Hvordan reagerte deres stebarn (barn på nytt søsken?

[AnonymBruker]

Kort fortalt: jeg er stemor til en herlig gutt på 8 år. Jeg og mannen venter vårt første felles barn om kort tid. Overdriver sikkert, men jeg er så redd for at gutten skal bli sjalu på baby og ikke føle seg ønsket hos oss. Har involvert han i babyen i magen, han har fått kjent på spark, han har vært med å bestemt hvordan rommet til baby skal være, vært med og kjøpt vogn osv. I begynnelsen gledet han seg, men nå er det som om han bryr seg katten. Jeg forstår godt at magen ikke er så interessant altså, men han er blitt veldig klengete på faren og sier at vi må levere babytingene tilbake til butikken.

For noen uker siden ble jeg innlagt på sykehuset og mannen byttet samværshelg pga det. Gutten kom til oss helgen etter i stedet. Han følte allerede da at faren ikke prioriterte han? Jeg vet ikke...

Det er sikkert bare sånn barn er, men jeg ønsker på ingen måte at gutten skal føle seg utenfor. Han er like viktig som baby når hun kommer. Og det at det blir en jente falt heller ikke i god jord. Moren hans har heller ikke flere barn hvis det er av betydning. Er det noe annet vi kan gjøre sånn at gutten ikke tror eller føler at han ikke er like viktig?

Hvordan reagerte deres stebarn/barn på at de skulle få søsken? Og hvordan gikk det med så stor aldersforskjell?

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

[minister-mio]

Jeg har enda større aldersforskjell og det gikk helt fint.

[AnonymBruker]

Her er det nok også viktig at moren til gutten støtter at dere får barn - og i allefall ikke skaper noe negativt ut av det overfor sønnen sin.

 

Kanskje det går an å ta en prat med henne først og fremst, og forklare at du og mannen din selvsagt vil være like glad i 8-åringen, og verdsette samvær med han minst like høyt som dere alltid har gjort.

 

Folk er rare - og man vet jo aldri, kanskje moren til gutten er en sånn trollkjerring som bruker dette i mot dere overfor sønnen sin, og ikke skjønner hverken sitt eget eller sønnens beste?

Anonymous poster hash: 69d7b...416

[AnonymBruker]

 

Her er det nok også viktig at moren til gutten støtter at dere får barn - og i allefall ikke skaper noe negativt ut av det overfor sønnen sin.

 

Kanskje det går an å ta en prat med henne først og fremst, og forklare at du og mannen din selvsagt vil være like glad i 8-åringen, og verdsette samvær med han minst like høyt som dere alltid har gjort.

 

Folk er rare - og man vet jo aldri, kanskje moren til gutten er en sånn trollkjerring som bruker dette i mot dere overfor sønnen sin, og ikke skjønner hverken sitt eget eller sønnens beste?

Anonymous poster hash: 69d7b...416

 

 

Min sønn er i samme situasjon som TS sitt stebarn. Han ønsket seg ikke søsken. Det har vært kjempevanskelig for han å akseptere og han har gått med følelser av at pappa ikke er så glad i han lenger osv. I vårt tilfelle var en av problemene at faren gikk så raskt frem i nytt forhold. Han fortalte nyheten ganske sent til meg også. Når jeg først fikk vite det var jeg veldig positiv og snakket hyggelig med sønnen min om dette men det hjalp ikke. Jeg spurte om vi skulle kjøpe noe til babyen også men han nektet og begynte bare gråte. Siden har jeg tenkt at han bare trenger tid, ikke voksne som stresser og forventer at han skal være overlykkelig for å ha fått et søsken. Det kommer nok med tiden.

Anonymous poster hash: fed43...90b

[AnonymBruker]

Ja, nei, vi har vært samboere i over 5 år, så det har gått rolig for seg. Det var gutten som begynte å mase om søsken før vi i det hele tatt hadde tenkt så langt mor og mannen har et fryktelig dårlig samarbeid, men jeg håper for guttens skyld at hun ikke har sagt noe negativt om dette.

Nei, jeg syns det er vanskelig siden han gledet seg sånn i begynnelsen, at han også endelig skulle få et søsken. Far har tatt det opp med gutten, men han vil liksom ikke prate noe særlig om det...

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

[Christina82]

Hun var 12 år, og gledet seg veldig:) I dag er hun 15 og er en superflink storesøster, og lillemor elsker henne og ser veldig opp til storesøster:) Det glitrer i øyene når hun er hos oss;)

[AnonymBruker]

 

Min sønn er i samme situasjon som TS sitt stebarn. Han ønsket seg ikke søsken. Det har vært kjempevanskelig for han å akseptere og han har gått med følelser av at pappa ikke er så glad i han lenger osv. I vårt tilfelle var en av problemene at faren gikk så raskt frem i nytt forhold. Han fortalte nyheten ganske sent til meg også. Når jeg først fikk vite det var jeg veldig positiv og snakket hyggelig med sønnen min om dette men det hjalp ikke. Jeg spurte om vi skulle kjøpe noe til babyen også men han nektet og begynte bare gråte. Siden har jeg tenkt at han bare trenger tid, ikke voksne som stresser og forventer at han skal være overlykkelig for å ha fått et søsken. Det kommer nok med tiden.

Anonymous poster hash: fed43...90b

 

Selvfølgelig har barn også *egne meninger* - som IKKE er påvirket fra foreldre og andre voksne, men enten så har jo noen her sagt til han at faren er mindre glad i han, eller så har faren rett og slett vært en fryktelig dårlig far for sønnen sin. Ingen barn føler at foreldrene er mindre glad i dem selv om det dukker opp søsken. Det er ikke DET sjalusi er.

 

Anonymous poster hash: 69d7b...416

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har barn også *egne meninger* - som IKKE er påvirket fra foreldre og andre voksne, men enten så har jo noen her sagt til han at faren er mindre glad i han, eller så har faren rett og slett vært en fryktelig dårlig far for sønnen sin. Ingen barn føler at foreldrene er mindre glad i dem selv om det dukker opp søsken. Det er ikke DET sjalusi er.  Anonymous poster hash: 69d7b...416

Mannen er ikke en dårlig far i allefall. Problemet er at han føler seg utenfor, noe han overhodet ikke har grunn til.

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

[AnonymBruker]

Supert at dere inkluderer han, og det er kanskje mer endringene han reagerer på. Kanskje noen av vennene har påpekt at det blir mindre tid til han og han begynner å forstå at han må dele dere? Han er jo vant med å ha dere alene og nå er det snart slutt. Her må dere bare ta tiden til hjelp og passe på at han får pappatid. Dvs. Selv etter babyen kommer så må dem få gå på kino alene for eksempel, gjøre noe som ikke er babyrelatert hver gang han er der. Sjalusi er vell ganske vanlig og kanskje litt verre blant større barn.

Anonymous poster hash: f924d...d02

[AnonymBruker]

Mannen er ikke en dårlig far i allefall. Problemet er at han føler seg utenfor, noe han overhodet ikke har grunn til.

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

Blir det mye babysnakk?

Anonymous poster hash: f924d...d02

[Gjest Haaploes]

 

Selvfølgelig har barn også *egne meninger* - som IKKE er påvirket fra foreldre og andre voksne, men enten så har jo noen her sagt til han at faren er mindre glad i han, eller så har faren rett og slett vært en fryktelig dårlig far for sønnen sin. Ingen barn føler at foreldrene er mindre glad i dem selv om det dukker opp søsken. Det er ikke DET sjalusi er.

 

Anonymous poster hash: 69d7b...416

 

Det synes jeg er en veldig merkelig ting å si. Jeg var overbevist om at foreldrene mine ble mindre glad i meg når søsteren min kom, for i mitt lille barnehode hadde man jo bare så mye kjærlighet å gi, ikke sant? Foreldrene mine var ikke dårlige foreldre av den grunn, men jeg var et veldig fantasifullt barn.

 

Kjære TS, kanskje dere ikke skal snakke så mye om babyen, kanskje han skal få lov til å nyte det å være alene en stund til? La ting gå i hans tempo, og pass på at både du og mannen din gjør ting med han alene også etter at babyen er født. Jeg tror ikke dette trenger å ha noe med at du er stemoren hans å gjøre i det hele tatt - et barn inn i familien er en kjempestor omveltning uansett.

Masse lykke til!

[SiMa]

Kan det være at han er blitt for mye involvert? At, ut fra hans ståsted, dreier allerede alt seg om babyen, selv nå før fødselen? Det er selvfølgelig viktig å involvere søsken, men her har det kanskje blitt for mye. Ikke glem at gutten trenger å bli lagt merke til som den han er, han trenger bekreftelse på den personen han er, at dere bruker tid sammen med han og snakker om ting han er opptatt av som slett ikke handler om lillesøster som er på vei.

[AnonymBruker]

Der sa dere noe jeg ikke har tenkt over. Vi, spesielt jeg, har vært så opptatt av at gutten ikke skal føle seg utenfor at vi kanskje har prater for mye om babyen. Men det har slått feil vei. Tusen takk for råd. Nå skal vi ha noen babyfrie uker så langt det lar seg gjøre

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

[AnonymBruker]

Kort fortalt: jeg er stemor til en herlig gutt på 8 år. Jeg og mannen venter vårt første felles barn om kort tid. Overdriver sikkert, men jeg er så redd for at gutten skal bli sjalu på baby og ikke føle seg ønsket hos oss. Har involvert han i babyen i magen, han har fått kjent på spark, han har vært med å bestemt hvordan rommet til baby skal være, vært med og kjøpt vogn osv. I begynnelsen gledet han seg, men nå er det som om han bryr seg katten. Jeg forstår godt at magen ikke er så interessant altså, men han er blitt veldig klengete på faren og sier at vi må levere babytingene tilbake til butikken.

For noen uker siden ble jeg innlagt på sykehuset og mannen byttet samværshelg pga det. Gutten kom til oss helgen etter i stedet. Han følte allerede da at faren ikke prioriterte han? Jeg vet ikke...

Det er sikkert bare sånn barn er, men jeg ønsker på ingen måte at gutten skal føle seg utenfor. Han er like viktig som baby når hun kommer. Og det at det blir en jente falt heller ikke i god jord. Moren hans har heller ikke flere barn hvis det er av betydning. Er det noe annet vi kan gjøre sånn at gutten ikke tror eller føler at han ikke er like viktig?

Hvordan reagerte deres stebarn/barn på at de skulle få søsken? Og hvordan gikk det med så stor aldersforskjell?

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

Sønnen min har også en lillebror som han fikk når han var 7. Det var litt stas med en gang, men det dabbet av. Han var veldig stolt når vi dro på sykehuset for å se på han. Jeg har "mast" litt på sønnen min, om at han må bry seg. Synes han er litt likegyldig, og han synes broren er mer til bry enn at det er hyggelig. Det har bedret seg litt nå som min sønn har blitt større, men han vil aldri kjøpe noe til han når vi er ute å reiser/til bursdag eller noe.

Far har prioritert å være endel med vår sønn alene opp gjennom og det samme med hans andre sønn. Tror kanskje det har blitt litt gæernt. Men det må de styre selv. Synes kanskje ikke de har funnet på så mye sammen de tre.

Sønnen min har aldri vært slem osv, men vært litt sjalu og litt irritert på broren.

Anonymous poster hash: 9dfe5...64c

[AnonymBruker]

Kort fortalt: jeg er stemor til en herlig gutt på 8 år. Jeg og mannen venter vårt første felles barn om kort tid. Overdriver sikkert, men jeg er så redd for at gutten skal bli sjalu på baby og ikke føle seg ønsket hos oss. Har involvert han i babyen i magen, han har fått kjent på spark, han har vært med å bestemt hvordan rommet til baby skal være, vært med og kjøpt vogn osv. I begynnelsen gledet han seg, men nå er det som om han bryr seg katten. Jeg forstår godt at magen ikke er så interessant altså, men han er blitt veldig klengete på faren og sier at vi må levere babytingene tilbake til butikken.

For noen uker siden ble jeg innlagt på sykehuset og mannen byttet samværshelg pga det. Gutten kom til oss helgen etter i stedet. Han følte allerede da at faren ikke prioriterte han? Jeg vet ikke...

Det er sikkert bare sånn barn er, men jeg ønsker på ingen måte at gutten skal føle seg utenfor. Han er like viktig som baby når hun kommer. Og det at det blir en jente falt heller ikke i god jord. Moren hans har heller ikke flere barn hvis det er av betydning. Er det noe annet vi kan gjøre sånn at gutten ikke tror eller føler at han ikke er like viktig?

Hvordan reagerte deres stebarn/barn på at de skulle få søsken? Og hvordan gikk det med så stor aldersforskjell?

Anonymous poster hash: 0ce27...efa

Kan ikke svare for egen del da det ikke er en problemstilling men har en venninne som har fortalt litt om hvordan det slo ut hos de (hun var i samme situasjon som deg).

Der hadde visst fars barn distansert seg mer og mer fra fars venninne/samboer og hennes barn. Til slutt gråt barnet mye og ville kun bo hos sin mor (som bevisst har valgt å ha kjæreste som bor i sin egen bolig) og det er heller ikke "noen andres barn" med i bildet.

Anonymous poster hash: c8a7a...920