert, og ønsker jo veldig gjerne å være i et forhold og være hengiven og glad og god mot den jeg holder på med, men har stort behov for å være for meg selv. Klarer ikke være sosial, ikke kommunisere på en vanlig "høflig" og tiltrekkende måte, og klarer ikke motta nærhet og kjærlighet når jeg føler meg ubrukelig. Det trenger jeg tid på selv, og ville blitt forferdelig skuffa om han som sa han digget meg mer enn noen andre han har møtt, når jeg var litt friskere, plutselig hadde snudd seg nå når jeg har det vondt. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å forholde seg til, men om du virkelig er interessert i han så lar du han få den tiden han trenger, forteller han at du vil støtte han og vente på han, han er fortsatt en bra person, men som desverre bare har det kjipt nå - og det går over.

Anonymous poster hash: 6ba48...00f

[peppermyntete]

Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt datingen eller ventet på han med mindre han oppsøkte hjelp med en eneste gang. Jeg orker ikke ha folk som ikke oppsøker den hjelpen de trenger i livet mitt, det blir for slitsomt å forholde seg til.