Dere som har hatt "kamper" med hunden deres..

[Gjest Anonymous]

Lest flere steder at man ofte må bevisepå en hard måte en eller to ganger at det er "jeg som er sjefen" overfor hunden sin.

Hvordan utarter det seg når hunden vil prøve å bevise at han er sjefen? Den angriper vel ikke? Blir glad for informasjon om dette.

[Gjest Anonymous]

Kommer veldig an på rasen og på hunden! Hvis man hele tiden jobber med positiv forsterkning, er det som oftest ikke nødvendig å "ta" hunden.

Det handler om hele tiden å være konsekvent - hunden vil i oppveksten teste grenser ved å gjøre ting den vet at er galt, nekte å høre på deg osv. Viktig å være staere enn hunden og alltid ta seg til til å korrigere uønsket oppførsel.

Hunden kan ikke se nøyanser på samme måte som mennesker og forstår ikke hvorfor "sitt" noen ganger betyr "sitt NÅ" og andre ganger betyr "hadde vært fint om du gadd å sitte, men egentlig er det kanskje ikke så nøye akkurat nå, forresten, glem det".

[Gjest Anonymous]

Konsekvens er viktig. ! Faste regler og grenser. Man følger opp kommandoer man gir. Man må være sta, ikke tenke at "ok, neste gang så lyer han sikkert"

Jeg har aldri hatt kamper med min hund på den måten.

Det jeg tror du tenker på er at noen ganger så er man veldig usikker i forhold til hunden. Man lar den få mase seg til det den vil, man lar den styre og bestemme det meste, man føyer seg, man gir den belønnninger og goder bare fordi den maser. man er kanskje litt småredd og trekker seg unna, eller lar den vinne i situasjoner der man må gjøre noe den ikke liker, f.eks tannpuss, kloklipp eller at den nekter å gå dit man vil. Da vil man på sikt gi hunden veldig mange signaler om at man selv er usikker, at det er den som egentlig har hele ansvaret og ledelsen. Er dette en litt tøff hund, så kan den komme til å benytte seg av det. Den kan også bli fornærmet når man en dag da prøver å si den imot. Da ser den på det som sin oppgave å sette oss på plass, og noen kan gjøre det med knurring, angrep og bjeffing, biting og sint oppførsel. Da har man laget seg et problem.

jeg har hørt en historie om noen som ikke kunne være i samme rommet som hunden skulle spise, langt mindre mate den, men måtte slippe hundne inn i et rom, og stå bak døren og skyve skålen inn med en kost Tragisk.

Derfor, vær konsekvent!

Og, unghunder ypper ! De vil prøve å herje, bite, hoppe opp, bite i båndet, frese rundt og nekte å la seg gripe. Her er det forskjellige tanker og teorier om hvordan man takler dette. Men jeg ville vel om det ble for voldsomt tatt tak i hunden fått den ned på beina igjen, og sagt fra at NÅ er det nok! Noen ganger hjelper det å ignorere de. Andre ganger må man ta tak, og være bestemt. Kommer an på hunden, kommer an på eier og situasjon.

Det grunnlaget man legger mens valpen er liten, har mye å si for hvor lett eller vanskelig det blir å ha hunden senere.

Men, man MÅ ikke ta hunder bare for å ta de liksom, for å bevise noe. Det er jo noen som hevder dette også. At man hver gang man går forbi den i kurven skal ta og riste hunden for at den skal vite hvor den er i rang . Ikke bra. Slik skaper redde og usikre hunder.

[Ella]

Det er høyst unødvendig å sloss med hunden! Eller ta den hardt. Det som ofte skjer da er at hunden istedet aser seg opp. Bruk i stedet avleding som virkemiddel. Dette kan bestå i f.eks. lek eller trening med godbiter som belønning.

Dersom en "lykkes" i å ta hunden hardt, får en en hund som kroker seg ned når eieren står over den. Dette er noe som dommere i lydighetsringen, agility, utstilling etc. absolutt ikke liker. Nedtrekk i karakter med andre ord.

Bruk positive metoder og en får en glad og sikker og trygg hund, som også er TRYGG på deg som eier!

Og selvfølgelig skal en være konsekvent, men det betyr ikke at en skal kaste hunden i bakken fordi den ikke lyer på første eller andre eller tredje kommando.

Vær heller tålmodig og ROS når hunden gjør som du ønsker. Unoter kan en heller mer eller mindre overse

Sier du "sitt" og hunden ikke sitter, så tenk på hva det er som gjør at hunden ikke sitter. Kanskje er du for streng? Da er det typisk at hunden "ikke hører deg". Ser en helt annen vei, begynner å lukte på noe spennende på bakken etc. Det hunden egentlig gjør er at den prøver å dempe/roe ned tonen din.

Husk det er kloke dyr, behandle dem slik du ville behandle virkelig gode menneskevenner!

Hilsen Ella

[Ella]

Og en ting til: dropp tanken basert på teorien om at hunden hele tiden vil prøve å klatre oppover på rangstigen og utfordre deg som sjef. Har en slike teorier som rettesnor for hundeoppdragelsen, så blir hundeoppdragelsen deretter. Jeg vil anbefale at en tenker på hunden som en skikkelig god venn som en skal vise hvordan det er hensiktsmessig å oppføre seg for å få et trygt og godt liv. Og så skal vi lære av hunden vi også. Gjensidig respekt og tillitt.

[Imax]

Enig med Ella, konfliktperspektivet suger. Men det er klart at man må vise hvem som bestemmer, men jeg har ikke tro på at hunden ALLTID vil prøve å komme seg opp.

Jeg har tatt hunden min (storpuddel) en gang, da var han valp på et halvt år, og hadde begynt å ri på alt og alle. Han fikk kjeft, ørenapp osv. og det hjalp ikke. Så en gang la jeg ham på ryggen, snakket med mørk stemme ("knurring"), og stirret ham i øynene og slapp ikke før han begynte å vike med øynene og pipe (ikke i smerte, men for å slippe unna). Så prøvde han å ri en gang til, da tok jeg ham så vidt i nakkeskinnet, da peip han med en gang for å slippe unna, og siden har jeg aldri sett problemet.

Ellers er selvsagt alltid positiv forsterkning å foretrekke, det er viktig å huske å rose adferd der hunden IKKE gjør det vi ikke liker at den gjør. F.eks. rose når det frivillig legger seg på gulvet osv. Spesielt i treningssituasjon er dette viktig, men i noen situasjoner må man jo bare håndtere hunden (eks. bjeffer mot fremmede folk osv) der og da.

[Gjest Bjørnsdatter]

Dette kommer så an på rase og hund at det er nesten umulig å diskutere det generelt.

Mamma og pappa har hatt en st. Bernhard og to schæfere.

St. Bernharden fikk de da jeg var liten, og dermed ikke noen trussel for hunden, snarere noe den måtte passe på - og det gjorde den. Mamma var dermed nederst på rangstigen, og måtte ta "kampene" og være streng. Ikke så enkelt med en hund som er høyere enn deg og veier omtrent like mye... men da trassen var over, var hunden (og resten av familien) veldig kjærlig og bevisst på sin plass.

Den første schæferen hadde jeg (som da var ca 12) et helvete med da trassalderen satte inn. Vi sloss hele tida i flere måneder, og det endte alltid med at jeg vant. Til slutt ga hun seg, og vi ble bestevenner - hun var aldri aggressiv mot andre enn meg, for jeg var nederst på rangstigen og dermed den hun måtte banke for å klatre oppover.

Den neste schæferen deres fikk de etter at jeg flyttet hjemmefra, og denne gav mamma et helvete på samme måte - for da var hun nederst på rangstigen.

Ingen av hundene har noen gang krøpet. De har vokst opp til å bli harmoniske og glade hunder som elsker mennesker. Den eneste som nå har problemer med hunden til mamma og pappa, er Bjørnemannen - selv om han aldri har så mye som snakket hardt til henne, er hun livredd for ham. Skjønner ikke hva det kommer av, og det virker som om hun har glemt alle framskrittene hun gjorde sist vi var på besøk til neste gang.

[Leo]

"Kamper" kan være så mangt og for meg, som har dachs, har de først og fremst vært på det mentale planet . Da min nåværende var veldig liten (8 - 12 uker), forsøkte han mange ganger å glefse etter meg når jeg fortalte ham at han skulle ligge i kurven sin eller tok fra ham noe han hadde stjålet. Selvfølgelig helt uakseptabel adferd. Jeg forsøkte et par forskjellige metoder, men sta som han var/er ga han seg ikke så lett. Etter hvert fant jeg ut at "valpemors metode" med forsiktig presse hodet hans nedover mens jeg bøyde meg over ham, virket. Dette forsto han umiddelbart og problemet forsvant som dugg for solen. Det er imidlertid ikke sikkert at dette ville fungert på en annen hund selv om den hadde vært av samme rase.

Det er ikke på langt nær alle hunder som viser slike reaksjonsmønstre (Jeg tror f.eks. at min ble slik fordi han var den eneste hannen i kullet, og dermed vant til å bestemme det meste, samtidig som han nok hadde en negativ opplevelse med håndtering da han ble øretatovert noen dager før jeg fikk ham).

Mange opplever at hunden "skifter personlighet" omkring det tidspunktet da den blir kjønnsmoden. Den reagerer som andre "tenåringer" og prøver ut en del grenser. Det kan f.eks. arte seg i form av at den later som om den har glemt all grunndressuren den på dette tidspunktet bør ha fått. "Kampen" består da i å fortsette treningen selv om hunden lyder kommandoen bare en av hundre ganger og vente på at hormonstormen glir over. Andre ganger består "kampen" i å greie å la være å reagere med et vanvittig sinne når man finner hundet "fordypet" i ens nye støvletter. I stedet må man rolig fjerne "byttet" og overse hundens reaksjon.